Aslaks angst, alder og arbeid

Werner Juvik

Han er fylt av angst og tar høyde for at alt kan gå til helvete. Gammel-raddisen og oljeungen Aslak Sira Myhre er klar for ny jobb.

2014102912000020141029140048

Norges nye nasjonalbibliotekar står midt i rundkjøringen på Solli plass i morgenrushet og ser seg litt engstelig omkring. Det kommer ingen trikk. Fotografen får bildet sitt, og Aslak Sira Myhre går med raske skritt tilbake til det trygge fortauet. Foran ham troner mastodonten han skal bli sjef for om få dager. Fra sitt nye kontor skal han vokte hele kongerikets felles hukommelse. Alt som er produsert her i landet av bøker, aviser, blader, tv, film og lyd. Han skal lede 450 mennesker i Oslo og Mo i Rana og styre et budsjett på over 400 millioner kroner. Visst er det skremmende.

– Men jeg er stort sett fylt av angst hver dag, så det er ikke noe nytt. Angst, sjenanse og skam er mine grunnfølelser. Forhåpentligvis gjør det meg skjerpet, og hjelper meg til å gjøre en god jobb.

Aslak Sira Myhre har det med å bli sjef for alt han tar i. Han ble redaktør for skoleavisa da han begynte på gymnaset, og var den første eleven som ble styreleder for Stavanger Katedralskole. Han ble RV-leder i en alder av 23. Er han den fødte leder?

– Eller kanskje jeg bare er jævlig dårlig til å bli ledet? Eller er så sleip at jeg klarer å tilrane meg en lederposisjon uansett hvor jeg er? Nei, altså, det vil jeg ikke mene noe om. Jeg driver ikke med selvskryt. Det er jo hva andre sier om meg, hvordan andre opplever meg i slike situasjoner som er viktig. Noen likte tydeligvis det han serverte da han ble bedt om å komme på intervju om direktørjobben ved Nasjonalbiblioteket.

«En dyktig, engasjert og visjonær leder,» sa kulturminister Torhild Widvey da han ble utnevnt.

Begge hans forgjengere, Bendik Rugaas og Vigdis Moe Skarstein, har bibliotekarutdanning. Selv har Aslak Sira Myhre studert historie og sosialantropologi og er vel det som kalles for «en halvstudert røver». Som leder er han selvlært. Han mener lederutdanning og ledelseslitteratur er noe tøv. Hva sa han i det jobbintervjuet som gjorde at han overbeviste?

– Først og fremst at jeg ønsker å gjøre Nasjonalbiblioteket mer synlig for folk. Vi lever i en tid som er preget av et slags samtidstyranni. Vi har tilgang på uendelig mye informasjon i øyeblikket. Potensielt sett vet vi mer og mer, men reelt sett vet vi mindre og mindre om historien vår. Nasjonalbiblioteket sitter på en enorm mengde med informasjon, men det er ikke nok å si at den er tilgjengelig for folk. Vi må sørge for at den når ut også.

Han vil lage utstillinger, arrangementer og happeninger som trekker folk til bibliotekene og bøker til folk. Litt sånn som han har gjort de siste sju årene på Litteraturhuset i Oslo, med over 1500 arrangementer i året.

Han er kjent for å være energisk, arbeidsom, systematisk, snakkesalig og kunnskapsrik. Han husker det han leser og kan prate i timevis om alt fra skogsarbeid og gjødselproduksjon til skismøring og fotball.

Da Aslak Sira Myhre vokste opp i Stavanger på 70- og 80-tallet, var det å gå på biblioteket den vanlige lørdagsaktiviteten. Han var en leser. Klassens nerd. Men han sparket fotball også. Hver dag fra han var seks til han var seksten. De han sparket med, leste ikke så mye bøker. Og det fantes ingen tiltak for å få dem til å gjøre det. Ingen forfatterturneer eller lesekonkurranser. Ingen Harry Potter.

– Det er en myte at unger i dager leser for lite. Unger har aldri lest mer bøker enn nå. Forestillingen om at barn i dag leser for lite er skapt delvis av foreldre som ikke leste så mye da de selv var barn, og delvis av ideen om at når en ny teknologi kommer, så utkonkurrerer den de gamle. Men det er ikke bøkene som taper mot pc-en og smarttelefonene. Det er den fysiske aktiviteten. Fedme og stillesitting er et mye større problem blant unger i dag enn mangelen på lesing, sier den tidligere lederen for Foreningen !les, som nettopp hadde som mål å fremme barn og ungdoms leselyst. Rent privat gjør nasjonalbibliotekaren sitt for å bevise at det går fint å kombinere mye lesing med mye fysisk aktivitet.

Hans kone, Cathrine Sandnes, er tretten ganger norgesmester i karate og påstår at hun reddet kroppen hans fra forfall da de møttes. Sammen med henne begynte han med både skigåing, løping, sykling og svømming. Han overrasket nok mange med å delta i VM i triatlon i London i fjor – med tv-team på slep. Mannen som sier han skammer seg over å forstyrre folk på bussen og kan få angst for å gå inn i et rom med andre mennesker, stilte altså opp på tv i våtdrakt og badehette.

– Det er den første og eneste sånne ting jeg har sagt til ja til på 11 år, og jeg sa ja for å få være med på VM i London. Egentlig syns jeg det er helt meningsløst å være i offentligheten for å være meg selv. Å snakke offentlig om en sak eller noe jeg står for, er noe jeg føler både som en plikt og en glede, men å være i offentligheten som privatperson, er bare ubehagelig. Noe av det beste med ikke å være politiker lenger, er at jeg slipper å delta i slike ting.

Den tidligere RV-generalen er ikke lenger så lett å sette i politisk bås. Han har gått fra å lenke seg fast i protest mot oljeutbygging til å bære T-skjorte med påskriften «Oljeunge» og tale på oljemessa i Stavanger. Slik har han ertet på seg både miljøbevegelsen og tidligere partikamerater.

– Egentlig er ikke forskjellen på meg anno 1993 og 2014 så stor, påstår han. – Jeg har ikke skiftet en hel haug standpunkter, men jeg har byttet ut linsa jeg ser på verden med. Nå er jeg mye mer realpolitisk, og jeg ser at det som kulturfolk og miljøbevegelsen holder på med, ikke går i lengden. I dag forsøker vi å skape en forestilling om at vi ikke trenger produksjon, landbruk, fiskeri og olje. Vi tror vi kan leve av penger alene. Det trodde land som Hellas og Island også, før finanskrisa tok knekken på dem. Hvis vi mister produksjonen og kunnskapen om den, har vi ikke lenger tilgang på velstand. Det er elementær økonomisk teori.

Når samtalen dreier inn på politikk, verdensøkonomi og hvordan alt henger sammen med alt – det er da det virkelig gnistrer av mannen. Det er da vi lurer på om han snakker sant når han sier han ikke savner å være politiker.

– Bare se dere rundt her inne, sier Aslak Sira Myhre og peker på gulv, vegger og tak. Det glimter i de lyseblå øynene. Han snakker om det ekte arbeidet.

–Det ligger så utrolig mye arbeid i hver ting. Treverket i bordet, steinen på gulvet, vinduene. De færreste av oss tenker på det som resultat av hardt arbeid. De ser på det som design eller som estetikk, sier han, de siste ordene nærmest med forakt i stemmen.

Utlegningen kommer som en forklaring på hvorfor han liker å reise til familiens feriested i Ryfylke. En husmannsplass ved Vindafjord, der de hugger sin egen ved i skogen, setter garn og fanger sin egen middagsmat. Der lærte han selv som barn hvor ting kommer fra og hvilket arbeid som ligger bak varmen i ovnen og middagen på bordet. Når lærer han døtrene sine det samme.

– Hvis vi ikke forstår det arbeidet som ligger bak alt sammen, står vi i fare for å undervurdere vår egen privilegerte posisjon. Våre oldeforeldre måtte jobbe så utrolig mye mer for det de oppnådde enn det vi må. Noe av grunnen til det er teknologiutvikling og masseproduksjon, så klart, men også den arbeidsdelingen vi har i verden som gjør at vi bytter varer med folk som jobber under arbeidsforhold som likner de vi hadde for 150 år siden. Det er derfor vi får så mye ut av pengene våre.

– Snakker du med døtrene dine om dette når de får nye klær?

– Jeg prøver å porsjonere ut min forståelse av verden i passende doser. Da de var tre–fire år fortalte jeg dem om min fortid som demonstrant og at jeg hadde blitt arrestert av politiet. Etterpå gråt de hver gang de så en politibil. Så jeg må være litt forsiktig med hva jeg sier. Egentlig syns jeg at jeg indoktrinerer barna mine altfor lite, men jeg vet jo at mine meninger er marginale.

Marginale meninger til tross, han må finne seg i å tilhøre middelklassen. Han har rekkehus nær Marka og en yrkestittel som har noe besteborgerlig, gammelmannsaktig over seg.

Men så var det angsten, da. Ligger han våken om nettene og grubler?

– Jeg grubler mye, men ligger aldri våken. Jeg tenker på jobb hver kveld når jeg lukker øynene, men det plager meg sjelden. Det å tenke gjennom ting, planlegge og drive med det som amerikanerne kaller for «trouble shooting» er viktig. Man skal planlegge ut fra suksess, men være forberedt på at alt går til helvete.

Aslak Sira Myhre

ALDER: 41 år

FAMILIE: Gift med Cathrine Sandnes, to døtre (9 og 7 år). Bor på Korsvoll i Oslo.

AKTUELL: Tiltrer som ny Nasjonalbibliotekar 1. november

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy