Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Dette så jeg ikke komme! Jeg hadde fått med meg at jeg var nominert, og at kollegene mine hadde skrevet veldig fine ord om meg, men juryen må jo virkelig ha tatt til seg de ordene!

Oraklet i Delfi

«Vår kaospilot», slik beskrev kollegene ved Kirkenes sykehus Knut Harald Eriksen i nominasjonen til prisen «Årets kollega» i Helse Nord. Blant annet. De skrøt også av kompetanse, faglighet, sosialt engasjement, empati og humør.

Dagen etter prisutdelingen levendegjør han alle adjektivene i kollegenes beskrivelse, med utropstegn, i løpet av en halv time på telefon fra Finnmark. 

– Hva var din første tanke da du hørte at du hadde vunnet?

– Altså – det var jo et ras av følelser. Når du ikke er i fokus til daglig og så plutselig opplever at noen har sett deg – du kan ikke forberede deg på sånt! 

– Hva tenker du selv er din sterkeste side som kollega?

– Evnen til å lytte, selv om jeg stadig må minne meg selv på at jeg har to ører. På jobben tilhører jeg den eldre garde, de fleste av mine kolleger er fantastiske folk tidlig i tjueåra. Så det er klart, av og til føler man seg som Oraklet i Delfi. Alle stoler liksom på at «det der fikser Knut». 

– Er det et tungt ansvar?

– Nei da, jeg husker godt mitt første år på en medisinsk sengepost. Det er mye å forholde seg til, og jeg vet godt at det har skjedd en enorm personlig utvikling hos meg også i løpet av de siste tjue åra.

Åpenhet er for øvrig den egenskapen han setter høyest hos kollegene.

Tatt av følelsesras: Knut Harald Eriksen har sett og opplevd mye i sitt liv, men utnevnelsen Årets kollega så han ikke komme.

Bernt Nilsen

D-dagen

23. august 1999. Den dagen foretok helse- og sosialsjefen i Båtsfjord kommune tre radikale skifter i livet sitt: Han avslutta et ekteskap, erkjente at han var homofil og ble student. 

– Fra den datoen levde jeg et annet liv. Sykepleien var egentlig noe jeg hadde hatt interesse for hele livet, men det hadde liksom aldri passet. I 1999 ble det mulig å ta såkalt desentralisert utdanning. Dermed kunne jeg studere i Hammerfest og ha praksis i Kirkenes. Det passa meg godt. 

Eriksen kommer åpenbart på noe gøy i den andre enden av telefonlinja, han skrattler:

– Jeg var en godt voksen student på 39 år, mens veilederne mine var ungdommer. De 46 praksisukene var nok rare for flere av dem. For meg var det merkeligste at med en gang jeg hadde fått autorisasjon og begynte å jobbe på medisinsk sengepost i 2002, så ble jeg ansett som «erfaren». Kjenn litt på den: Jeg var 42 år og fikk utdelt alle alderspoengene på en gang!

Eriksen har holdt seg på medisinsk sengepost siden. Først og fremst på grunn av menneskemøtene. Siden 2018 har han også vært 20 prosent frikjøpt som hovedtillitsvalgt. 

Organisasjonsmennesket

– Å være tillitsvalgt er en 24/7-jobb. Kombinasjonen med turnusarbeid har til tider vært en utfordring, men også hatt sine fordeler: Jeg har møtt medlemmene både på kveldstid og i helga, og mange av dem synes det er artig å få svar på e-poster midt på natta. For det er klart, hvis jeg får en henvendelse under nattskiftet og har tid, så svarer jeg jo.

Eriksen var langt fra noen fersking i organisasjonslivet da han takket ja til å bli hovedtillitsvalgt på Kirkenes sykehus i 2018. Ifølge seg selv har han vært et organisasjonsmenneske hele livet: Tillitsmann i klassen, aktiv i speideren, en pådriver i å tilføre konfirmasjonsarbeidet noe ekstra. Når en leder skulle velges, sa de andre alltid «den jobben tar Knut».

Som 18-åring ble Knut spurt om han ville være med i den lokale fagforeninga. Han svarte umiddelbart ja, og snart var han leder av kommuneforbundets lokalforening i Båtsfjord.

– Jeg er beviset på at det ikke nytter å vente på at folk skal melde seg inn – du må spørre for å få med folk. Nå har jeg LO-diplomet som beviser at jeg har vært med i over 40 år! roper han gjennom telefonen og fortsetter med en aldri så liten påminnelse om hvor viktig det er med skolering. Hans egen bunke med kursbevis er dobbelt så stor som forventet, for han har fått kurs både gjennom Kommuneforbundet og Fagforbundet. 

Å få lov til å være en bitte liten brikke i et stort fellesskap er stas, men det viktigste er mulighetene til å påvirke, mener Eriksen.

Til ungdommen

Hvis du er ung og samfunnsengasjert og ikke synes lediggang er noe særlig å trakte etter, da skal du ifølge Eriksen engasjere deg i fagforeningsarbeid. Hvis du vil utfordre deg selv på «alt du er som menneske», anbefaler han sykepleieryrket:

– Du kommer til å få opplevelser som du aldri finner noe om i lærebøker. Jeg har ikke tall på hvor mange jobbsituasjoner jeg har spurt meg selv «hadde vi noe om dette på skolen?» Svaret har ofte vært «nei». Et eksempel fra de siste åra er møtene med unge mennesker med kjønnsinkongruens, de ikke-binære, sier Eriksen og fortsetter:

– I Finnmark har vi ikke psykiatrisk sengepost, men også her havner folk i livssituasjoner som gjør at de ikke orker å leve lenger. De kommer inn på medisinsk sengepost med selvmordstanker og etter selvmordsforsøk. Heldigvis har det blitt mer oppmerksomhet og åpenhet, men i begynnelsen var det mye hemmelighold rundt dette med kjønnsinkongruens. Jeg husker godt et ungt menneske som gjennom samtaler fikk styrke til å snakke med sin mor. Jeg sa «ok, jeg har taushetsplikt, du kan fortelle alt til meg, men hvis du ønsker det, så tror jeg også at din mor vil ta vare på din integritet.»

Ro på rommet

Tilbakemeldingene fra pasienter og pårørende ligner til forveksling de Eriksen får fra kollegene. Spesielt blir evnen til å se og ta vare på trukket fram.

– Det er veldig hyggelig. Jeg pleier å si at springing tar vi i korridorene. Når vi er inne hos pasientene, må det være ro og tilstedeværelse. Vi må sette oss ned, og døra må være lukka. Jeg tror det er den biten pasientene har verdsatt høyest ved meg, sier han og legger til: 

– Av og til fristes noen til å si at pasienten maser, men pasienter maser aldri. De er innlagt av en grunn – de er syke og har mange ting å forholde seg til i eget liv. Da må vi være til stede for dem. 

Ikke kødd med LO!

Allerede året etter at 39 år gamle Knut Harald Eriksen for første gang i sitt liv ble forelsket i en mann, engasjerte han seg i homobevegelsen. Hvert eneste år siden 2005 har han vært LO-representant på Pride-festivalen.

Klar for menneskemøter: Det psykiatrisk sykepleier Knut Harald Eriksen liker aller best ved jobben sin, er de daglige møtene med andre mennesker. De arter seg ofte helt annerledes enn lærebøkene forberedte ham på som student.

Privat

– Synliggjøringen LO har stått for, har bidratt til større åpenhet, og det har trygget meg i mitt liv og i møter med pasienter å vite at jeg har fagbevegelsen i ryggen. Du kødder ikke med LO! Det gjør du heller ikke med de 1300 medlemmene i fagforeninga her, hvor vi er en befolkning på knapt 10 000. 

Hjem

1. februar ble årets kollega pensjonist. Enda så glad han har vært i jobben sin, ble han rett og slett litt matt av å tenke på alle de teknologiske nyvinningene han ville bli nødt til å sette seg inn i og forholde seg til i åra framover.

– Jeg kjente rett og slett at jeg ikke hadde kapasitet.

Pensjonisttilværelsen skal nytes i barndomshjemmet i Båtsfjord. Akkurat nå står han midt i en overgang – det er mye som skal avsluttes etter 40 år.

Deretter kommer nye muligheter:

– Jeg er heldigvis siste vara i pensjonistutvalget, og jeg har hatt gleden av å sitte i helseutvalget for pensjonistforbundet i Finnmark, og de årsmøtene og -middagene … Nei, jeg må bare si at unge mennesker trenger å møte godt voksne, om så bare for å skjønne at selv om det ytre eldes, så kan vitaliteten fortsatt være der. På siste årsmiddag møtte jeg ei dame på over 80 som hadde noe av det jeg håper å kjenne på framover. Hun hadde nettopp kjøpt seg ny bil. Den var rød, og det var en sportsbil.