TITTI BRUN

titti.brun@fagforbundet.no

I da Marie (13), Andreas (10), Julius (9) og Sindri (6) er SOS-barnebyfaddere og støtter barnebyen i Angola.

– Hvorfor vil dere være barnebyfaddere?

– Det er for å hjelpe til med mat, klær, skole og barnehage, sier Ida Marie.

– For at barna skal få et bedre liv. Det har vært krig der, forklarer Andreas.

– For hvis ikke de hadde mat, så hadde de ikke hatt energi, og da kunne de sikkert dø, legger Sindri til.

Lier august 2014

Alle fire er enig om at det er viktig med familie. Fordi det er kjærlighet. Noen som passer på. Noen å snakke med. Noen som trøster. Dessuten er det kjedelig ikke å ha noen å krangle med.

De har lest i bøkene som er laget om barnebyen utenfor Huambo. Og lurer på hvordan barnas hverdag er der.

– De er heldig som har så mange å leke med. De leker sikkert gjemsel. Selv om det er veldig flatt, så kan de jo gjemme seg mellom husene og bak bilene, og kanskje inne?

Perlehår og fotball

Lierbarna tror ikke barna i Angola har en trampoline, men er nokså sikre på at de sparker fotball – kanskje? Og så lurer de på hvordan det er å ha en SOS-mamma.

– Det må være vanskelig å bytte mamma.

Det som virkelig imponerer på fotoene er frisyrene med perler flettet inn i håret.

– Er det vondt å ligge på?

– Lager det lyd når de beveger seg?

– Hvem lager frisyrene?

Huambo september 2014

Klirr. Klirr. De hvite perlene i Veronicas hår danser når hun rister på hodet. Nå sitter hun dypt konsentrert om å flette hår og perler på søsteren Bella. Det tar et par timer å stelle det til skikkelig. Men hva har man søstre for?

– Det gjør litt vondt med en gang, for man må flette stramt for at det skal bli fint, men det går over etter en liten stund, forteller jentene, som lurer på hvorfor barna i Norge er så opptatt av perlefrisyren?

Og fniser fornøyd og litt sjenert, når svaret er at barna i Norge syns håret er stilig og flott, og ønsker seg en slik frisyre. I hvert fall gjør Ida Marie det.

Mamma

Inne i barnebyhuset er det fire små soverom. Ett for de tre minste barna, ett for de fire jentene, ett for gutta. Og ett rom til mamma Anita som bor og lever i familien. Denne familien har bodd sammen i flere år.

Anita har sammen med barna dekket til lunsj. Et øyeblikk er det matro rundt bordet; så kommer praten
nølende i gang.

Barna i Norge har helt rett.

– De liker godt spagetti. Og suppe, kylling og maisgrøt, forteller barna, mens de nøye studerer foto av barna i Lier og lurer på om de også liker å danse og å sparke fotball?

– Hvilket lag heier de på, spør Ramondo. Og nikker gjenkjennende når svaret er Liverpool og Barcelona.

Barna har sett snø på TV og lurer på om det er alltid er kaldt?

– Krangler dere mye?

De kikker litt avventende på hverandre, og overlater til mamma Anita å svare.

– Da de var små, kranglet de mer; nå er de er flinke til å hjelpe hverandre, skryter hun, som mammaer gjerne gjør.

– Hva er fint med å ha en mamma?

– Det er godt å snakke med Anita, sier Suzi alvorlig, mens de andre nikker.

– Om alt, legger Eureko til.