«Ambulansefolk tåler mye, de er vant til sykdom, skader og død, men de fleste av oss har et svakt punkt: Barn.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Morten Edvardsen / NTB

Ingen ambulansearbeidere fra Oslo fikk gå av vakt 22. juli 2011, før de svarte på et helt sentralt spørsmål fra kollegaen Thor: Hvordan har du det?

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Da Thor Sundby passerte bommen ved Sognsvann etter en tur i marka, var 22. juli fortsatt hans siste feriedag sommeren 2011. Smellet resulterte bare i en flyktig tanke: «Jøss, hva var det?». Et minutt seinere fikk han et varsel på mobilen. Turen ned til ambulansestasjonen i Storgata tok seks minutter. Da hadde han rukket hjemom med bikkja.

Blått linoleumsgulv, hvite vegger, to vinduer med persienner som stenger for innsyn fra korridoren utenfor, noen spredte pulter og stabler på stabler med stoler. Slik framstår møterommet til stasjon Sentrum i dag. Her måtte alle ambulansefolk i Oslo innom før de fikk gå av vakt 22. juli. Her, i etasjen over ambulansegarasjen ved legevakta, tilbrakte Thor det første døgnet etter at bomba i regjeringskvartalet gikk av.

OPERASJONSROMMET: Dette rommet måtte alle ambulansearbeidere innom, før de fikk gå hjem fra jobb 22. juli 2011.

Werner Juvik

I 2011 var Thor Sundby seksjonsleder for Sentrum ambulansestasjon. I tillegg var – og er – han leder for ambulansetjenestens kollegastøtteordning, EFOK. Bokstavene står for Emosjonell førstehjelp og krisehåndtering. Målet med kollegastøtteordningen er at ambulansearbeidere, hver eneste dag, skal ha en like god magefølelse når de går fra jobb som da de kom.

{s1}

EFOK-ordningen kom i gang på 80-tallet, og Sundby var en av pådriverne. Tanken er at kolleger har bedre forutsetninger for å forstå hva den enkelte har opplevd enn for eksempel psykologer, som ikke kjenner ambulansetjenesten. Trolig er også terskelen lavere for å snakke med en kollega. I dag er 13 medarbeidere i ambulansetjenesten i Oslo utdannet gjennom firmaet Soscon, for å kunne hjelpe arbeidskamerater å forebygge og bearbeide sterke opplevelser i jobbsammenheng.

– Kollegastøtte er forankret i arbeidsmiljølovens formålsparagraf, hvor det står at alle skal ha et arbeidsmiljø «som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger». I og med at vi sier at EFOK er en del av oppdraget, kompenseres oppfølgingen etter tariff. Arbeidsgiver har plikt til å følge opp ansatte for belastende hendelser som man utsettes for på jobb og som ansatt, sier Sundby.

Da Sundby kom på jobb om ettermiddagen 22. juli, så han kjapt at det ikke var ressurssituasjonen som ville bli utfordringen. Tidspunktet terroristen hadde valgt, sammenfalt med fellesferien og vaktskiftet i ambulansetjenesten. Det betød potensielt færre ofre, men også flere biler og mer personell enn normalt. I tillegg ble biler fra nærliggende stasjoner og distrikter dirigert mot Oslo sentrum, og folk som hadde fri eller var på ferie strømmet til for å bidra.

Sundby anslår at nærmere sytti ambulanser var involvert i hjelpearbeidet.

Selv om bomber ikke er hverdagskost i Norge, var ikke et terrorangrep i seg selv en uoverstigelig utfordring for ambulansetjenesten. I bunn og grunn handler alle oppdrag, små enkelthendelser eller gigantiske massakre, om det samme, sier Sundby: Å ivareta skadde og syke, og å redde liv.

– Den store forskjellen var omfanget. En stund fryktet mange også ei bombe nummer to i Oslo. Utover ettermiddagen kom det flere meldinger og falske alarmer som underbygde frykten. Så kom ryktene om Utøya.

Noen ble sendt direkte til øya i Tyrifjorden, andre ble sendt videre fra oppdrag i regjeringskvartalet. Noen kjørte ambulanse, noen ivaretok livredde og klissvåte ungdommer, noen roet pårørende, noen behandlet skadde. Noen håndterte døde. Enkelte ble stående i venteposisjon på Sollihøgda, andre var svært tett på.

– Ambulansefolk tåler mye, de er vant til sykdom, skader og død, men de fleste av oss har et svakt punkt: Barn, sier Sundby.

{s2}

En kopp kaffe, noe å bite i og et nennsomt utvalg spørsmål, det møtte dem alle, da de vendte tilbake til murbygget i Storgata, enten de kom rett fra regjeringskvartalet eller Utøya eller hadde vært begge steder:

«Hva har du vært med på, hva er det sterkeste du har opplevd i dag? Hvordan har du det?»

SKAL-SAMTALENE: Når en ambulansearbeider har vært ute på oppdrag, er det viktig å få snakket ut om det som har skjedd. Det blir ekstra viktig etter ekstraordinære hendelser.

Werner Juvik

Ifølge Sundby kan man som regel «se» svaret på det siste spørsmålet når ansatte kommer inn døra på stasjonen, eller høre det når de setter seg i sofaen på pauserommet med kollegene. Etter dette oppdraget måtte likevel alle innom kollegastøtten, før de kunne gå av vakt. Ikke alle fikk dra hjem.

– I dette opplegget er det en del ting man bør gjøre og en del ting man skal gjøre. 22. juli var det mye «skal», og ingen tvil om at alle skulle gjennom en samtale, og at ingen fikk dra hjem til tomt hus. Familie og ektefeller skal ikke bedrive debrifing, men alle bør ha noen rundt seg etter oppdrag som dette, sier Sundby og utdyper:

– Når du har på deg uniform, er du i en rolle. Ofte er det først når du tar av uniformen og går hjem, at det du har vært med på velter inn over deg. Da er det en trygghet å vite at du ikke er alene, at noen kan ivareta deg, om det så bare handler om å hente noe å drikke når du synker ned i sofaen.

To av dem som kom innom ambulansestasjonen etter endt oppdrag 22. juli, fikk ikke dra hjem. Totalt debrifet Thor og EFOK-kollegene 86 ansatte i dagene etter terrorangrepet.

EFOK-teamets jobb var nemlig ikke over etter at siste ambulansearbeider hadde dratt hjem natt til 23. juli. Etter en felles teknisk gjennomgang to dager seinere, ble alle ansatte innkalt til gruppesamtaler på en feriestengt skole, 26. juli. Akkurat som makkerparet i en ambulanse aldri er tilfeldig, var også gruppesammensetningen i debrifingen gjennomtenkt: Hvem hadde vært sammen med hvem, hva slags emosjonell bagasje hadde den enkelte, og hvor hadde de vært: Regjeringskvartalet, Utøya, begge steder – eller ingen steder?

– Våre folk er innstilt på å hjelpe. Da kan det være en belastning å bli sittende i venteposisjon, på stasjonen eller å være på ferie. Fra tidligere vet vi at deltakelse i vanskelige oppdrag, skaper sterke relasjoner og at de som ikke får bidra kan føle seg utenfor. De trenger også å snakke om hvordan de har det.

GJENSIDIG TAKKNEMLIGHET: Etter terrorangrepet fikk Sentrum ambulansestasjon tegninger og takkebrev fra skolebarn. De har kommet i glass og ramme og henger på veggen.

Werner Juvik

Tre uker etter terrorangrepet var det nye samlinger, og etter tre måneder ble alle som deltok ringt opp: Hvordan gikk det? Trengte de en prat?

– Når du kommer inn på stasjonen etter et stort oppdrag, er du gjerne full av adrenalin. Det kan ta dager før det synker inn hva du har vært med på. Ikke alle er like flinke til å si fra på egne vegne heller, ofte er det bekymrede arbeidskolleger og ledere som kontakter oss. Det skjedde også denne gangen, sier Thor, og legger til at informasjon er en viktig del av støttearbeidet:

– Vi vil ikke at folk skal gå rundt i ettertid og snakke om at de slet, men ingen så dem. Derfor er vi tydelige på at hvis du sliter, men ingen fanger deg opp, så har du selv ansvar for å oppsøke oss og si «hei, jeg skulle gjerne hatt en prat».

Historien om hvordan Thor ble ambulansearbeider og tretti år seinere en av dem som ivaretok kolleger etter terrorangrepet, kunne vært en film: Året var 1979 og landsbyen San Antonio på spanske Ibiza var verdens partynavle. Der hadde Thor (21) en kompis som drev Hard Rock kafé. Thor hadde planen klar, men arbeidstillatelsen i Spania lot vente på seg, og ventetida var nærmest uutholdelig kjedelig.

– Derfor spurte jeg en nabo som jobbet i ambulansetjenesten om de trengte ekstrahjelp. De tilbød meg et seks ukers vikariat. Det skulle bli de lengste seks ukene i mitt liv.

Thor har aldri angret på at han droppet utvandringen til Ibiza.

– De uforutsigbare arbeidsdagene og særlig nettene, det å komme så tett på livet …

Han likte arbeidsmiljøet også, selv om det utelukkende besto av menn, og tonen var røff.

– Jeg så at flere arbeidskamerater slet, uten at det ble tatt tak i. I 23–24-årsalderen hadde jeg en dramatisk opplevelse på jobb, som gjorde at jeg søkte mot kollegene mine. Jeg trengte å fortelle, men opplevde at de andre hadde nok med seg selv.

LANG ERFARING: Thor Sundby har vært i ambulansetjenesten i over 40 år. Han var bare en «guttunge» da han tok initiativ til kollegastøtteordningen.

Werner Juvik

40 år seinere vil han ikke dele den avgjørende opplevelsen med Fagbladet, men forteller at den manglende responsen og støtten ikke bare var nedslående. Det gjorde ham også nysgjerrig: Hvordan var det på andre arbeidsplasser, hvordan jobbet andre yrkesgrupper med kollegastøtte? Sammen med en kollega fikk han støtte til å utvikle et internt opplegg. Etterhvert ble de sendt på kurs i krisehåndtering og samtaleteknikk.

– Da vi kom tilbake, møtte vi først skepsis, særlig fra de eldste. De hadde alltid klart seg selv, hva trengte de hjelp til, liksom? Samtidig er folk i denne jobben innstilt på å hjelpe andre, så da vi presenterte opplegget som en mulighet til å hjelpe arbeidskamerater, ble de mer positive. Seinere hørte vi ofte at «dette skulle vi hatt for mange år siden!»

Terrorangrepene i 2011 utløste den største redningsoperasjonen i Norge i nyere tid. Thor Sundby er ekstremt stolt av «folka sine» som var der ute. Han er overbevist om at arbeidsgiveren kan takke EFOK for at sykefraværet i tida etterpå var lavt, men mener at også endringer i samfunn og arbeidsmiljø har hatt betydning.

– Det er høyere aksept i befolkningen for å bli berørt, det er lov å gråte og snakke om følelser. Noe av det beste som har skjedd denne tjenesten, er jentene. Inntil på nittitallet besto ambulansetjenesten kun av menn. I dag er nærmere 40 prosent i ambulanseavdelingen kvinner.

At utdanningen har blitt et treårig bachelorstudium, er også positivt, mener Sundby.

ETTER INNSATSEN: Rosetoget og de andre samlingene i etterkant av 22. juli hadde stor betydning for dem som var på jobb da terroren rammet Norge.

Aleksander Andersen / NTB

Måten regjeringen og befolkningen håndterte terrorangrepet på i ettertid, hjalp også de som var på jobb 22. juli å bearbeide inntrykkene. For Sundby selv ble rosetoget 25. juli en viktig opplevelse. Ansatte i tre nødetater var invitert til Oslo rådhus. Talene, opptredenene og folkemassene på rådhusplassen overveldet ham. Likevel er det på hjemturen han skal få et knyttneveslag i magen, som ennå sitter.

– Byen var full av folk, det var 17. mai ganger to, begynner han når han skal beskrive turen tilbake til stasjonen. Ambulansearbeiderne går i samlet tropp. Ved Andy’s pub i Stortingsgata begynner noen å klappe, flere henger seg på. Langs Karl Johan står folk tett i tett og klapper ambulansepersonellet fram. Applausen følger dem helt til domkirka. Der blir de møtt av et blomsterhav og en skog av kameraer.

– For meg, som hadde fokusert totalt på jobb og nesten ikke sett nyheter, var det et sjokk. Men det er det som skjedde da vi stoppet for å legge ned rosene våre, som fortsatt gir meg gåsehud: Plutselig ble det helt stille. Så begynte folk å synge «Ja, vi elsker». Hva dét gjorde med bearbeidinga av opplevelsene til de som hadde vært ute i felten på jobb, er umulig å måle.