Nav, pleiepenger, kronisk syke barn
Alenemor og helsefagarbeider Helene måtte vente i sju måneder før hun fikk pleiepenger for å ta seg av sin syke datter
HVA SKAL VI LEVE AV?: – Jeg tror all denne ventingen faktisk kan gjøre selv de sterkeste syke, skrev aleneforsørger Helene Spro. Hun måtte forsørge ungene ved å låne penger i sju måneder mens hun ventet på pleiepenger.
Yngvil Mortensen
– Jeg er så glad ting har ordna seg, sier helsefagarbeider og hjemmehjelp Helene Spro.
yngvil@lomedia.no
– Hele poenget med velferdssystemet er at folk skal få hjelp når de trenger det, sier Helene Spro.
Det fikk ikke Helene Spro. Hun syns det er bittert.
Angsten kom over eldstedatteren sent på høsten i forfjor. Hun ble så redd for å miste moren sin at hun fikk panikk når Helene leverte henne på skolen og gikk på jobb. Datteren har hjerneskade og alvorlig autisme.
Situasjonen til datteren gjorde det svært sannsynlig at Spro ville få pleiepenger fra Nav, en stønad for å erstatte lønna i perioden hun må ha permisjon fra jobben som helsefagarbeider i hjemmetjenesten. Hun trengte legeerklæring fra barne- og ungdomspsykiatrien for at Nav skulle behandle søknaden.
Men lang ventetid i helsevesenet, for korte frister hos Nav og til sist lang saksbehandlingstid på grunn av koronautbruddet, og i tillegg avlyste legetimer på grunn av korona-situasjonen, klusset det til for henne.
Utover høsten hadde faren, moren, skolen og pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen jevnlige møter utover høsten for å finne ut hva som skulle til for at datteren fortsatte på skolen. De kartla fag, timer og aktiviteter som hun liker best og satte sammen en kortere timeplan.
Men 11-åringen ville ikke gi slipp på mammaen sin. Helene Spro tvilte ikke på hva hun skulle gjøre. Hun tok derfor ulønnet permisjon fra jobben som helsefagarbeider i hjemmetjenesten for å ta vare på barnet sitt.
– Hva skal vi leve av da? spurte Helene seg.
Måtte låne penger
Alenemoren lånte penger for å forsørge barna, og fikk uventet støtte og pengegaver fra helt vanlige mennesker.
– Vi overlever, om enn litt stusslig, sa Helene Spro til FriFagbevegelse da hun hadde gått flere måneder uten inntekt.
– Det er så mye ubehag som oppstår når man ikke har penger. Ikke 400 kroner til å kjøpe ny regndress til gutten min. Det skal ikke være sånn, sa hun.
Hun og ungene levde for det meste på penger Spro lånte av venner og familie.
En kvinne startet kronerulling på nett, som hun fikk 27.000 kroner fra, og en annen vipset penger så hun fikk betalt SFO-regninga. Da fikk hun sove om natta. Helene ble nesten målløs over gavmildheten.
Spro søkte om akutt sosialstønad fra Nav, og fikk en kriseutbetaling på 12.000 kroner.
– Jeg ble veldig glad for det, sier Spro.
Da hun søkte om sosialstønad igjen, krevde Nav at hun måtte vurdere hva hun hadde å selge, i tråd med loven.
– Fordi jeg har et sykt barn, så skal jeg selge eiendeler jeg har jobba hardt for å kjøpe? Nei. Det var enklere for meg å låne penger. Jeg er heldig fordi jeg faktisk har noen å låne av. Ikke alle har det, sier Spro.
Eksmannen, barnas far, eier huset Helene og barna bor i og betaler utgiftene på huset i stedet for barnebidrag. Hadde hun hatt husleie også, vet hun ikke hva hun skulle gjort.
Etter sju måneder satt Spro likevel igjen med rundt 60.000 kroner i privat gjeld.
– Sympati betaler ikke handlekurven
Arbeiderpartiet tok opp saken til Helene og familien med arbeids- og sosialministeren. «Jeg forstår at en mor er frustrert over lang ventetid på time i helsevesenet», svarte statsråden, Torbjørn Røe Isaksen.
– Skulle jeg ta med meg sympatien hans til Kiwi og betale handlekurven med den? Jeg trengte ikke sympati, jeg trengte penger til melk og brød, kommenterer Spro.
– Jeg føler vi har vært heldige fordi vi har folk som hjalp oss med penger, sier hun.
• – Faen ta dere hele gjengen!
Fikk endelig papirene hun trengte
Først i slutten av april 2020 fikk datteren legeerklæringen som Nav krevde for å behandle søknaden om pleiepenger.
Helene Spro sier selv dette om den lange ventetiden hos BUP:
– BUP må velge mellom pest og kolera. De står mellom barken og veden. De er en veldig pressa del av helsetjenesten, sier hun.
FriFagbevegelse stiller BUP Sarpsborg flere generelle spørsmål om ventetiden.
«Når alt kommer til alt, så handler det om kapasitet», fastslår Thorbjørn Haglo, seksjonsleder BUP Sarpsborg, og Ragnhild Tranøy, avdelingssjef BUP/HABU, i en epost til FriFagbevegelse.
«Enten frigjøre eller tilføre kapasitet for at ventetidene skal kunne reduseres», skriver de.
Barn og unge med de alvorligste tilstandene prioriteres først, opplyser de.
«Lengste forsvarlige ventetid eller frist for oppstart for behandling i BUP reguleres av prioriteringsveilederen og varierer fra 7 dager til 13 uker avhengig av tilstand. Ventetiden regnes fra den dato henvisningen er mottatt», informerer BUP.
Etter at koronapandemien brøt ut, er ventetiden blitt lenger. «I dag er nok våre ventetider 2–4 uker lengre enn normalt på grunn av pasientmengden som har samlet seg i forbindelse med korona.»
Flere uker til med venting
Nav sa det ville ta to måneder å behandle søknaden, overlesset som de var med søknader om dagpenger fra arbeidsløse og permitterte som følge av korona.
– Jeg syns det er latterlig lenge å vente når jeg ber om akutt hjelp og er i en situasjon hvor jeg måtte gå fra jobben på dagen, sa Helene da FriFagbevegelse i mai spurte hvordan det gikk.
– Vi må bare smøre oss med enda mer tålmodighet, sa Helene da.
Hun har fått ut mye ved å skrive bloggen sin, monstersnupp.
«Intet nytt i saken din siden 14. mai», sto det på siden hennes på dittnav.no i juli.
«Nå gruer jeg meg til å stå opp i morgen bare for å bli skuffet igjen, og det er det som bekymrer meg mest, at det er umulig å glede seg for mye til noe, -umulig å planlegge, alt i livet står helt stille mens vi venter på Nav, og all denne ventingen tror jeg faktisk kan gjøre selv de sterkeste syke», skrev Spro da.
En løsning
Sju måneder etter at hun måtte gå fra jobb, fikk Helene endelig utbetalt pleiepenger. I slutten av juli var det hennes tur i den lange køen av folk som trengte hjelp fra Nav under koronakrisa.
Med en gang satt hun seg ned og vipset til dem hun skyldte penger. En fra banken ringte fordi hun trodde Helene var utsatt for svindel. Spro fikk betalt privat gjeld og hadde litt til overs.
Nav beklager at det tok så lang tid.
«Å måtte vente på utbetaling av en ytelse i flere måneder må oppleves frustrerende. Vi beklager dette», skriver Steinar Haukeland, avdelingsdirektør ved Nav Arbeid og ytelser Kristiania, i en epost til FriFagbevegelse.
Spro mistet rundt to måneders inntekt. Hun tok permisjon fra jobben sin i november 2019, mens Nav innvilget henne pleiepenger fra 15. februar 2020, fordi hun ikke fikk legeerklæringen innen fristen.
Nav-direktør Steinar Haukeland opplyser at Spro kan søke Nav om å få dette etterbetalt, hvis hun kan framskaffe de nødvendige papirene.
– Jeg blir så uvel av å tenke på den prosessen at jeg aldri ville forsøkt å få de pengene. Det er ikke verdt det, sier Spro.
Hadde penger til julegaver
Helene puster lettet ut. Nav har innvilget henne pleiepenger helt til mars 2021.
Når man søker første gang, er det under normale omstendigheter bare mulig å få for to måneder. I mars 2020 innførte regjeringen midlertidige korona-regler som gjør det mulig å innvilge pleiepenger i en lengre periode også første gang man søker. Reglene skal gjelde ut 2021, opplyser Nav til FriFagbevegelse.
– Jeg er så glad ting har ordna seg. Jeg kan se flere måneder fram i tid. Nå får jeg klump i halsen av helt andre grunner enn i fjor, sier Helene.
Hun hadde penger til julegaver til ungene og hadde kalkun på nyttårsaften.
De to yngste har klart seg veldig bra gjennom korona-tiden, forteller Helene.
Eldstedatteren, som er blitt 12 år, syns hjemmeskole var ypperlig da skolene var stengt, forteller moren.
– Det går framover med henne, men jeg er fortsatt med på skolen. På en dårlig dag sitter hun på fanget mitt og vil bare hjem. Jeg må være sammen med henne hele tiden, forteller Helene.
Hvis hun fortsatt trenger å ha mamma med, er neste gang de trenger en legeerklæring i mars 2021. Da holder det med en fra fastlegen.
– Mange ville bytta plass med meg
Ventetiden har vært utrolig tøff for henne. Samtidig sier Spro:
– Jeg syntes mye synd på meg selv før. Jeg hadde fått to barn med spesielle behov. Mye var vanskelig. Vendepunktet for meg kom da den eldste var tre år og skulle opereres, forteller hun.
– Da gikk det opp for meg at mange av foreldrene på sykehuset ikke skulle hjem med et levende barn. Da skammet jeg meg over selvmedlidenheten. Jeg innså at det er tusener av foreldre som ville bytta plass med meg, og slippe å gå til en gravstein, sier Spro.