Idun Teeuwen

redaksjonen@fagbladet.no

Ingeborg Eikeland (21) sitter på en liten krakk i et av lekerommene. Barnelatter og noen hyl kan høres gjennom døra. Eikeland har jobbet i Epleskogen barnehage i Sandvika i snart fem år. Hun jobbet senvakten den 12. mars 2020, da hele landet ble stengt ned. Med en litt urolig følelse sendte hun hjem barna, uten å vite hvor lenge det kom til å gå før de var tilbake igjen.

– Det var vanskelig at barna måtte være hjemme. Barnehagen er et fristed, og sosialiseringen barna får er helt essensiell. sier hun til Fagbladet.

Ekstra arbeidsoppgaver

Ingen kunne forestille seg hvordan de neste to årene kom til å bli. De ansatte ved Epleskogen barnehage, og alle andre barnehager rundt i landet, hadde en vanskelig, stressende og slitsom tid i vente.

– Vi var på rødt nivå veldig lenge, og det er nok det mest utfordrende vi har vært med på.

Da barnehagen var på rødt nivå fikk alle ansatte ansvaret for fem barn hver. Dette var en kohort, og alle kohortene måtte holde seg atskilt. Rødt nivå for de ansatte betydde også flere arbeidsoppgaver. Alle lekene måtte vaskes hver dag, barna måtte holdes atskilt og lekerommene måtte rengjøres. Når man i tillegg har fem barn å passe på, ble arbeidsbøren overveldende.

– Vi var alene og fikk ikke samarbeide med hverandre. Vi hadde ingen å prate med om hvordan jobben gikk.

Barnehageansatte og lærere burde blitt prioritert

Koronakommisjonen kom nylig ut med en rapport om Norges håndtering av pandemien. En av konklusjonene i rapporten er at Erna Solbergs regjering burde ha prioritert ansatte i skole og barnehage tidligere i koronavaksineringen.

– Kommisjonen anbefaler en vaksineprioritering som bidrar til å redusere pandemikonsekvensene for barn og unge. I covid-19-pandemien betyr det tidlig vaksinering av ansatte i skoler og barnehager. Det kan også tenkes situasjoner hvor barn og unge selv bør prioriteres for vaksinering, heter det i kommisjonens andre delrapport.

I juni 2021 ga regjeringen kommunene muligheten til å prioritere ansatte i skoler og barnehager i vaksinekøen, slik at flest mulig hadde fått vaksine før sommerferien var over.

Det synes Ingeborg Eikeland er altfor sent. Etter en spesielt vanskelig vakt satte hun seg ned på kvelden og begynte å skrive.

«Jeg elsker jobben min. Men hvorfor blir vi ikke prioritert?»

Teksten ble til et leserinnlegg som ble publisert i Aftenpostens Si; D debattarena. Eikeland var lei og sliten. Før selvtestene ble tilgjengelig hadde hun besøkt teststasjonen 17 ganger.

– Det er alltid en forkjølelse i barnehagen. Jeg følte jeg rant ned teststasjonen.

{u1}

Ingen beskyttelse

De fleste gikk med munnbind på jobb, men barnehageansatte kunne ikke dette. Ansiktsuttrykk og følelser er viktig å se for barna.

– Jeg er evig takknemlig for at vi slapp å bruke munnbind, men vi burde blitt beskyttet på en annen måte, sier Eikeland.

Frykten for å være en smittespreder var stor blant de ansatte. Mange isolerte seg etter at de kom hjem fra jobb. Eikeland sluttet å besøke besteforeldrene sine, og holdt seg unna venner.

– Man kan ikke holde barn på avstand. I bakhodet hadde vi hele tiden tanken om at hvis vi ble smitta, så kunne det være opp til 70 eller 80 nærkontakter. Mange var veldig redde.

Det var ikke noe krav at de ansatte isolerte seg utenom jobb, men det ble en form for dugnad innad i barnehagen, forteller Eikeland.

Måtte sykmeldes

Epleskogen barnehage hadde lite smitte i forhold til mange andre barnehager, men frykten var der hele tiden.

– Jeg måtte sykmelde meg i noen uker for angst. Jeg visste lite om hva som kom til å skje, og for hver telefon jeg fikk tenkte jeg at nå er det noen som har blitt smitta. Jeg sluttet å ta buss og tog, og det ble egentlig veldig ensomt.

Da smitten begynte å roe seg, kom sykmeldingene en etter en. At barnehagen gikk rundt, hadde gått på personlig innsats.

– Vi hadde ikke tid eller mulighet til å ha avdelingsmøter på dagen, så vi satt ofte på Zoom på kveldene for å planlegge dagene.

Eikeland forteller at å få vaksinen tidligere ville gikk dem en helt annen ro.

– Det hadde tatt vekk den stressfaktoren. Vi hadde kanskje mistet redselen for å bli smittet. Det var det eneste vi tenkte på hele tiden.

Da hun ble vaksinert i slutten av juni var hun sjeleglad. Alle de ansatte benyttet første mulighet de fikk til å vaksinere seg.

BLE SYK: Da det sto på som verst under pandemien ble Ingeborg sykmeldt etter stort arbeidspress.

Idun Teeuwen

Glemt og oversett

Vaksineringen kom først etter en utrolig utfordrende periode. Eikeland og kollegaene følte seg oversett og glemt av regjeringen.

– Vi synes rett og slett at vi fikk lite kred, og ingen takk for arbeidet vårt. Vi kunne blitt nevnt i en bisetning i det minste. Det hadde ikke kostet mye for at vi følte at vi ble satt pris på.

Leder av Fagforbundet barn og oppvekst i Oslo, Berit Tevik mener også barnehage- og skoleansatte burde blitt prioritert. Allerede i mars 2021 sa hun til VG at hun mente denne prioriteringen skulle på plass.

– Vi så allerede da og har sett nå hvordan pandemien påvirket disse ansatte. Sykefraværet har vært skyhøyt lenge og det å opprettholde forsvarlig drift har tidvis vært vanskelig. De ansatte i skole og barnehage har arbeidet i en pandemi uten noe annet enn Antibac som beskyttelse, skriver hun til Fagbladet på epost.

Hun mener det burde blitt lagt mer vekt på viktigheten av jobben de gjør. 

– Pandemien viste oss hvor avhengig samfunnet er av skole og barnehage. Selv om de ikke er på lista over samfunnskritiske funksjoner burde muligheten for beskyttelse av smitte og viktigheten av jobben de gjør være lagt til grunn.

Som Eikeland og kollegaene hennes, har mange andre ansatte i skole og barnehage følt på hvor tung jobben har vært.

– Våre medlemmer har under pandemien stått under enormt press. De har ikke følt seg verdsatt nok til å bli prioritert. De opplever seg dyttet foran for å holde samfunnet åpent. De har vært enormt redde, slitne og overarbeidet. Likevel har de ytt sitt ytterste for å være der for barna våre, sier Tevik.

IKKE VERDSATT: – Våre medlemmer har under pandemien stått under enormt press. De har ikke følt seg verdsatt nok til å bli prioritert, sier Fagforbundets Berit Tevik.

Birgit Dannenberg

Mister ansatte

Tevik påpeker at en av konsekvensene av håndteringen av pandemien er at det er mange dyktige ansatte som nå forlater skole og barnehage.

En av disse er Ingeborg Eikeland. Hun skal videreutdanne seg, og er snart ferdig med lærlingtiden i barne- og ungdomsarbeiderfaget. Etter de lange slitsomme to årene har nye muligheter vært fristende.

Daglig leder ved Epleskogen barnehage Anna Steinheim forteller at mangelen på personal har vært svært utfordrende. Vikarer har vært nesten umulig å få tak i, som har ført til mye ekstrajobbing.

– Det har krevd mange personalressurser. Det har vært en stor belastning for oss, sier Steinheim, og konkluderer at hun aldri har måttet være så mye leder som i denne perioden.

FHI: –Man kunne latt friske, yngre lærere og barnehageansatte gå foran. Det hadde ført til flere dødsfall

Prioriteringen i vaksinekøen ble fastsatt av regjeringen etter innspill fra Folkehelseinstituttet (FHI).

– I regjeringens vaksinasjonsstrategi valgte man å prioritere liv og helse først, skriver Geir Bukholm, assisterende direktør ved FHI på epost til Fagbladet.

Dette innebar at grupper der risikoen for å dø av eller bli alvorlig syk av covid-19 var størst, ble vaksinert først. Dette førte til at regjeringen prioriterte de eldste og de som tilhørte medisinske risikogrupper. Ansatte i helsetjenesten som betjente kritiske kliniske tjenester som var nødvendig for å opprettholde behandlingskapasiteten ble også prioritert.

 – Prioritering av disse yrkesgruppene var begrunnet i at dersom behandlingskapasiteten i helsetjenesten ble vesentlig redusert på grunn av smitte, ville mange i risikogruppene dø fordi behandlingstilbudet ville bryte sammen, sier Bukholm.

Bukholm forteller at det var mangel på vaksiner ganske lenge, og at ansatte i skoler og barnehager som tilhørte de mest utsatte gruppene ble prioritert samtidig med prioriterte aldersgrupper eller prioriterte medisinske risikogrupper.

– Dersom man skulle fraveket denne rekkefølgen, ville det for eksempel innebære at man vaksinerte friske lærere eller barnehageansatte på 20–40 år, mens man ville la 60-åringer dø av covid-19, sier han.

Ifølge Bukholm, ble friske barn i svært liten grad alvorlig syke etter covid-19-smitte, slik at vaksinasjon av ansatte i skoler og barnehager ikke ville ha vesentlig effekt på den «direkte» sykdomsbyrden hos barna, altså den som ble forårsaket av selve infeksjonen.

– Prioritering av vaksiner, når det er mangel på vaksiner i forhold til behovet for vaksiner, er vanskelig. Man kunne gjort andre prioriteringer, og latt friske, yngre lærere og barnehageansatte gå foran i køen. Men det hadde ført til at vi hadde fått flere dødsfall og flere sykehusinnleggelser blant de eldre og blant yngre i risikogruppene, konkluderer Geir Bukholm.