Berit (65) gikk fra kokkelort til kommuneveteran

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

– Avslutter …, avslutter …, avslutter …

Klokka er straks 15. Innerst i personalrommet i kjelleren på Solhaug bosenter i Ås, sitter Berit Grimsrud (65) og mumler foran en nesten svart dataskjerm. Når skal det lille hvite hjulet slutte å snurre, og bokstavene som danner ordet «avslutter» forsvinne?

LOGGER AV: Det er en spesiell opplevelse å logge av etter 50 år. Berit blir sittende til skjermen er svart.

Jo Straube

Barbering og våking

Det er 50 år siden Berit første gang ble med mora på jobb på pleiehjemmet for senile menn. På institusjonskjøkkenet ble det planlagt innkjøp og måltider, tilberedt mat og dandert for servering i spisesalen. I flere år hjalp trettenåringen mora med forefallende arbeid i ferier og etter skoletid. Hun likte seg godt på kjøkkenet, men aller best likte hun å være sammen med beboerne: Snakke med dem, mate dem, barbere dem – og passe på at de ikke stakk av.

– Den gangen var det ingen som tenkte på at også folk med demens kunne ha glede av aktivitet. Beboerne satt stort sett i hver sin stol, men av og til var det jo noen som forsøkte å stikke av. Da var det å hente dem tilbake.

Berit var ennå ikke fylt 14 da hun fulgte en pasient inn i døden for første gang.

– Jeg satt ved senga hans og holdt ham i hånda. Jeg har fortsatt hele opplevelsen i hodet, som en film. Jeg hadde jo aldri sett et dødt menneske før.

MANGE SKIFT SENERE: Mye har endret seg i løpet av Berits 50 år på Solhaug. Som kokkelort tok hun så mange ekstravakter at hun til tider hadde nærmere 200 prosent stilling - uten at noen brød seg. Da hun begynte med journalføring og fakturakontroll, skjedde det med blyant og viskelær.

Jo Straube

Kokkelort

Da det privat drevne sykehjemmet ble nedlagt 1. mai 1977, tok Oslo kommune over bygningen. 2. mai 1977 ble Berit oppringt: Huset skulle bli bolig for utviklingshemmede, kunne hun tenke seg jobb?

– Jeg startet som kokkelort, forteller Berit.

– Kokkelort, hva gjorde en kokkelort?

– Forefallende arbeid for kokken. Drittarbeidet.

I tillegg til full jobb på kjøkkenet og baby hjemme, tok kokkelorten kveldsvakter på avdelingen. Det ga penger i husholdningspungen, men ble til tider i overkant slitsomt. Dessuten ville Berit videre, i to år byttet hun ut kveldsvaktene med utdanning som miljøterapeut på kveldstid.

For 42 år siden meldte hun seg inn i Fagforbundet, eller Kommuneforbundet, som det het den gangen. Snart var hun tillitsvalgt på arbeidsplassen.

STOLT TILLITSVALG: Berit synes det var gøy å få en liten oppmerksomhet for sine 40 år som medlem og nesten like lang fartstid som tillitsvalgt. Men hun ble litt lei seg for å gå glipp av markeringen. Den hadde nemlig vært da hun fikk beskjed om "jubileet".

Privat

Et av de første «oppdragene» gjaldt henne selv: Boligen hadde ledig to femti prosent stillinger som hjelpepleier. Som nyutdannet miljøterapeut, mente Berit de to stillingene burde kunne slås sammen til én og at hun var kvalifisert. Sjefen var ikke enig. Dessuten var kokken sjukmeldt, det var bedre at den tidligere kokkelorten tok over hennes oppgaver. Berit ble beordret til kjøkkentjeneste.

Det fikk Berit til å dukke ned i lover og regler. Der fant hun argumentasjon for hvorfor hun heller skulle jobbe som miljøterapeut blant brukerne – og la saken fram på nytt. Sjefen sa fortsatt nei, men hovedtillitsvalgte i bydelen ga Berit rett. Da ga sjefen seg også.

Senere har flere kolleger på Solhaug hatt god nytte av Berits engasjement som tillitsvalgt.

UTKLEMT: Kollega Victoria, som kaller Berit for mor, tar avskjed med en lang klem. På utsida av Solhaug har Berit to døtre, to barnebarn, tre bonus-barnebarn og to oldebarn.

Jo Straube

– Det har jo hendt at folk har fått feil lønn, jeg har hjulpet noen å tørke tårene, ja, sier hun.

Med åra har Berit skapt en stilling som kombinerer nærhet til brukerne og administrativt arbeid.

Hun har aldri vurdert å skifte jobb, men innrømmer at hun synes det er greit å gi seg nå. Og selv om hun har jobbet så lenge at det ikke berører henne selv direkte, er hun glad for at miljøterapeuter har mulighet til å gå av som 65-åringer.  

– Det er et tøft yrke, mange tunge løft og mye «flying» på harde gulv. Arbeidsdagene her setter spor i rygg, hofter og knær.

SISTE ETAPPE: I løpet av femti år som ansatt på pleiehjem og i omsorgsbolig har det blitt mange mil i korridorer og trapper. Berit har ikke tenkt å synke ned i sofaen. Hun har allerede meldt seg på seniortrening i Ski.

Jo Straube

Munnen full av kake

På spisebordet hjemme venter to magnumflasker med yndlingsdrikken Baileys, en liten hvit eske med gullsmed-logo og diverse blomsterbuketter med rørende hilsener til en kjær kollega og «god støtteperson». 

På langbordet i personalrommet på bosenteret står rester av sjokoladekake og eplekake. For den store feiringa var dagen i forveien, da stilte Berit på jobb i kjole og med maskara på vippene. På denne aller siste dagen har hun rydda garderobeskap og posthylle, makulert dokumenter, tørket av pulten og ført sine siste brukerrapporter.

SISTE SAMLING I KJELLER'N: I kjelleren avholdes både lunsj, personalmøter og andre samlinger. Den siste dagen går personalmøtet uten Berit. Hun har en brukerrapport å fullføre, og en del besøk å ta seg av.

Jo Straube

Så spurte en kollega om de skulle spise lunsj sammen. Passet det halv tolv?

– Vanligvis spiser jeg like gjerne ved data’n, men det var koselig at hun spurte, det var tross alt siste dagen min, så jeg sa ja.

Berit hadde munnen full av gårsdagens kake, da det banket på døra. I døråpningen åpenbarte det seg tre ukjente personer. «Kommunens byggkontroll eller noe i den dur,» tenkte Berit. Samtidig var det noe kjent med den ene dama …

Å hevde at Berit ikke ante at det kunne overraskelser, ville vært løgn. Det er visst typisk ektemannen Tore og døtrene Aina og Helene å finne på noe sprell. Men noe sånt? Selv ikke Aina, som var den som ringte Oslo rådhus hadde forestilt seg dette utfallet.

– «Dette vil Anne være med på!» sa hun som tok telefonen på forkontoret, da jeg spurte om ordføreren ville avlegge mamma en liten visitt på hennes siste arbeidsdag etter femti år i kommunen, forteller Aina.

KANSKJE KOMMER...: Da ordfører Anne Lindboe (H) fikk høre om dama i Ås som hadde sin siste arbeidsdag etter femti år, var hun ikke sen om å melde seg på festen. Det er ikke hver dag noen holder ut så lenge i Oslo kommune.

Privat

Det var selveste ordfører Anne Lindboe (H) som smilte i døra til personalrommet på Solhaug bosenter denne formiddagen. Lindboe hadde satt av ti minutter til den nyslåtte pensjonisten før hun måtte tilbake til et bystyremøte i Oslo. Men det må ha vært koselig i kjelleren i Ås, for det endte med at hun ble sittende en halv time.

Siste tur

50 år på samme arbeidsplass og en begivenhetsrik dag er straks over. På gårdsplassen hjemme står bobilen, klar for sin første pensjonisttur. Innerst i personalrommet i kjelleren, ser Berit de lysende bokstavene på dataskjermen forsvinne.

– Der! Konstaterer hun.

– Der var det slutt. 

TØMT: Regntøyet, arbeidsskoene og alt annet ekstrautstyr er borte for godt.

Jo Straube

For siste gang løper 65-åringen opp trappa fra kjelleren. I det hun skal svinge forbi den åpne utgangsdøra og ta fatt på trinnene opp til beboerkorridoren for å veksle noen siste ord med en bruker, fanger noe ute på gårdsplassen oppmerksomheten hennes:

Den røde løperen starter ved trammen og ender ved en brun Opel Rekord Berlina 1977-modell med taxi-skilt på taket. Døtrene Aina og Helene er kommet for å hente mamma på jobben for aller siste gang. De er kledd i identiske sjokkrosa blazere, gliser fra øre til øre og vifter med norske flagg.

– Nei, nå gir dere dere! Utbryter mamma.

–Har dere vært i klesskapet mitt også!

KLARE FOR BOBILEVENTYR: Hjemme på gårdsplassen står bobilen nesten ferdigpakket og klar. Klokka 09.00, dagen etter at Berit hadde sin siste arbeidsdag gikk turen til caravan-treff i Valdres. Ekteparet Tore og Berit ser ikke bort fra at slike treff kan bli en slags hobby.

Jo Straube