Anne (48) var «for gammel» til skrivekurs. Seks år senere er hun Norges beste fagformidler

Per Flakstad

per.flakstad@fagbladet.no

I 2019 var Anne Sverdrup-Thygeson i USA. På hotellrommet hadde klokkeradioen – i tillegg til utallige radiokanaler – også valg som «klukkende fjellbekk» og «fuglesang i skogen». Da slo det henne som et stort paradoks at vi mennesker blir så berørt av naturen rundt oss at vi gjerne vil våkne opp til lyden av fjellbekker og fuglesang – selv midt i en storby. Samtidig virker vi ikke spesielt opptatt av å ta vare på fuglene og bekkene ute i den ekte naturen.

{f1}

I ARBEID: Insekter spiller en uvurderlig rolle i økosystemet.

Ketil Blom Haugstulen

Professoren i bevaringsbiologi har gjort det til en av sine viktigste oppgaver å få oss til å bli glad i alle krypene og insektene vi har rundt oss. Hun har rett og slett påtatt seg oppgaven som PR-agent for millioner av arter som stikker, biter og suger, og ikke minst for alle som er så små at vi aldri ser dem.

Ikke akkurat en liten og lett oppgave, selv for en som ser ut til å ha ustoppelig energi og pågangsmot. Men med bøkene «Insektenes planet» og «På naturens skuldre» har hun kommet et godt stykke på vei. Gjennom fortellinger om insektenes fascinerende liv og hvordan de på mange merkverdige og for oss utrolige måter har klart å tilpasse seg ulike miljøer, har hun fått mange til å heie på dem.

Ikke minst fordi hun også får oss til å forstå hvor viktige de er for vårt eget liv.

– Insektene har et omdømmeproblem, og det er høyst urettferdig. Uten dem kunne ikke vi mennesker ha levd det livet vi lever i dag. Med 19.000 kjente insektarter i Norge og et estimert antall på 5,5 millioner arter i verden, jobber de daglig med alt fra pollinering og jordforbedring til å bidra i naturens eget apotek, sier hun.

Men det er ikke bare insektene som får oppmerksomhet fra Anne Sverdrup-Thygeson. I den siste boka si har hun sett på livet dypt nede i havet, på det naturlige vannrensesystemet i New York, fortalt historien om mosen som renser arsenikk og om hva bytrærne betyr for både økonomien og klimaet. Ikke minst har hun brukt mye plass på skogen og dens betydning for både klimaet og miljøet.

– Jeg ønsker å skrive om alt det forunderlige og fascinerende som skjer ute i naturen, få opp øynene på folk, sier hun.

Men hun har ikke noen tro på å bruke en moralsk pekefinger når hun forteller om hvorfor vi bør være mer opptatt av miljøet rundt oss.

– Da bruker jeg heller humor og forsøker å formidle gleden over å få være en del av alt dette fantastiske fellesskapet som foregår rett under nesa vår. Der ligger noe av drivkraften i arbeidet mitt. Jeg ønsker å dele kunnskapen med mange. Det vi kan noe om og som vi blir glad i, er også lettere å ta vare på – spesielt når vi samtidig har kunnskap om hva som står på spill.

ENGASJERT: Anne Sverdrup-Thygeson ønsker ikke å være dommedagsprofet, men er bekymret for mange utviklingstrekk i det globale miljøet.

Ketil Blom Haugstulen

Selv om hun ikke tror på frykt som motivasjon og ikke ønsker å være noen dommedagsprofet, er likevel den siste boka hennes annerledes enn den første.

Der «Insektenes planet» var ellevill og morsom, har «På naturens skuldre» en tydeligere alvorlig undertone. «Et kampskrift og en kjærlighetserklæring på én gang», skrev Aftenpostens kritiker. Avisen hadde for øvrig boka på 3. plass på sin liste over fjorårets beste bøker.

For nå skriver hun også om hvordan pleneierne i USA bruker 34.000 tonn sprøytemidler for å holde gresset fritt for biologisk mangfold, om flatehogst og om hvordan det biologiske mangfoldet reduseres når vi mennesker breier oss utover stadig større områder og fortrenger andre arter.

– «På naturens skuldre» var en vanskelig bok å skrive, nettopp fordi jeg ønsket at den skulle være mer alvorlig og mer personlig.

I fjor fikk hun Forskningsrådets formidlingspris, med begrunnelsen om at hun er en eksepsjonell formidler som har begeistret og opplyst folk flest i årevis.

Men det var på hengende håret at hun fikk mulighet til å formidle noe som helst ut over faglige artikler ment for forskermiljøet. Ballen begynte å rulle i 2014 da kommunikasjonsavdelingen på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) sammen med Aftenposten arrangerte skrivekurs. Anne ville gjerne være med, men hadde akkurat rukket å bli for gammel. Kurset hadde aldersgrense på 48 år.

– Jeg måtte «grine meg til» å få være med, men fikk OK.

Den første artikkelen sto på trykk samme året, og det var gjennom dette arbeidet at hun ble oppdaget av et forlag som tok kontakt.

Kunne hun tenke seg å skrive en bok om de fascinerende insektene?

Resten er formidlingshistorie.

Faren var jagerflyger og familien flyttet fra sted til sted uten at Anne festet særlig dype røtter noen av plassene hun bodde. I stedet ble koia i skogen, dypt inne i skogen i Aurskog-Høland i Indre Akershus, der familien tilbrakte feriene og helger, et fast og trygt anker i tilværelsen.

Selv da de bodde i Bodø, ble hun og tre større søsken plassert bak i volvoen uten baksete. Så bar det av gårde til den lille koia der de skulle feire jul.

– Jeg så nylig gjennom gamle fotoalbum, og akkurat den jula skrev mor at hun var kjempefornøyd siden kjøreturen bare hadde tatt 24 timer.

SAMLING: Arkivene på Ås rommer omfattende insektkolleksjoner.

Ketil Blom Haugstulen

Når familien ferierte i koia ble det mye utetid i selskap med det naturen rundt hadde å by på.

– Det var ikke så mye å gjøre inne, så jeg lekte for det meste ute. På den tiden var jeg veldig opptatt av historien om Robinson Crusoe, og bygget opp små samfunn av kongler og pinner og annet jeg fant. Jeg forsøkte å ha igler som «husdyr» i en liten innhegning, men de stakk av ganske raskt.

Anne var et nysgjerrig barn. Hun spurte og grov, og ga seg ikke før hun hadde fått ordentlige svar.

I minneboka hennes skrev den ene storebroren at hun må ha spurt om ting flere ganger enn «Googolplex». For den som lurer, er googolplex et helt enormt tall. Det er større enn antall atomer i universet.

– Nysgjerrigheten gikk nok ut over både søsknene mine, foreldrene og ikke minst morfaren min. Jeg kan ikke annet enn å være dem dypt takknemlig for at de hadde tålmodighet med den vesle jenta som ville vite om alt mellom himmel og jord, sier hun.

Før vi går videre, må vi innom et opphold på folkehøyskole. Der hadde hun Jostein Gaarder som engasjert og entusiastisk lærer i filosofi. Gjennom undervisningen hans lærte hun mer enn ideene til Descartes og Kant.

– Det var da jeg virkelig fikk øynene opp for at det går an å brenne for noe, sier hun.

Selv om hun skiftet fra mediekunnskap til friluftsliv på folkehøyskolen, var det historie som i utgangspunktet skulle bli hennes fag. Etter et opphold i USA, der hun skulle studere journalistikk, men ifølge henne selv forsynte seg grovt i utdanningstilbudets «godtebutikk» og plukket med seg undervisning i alt fra «scuba diving» til greske tragedier, kom hun tilbake til Norge og begynte på mattekurs.

Hun meldte seg også inn i DNTs ungdomsgruppe, der hun traff mannen i sitt liv.

– Det var omtrent på den tiden det begynte å gå opp for meg at det faktisk gikk an å leve av å jobbe med biologi og natur, forteller hun.

Da var ikke veien lang til det som en gang var Norges landbrukshøgskole, og i dag NMBU i Ås. Når vi treffer henne på campus mange år etter, kommer hun rett fra å ha forelest i det samme faget hun begynte på som privatist på begynnelsen av 90-tallet.

Og nå, som vi har kommet oss fram til biologien, må vi få la henne komme til orde om insektene, naturens mangfold, klimadebatten og alt det som hun synes det er mye viktigere å snakke om enn seg selv.

Og det er her notatene våre begynner å bli vanskelig å tyde. For nå går det unna. Entusiasmen Jostein Gaarder en gang plantet i henne, er helt tydelig tatt godt vare på.

Hun forteller om flatehogst, og hvordan den økte hogsten egentlig bidrar til større karbonutslipp: – 70 prosent av karbonet ligger lagret i jorda. Når vi flatehogger, frigjøres karbon fra trærne selv, og i tillegg fra skogsjorda. Det tar flere titalls år før nyplantede grantrær fanger så mye at dette regnskapet går i balanse.

ÅRVÅKEN: – Vi kaller det «endringsblindhet». De som går i skogen i dag, vet ikke hvordan en skog slik naturen skapte den ser ut, sier Anne Sverdrup-Thygeson

Ketil Blom Haugstulen

Hun er også opptatt av mesteparten av skogen vi har rundt oss i dag, ikke er skog slik den opprinnelig så ut. Gjennom flatehogst og nyplanting har mye av mangfoldet forsvunnet, og med det også alle artene som var avhengige av nettopp det mangfoldet som gjorde at de levde nettopp der.

– Vi kaller det «endringsblindhet». De som går i skogen i dag, vet ikke hvordan en skog slik naturen skapte den ser ut. Derfor tror de at en planteskog er slik en skog ser ut fra naturens side. I Norge har to tredjedeler av skogen vært flatehogd og vi eter oss stadig innover i de siste restene av naturskog. Bare tre prosent av norsk skog er eldre enn 160 år.

Hun har brukt mye tid de siste årene på å reise rundt og holde foredrag. Men nå må hun si nei til mange.

– Det ble rett og slett for mye. Jeg har måttet stålsette meg og lære å si nei. Men det gjør like vondt hver gang.

Fjoråret var hektisk, spesielt på vårparten da hun hadde innspurt på den siste boka. Da var det ikke alltid så lett for familien å få kontakt. Men hun sier selv at hun er blitt flinkere til å disponere tiden sin.

– Og når du og mannen din skal slappe av og gjøre noe sammen bare dere?

– Da drar vi på fjelltur.