Burde LO-ledelsen og Ap-toppene finlese hans siste roman?

Berit Baumberger

berit.baumberger@fagbladet.no

– Vi tenkte å gjøre deg til en samfunnsdebattant nå.

– Haha! Lykke til med det, svarer Carl Frode Tiller.

{o}

Martin Guttormsen Slørdal

Han speider ut over Trondheimsfjorden, etter oppfordring fra fotografen.

{/o}

Langs denne stien går han tur med hunden hver dag.

Bøkene skriver han i en mørk kjeller et steinkast fra den lyse fjorden.

Nå er han her for å snakke om arbeiderlitteratur, og fordi vi vil finne ut hva han vil med boka «Arbeidarhjerte».

Hvis han vil noe, da.

Tiller har nemlig egne, klare meninger om alt fra privatisering i Velferds-Norge til behovsprøving av goder. Men han skyver karakterene i boka si elegant foran seg, når vi prøver å friste ham ut i samfunnsdebatten.

DELTAKER OG TILSKUER: Den kritikerroste forfatteren henter mye fra egen oppvekst i arbeiderklassen og fra venner og bekjente i dagens middelklasseliv. 

Martin Guttormsen Slørdal

En historie om oss?

Hovedpersonen Trond vokser opp i arbeiderklassen i Namsos, lik Tiller selv. Trond tar høyere utdanning, han blir lærer og senere byråkrat. Ap-mann er han også, og han stiller til valg i Trondheim. Etter hvert mister han taket på livet. Det rakner.

Vi møter også moren til Trond, som er hjelpepleier, og faren, som jobber på sagbruket. Kona hans har gått på Kunstakademiet, mens broren er ansatt i et malerfirma og svigerinna er frisør.

Tiller har sagt at boka handler om «oss», at han har skapt karakterer som viser hvordan nordmenn og Norge har endret seg de siste 50 årene, og hvordan sosialdemokratiet nå truer med å gå i oppløsning.

Boka kan kalles «arbeiderlitteratur», mener Tiller selv.

– Jeg synes jo det. Handlinga er fra et arbeiderklassemiljø, og den er skrevet av en som kjenner miljøet fra innsiden, som jeg vil påstå at jeg gjør.

Vi skal komme tilbake til begrepet arbeiderlitteratur senere, for bør ikke den også inneholde en løsning på problemene?

Et delt arbeidsliv

Tiller skriver om et klassedelt norsk arbeidsliv fra flere vinkler.

Tronds hjelpepleier-mamma lirer av seg syrlige kommentarer om en lege fra Østlandet. Hun mener han kunne tatt livet av en pasient, hvis ikke en årvåken hjelpepleier hadde oppdaget den triple dosen medisin. «Etter det har han gått litt stillare i dørene!»

Men på den andre siden vil mammaen også omgås eliten, og senere blir hun sammen med en anestesilege.

– Jeg vil jo vise fram ting jeg har sett og hørt selv. Man ser en del trass og motvilje i deler av arbeiderklassen. Folk skal ikke komme her og tro at de er bedre enn oss. Man løfter seg selv opp ved å snakke andre ned. Men å bli sammen med en lege handler også om å klare seg økonomisk.

Martin Guttormsen Slørdal

Veien og velferdsstaten

Tiller vokste opp i en familie som politisk sett ligner veldig på familien i boka. Faren til Tiller var glødende kommunist, som pappaen i boka.

– Å ja. Det ble slått hardt ned på det hvis du brøt med arbeiderkollektivets normer og verdier. Det var utenkelig å ikke være fagorganisert, forteller Tiller om egen oppvekst.

I boka har sagbruksarbeider-pappaen en utgreiing om Arbeiderpartiets problem:

«Dette handlar om at partiet ditt er i ferd med å glømme kor det kjem frå, og kven og kva det skal representere», sier faren, og peker på den synkende oppslutningen blant LO-organiserte:

«For folk ser ikkje forskjell på dykk og høgrepartia,» roper faren.

– Er det her, i den klassiske kritikken av Ap, at sosialdemokratiet truer med å gå i oppløsning?

– I farens øyne, ja, truer dette velferdsstaten. Så blir det moderert litt av Trond. Han vakler. Han forstår ikke helt faren, som ble likegyldig til politiske spørsmål etter at Sovjetunionen falt, men nå plutselig har funnet tilbake engasjementet. Er det fordi faren øyner håp om at Ap skal snu seg mot venstre? At hans prosjekt tilbake i tid ikke var forgjeves, likevel?

Martin Guttormsen Slørdal

Mistillitens ansikt

I en annen scene krangler Trond og broren om hva som er riktig medisin for problemene i bygningsbransjen etter EØS-utvidelsen. Trond fremstår idealistisk: Skriv leserinnlegg! Engasjer deg! Problemene løses med sterke fagforeninger!

– Her er Trond ganske irritert på broren, som har et grunnsyn om at ingenting nytter. Broren vil bare tilpasse seg systemet, kare til seg mest mulig.

I år svarte 44 prosent av de som ikke er fagorganiserte i Norge, at de får jo uansett de samme rettighetene, ifølge YS’ arbeidslivsbarometer. Over 30 prosent mener fagforeninger ikke ivaretar deres interesser.

– Broren til Trond er blant disse?

– Ja, han er der, ja. En av de som surfer med, og Trond ville sagt: Han er en konsekvens av individualismen som tilhører nyliberalismen. Det kollektive er blitt tonet ned. Jeg er ikke enig med Trond i alt, men der har han rett.

– Hvilken rolle spiller brorens mistillit i boka?

– Jeg vil bare vise fram folk jeg har møtt og synspunkter jeg har hørt. Men det er viktig å vite at misnøyen finnes. Hvis man vil høyne organiseringsgraden, må man vite hvordan disse ser saken? Så er det kanskje først i det øyeblikket du mister rettigheter, at du skjønner hvor viktig det er å være en del av noe større. Men dit har vi ikke kommet ennå, ikke i bok én, sier Tiller.

Han sitter altså i den mørke kjelleren sin allerede nå og skriver på bok to om Trond. Mer om det snart.

Martin Guttormsen Slørdal

Dobbelt press

For Trond er ikke så idealistisk som han fremstår i krangelen med broren. Han vil gjerne tro på systemet, men han har samtidig en sterk følelse av å miste seg selv. «Han er en mann under dobbelt press, og det er særdeles godt sett,» skriver VGs bokanmelder.

– Det er jo veldig knyttet til klassereisen, den indre konflikten i Trond. Idealismen er kanskje koblet til venstresideprosjektet til faren og farfaren, som han føler blir avvist eller i alle fall ikke verdsatt nok dit han er kommet. Så er Trond også en del av ironigenerasjonen, så han vil ikke vedkjenne seg idealismen. Det gir seg veldig stygge utslag i hvordan han oppfører seg mot andre.

Trond er revet i stykker.

– Å pushe dette sammen – det er litt av prosjektet, sier Tiller.

FLANELL-HELT: I en passasje i boka reflekterer Trond over at han kanskje overdriver egen klassereise, at han bruker det for å være troverdig som Ap-mann. – Det er ikke bare er å ta på seg en slik skjorte og tenke at det skal gå hjem, sier Carl Frode Tiller og rykker i den blårutete flanellskjorta han har på seg.

Martin Guttormsen Slørdal

Om velferdsstaten

Etter hvert som Tiller har arbeidet med bøkene, står det klarere for ham at de handler om velferdsstaten og sosialdemokratiet.

– Foreldregenerasjonen nærmer seg at de skal dø, og Trond blir også eldre. På ett tidspunkt skjønner man: Jeg kan faktisk bli pleietrengende og helt avhengig av velferdsstaten.

Kristian Lillenes/Litteraturhuset i Trondheim

Under boklansering på Litteraturhuset i Trondheim i høst beskrev Tiller hvordan velferdsstaten er et felles prosjekt for arbeiderklasse, arbeiderbevegelse og middelklasse.

– I minst 20 til 30 år har det vært overfokusert på motsetninger mellom klassene, heller enn det som forener. Det er en gjensidig skepsis og latterliggjøring av hverandres litt overfladiske livsvalg. Det oppstår et slags ytre behov for forsoning, noe som gjenspeiler seg i forholdet mellom Trond og kona, og Trond og familien.

– Går sosialdemokratiet i oppløsning?

– Man opplever i alle fall trusselen som så sterk at man mobiliserer for å redde det. Nå er det jo bred politisk enighet om å ta vare på velferdsstaten i Norge, men den ble innført i etterkrigstiden av sosialdemokrater som skjønte at det var nødvendig å få med seg middelklassen.

AP-KRITIKK: Trond, som en del av middelklassen, føler seg godt representert av Arbeiderpartiet. Men faren til Trond klarer ikke å kjenne seg igjen i dem. – Dette er skrevet frem i et miljø som jeg kjenner godt, hvor politikere som «later som» latterliggjøres, sier Tiller. 

Martin Guttormsen Slørdal

Han peker på debatten i Sverige på 1950-tallet om hvordan trygdeordningene skulle innrettes.

– Flere mente at de ikke trengte å ta imot fellesgoder, men sosialdemokratene hadde en tanke om at alle skal ha. Da kan de ikke komme i neste omgang og si at de ikke vil betale skatt fordi de ikke får noe igjen. Dette er helt sentralt i alliansen mellom arbeider- og middelklassen: Alle må få noe igjen for å opprettholde skatteviljen.

– Nå snakker Carl Frode Tiller, eller?

– Egentlig ikke – det er en karakter i bok nummer to, hehe! En venn av Trond som har vokst opp i et middelklassehjem. Men jeg er ikke uenig i det han sier der. I den grad litteraturen kan brukes til å stille slike spørsmål, er det kjempefint.

MANGLER ARBEIDSERFARING: Carl Frode Tiller mener det skrives for lite arbeiderlitteratur i dag. – Det tror jeg er fordi få forfattere har erfaring fra arbeidslivet. Jeg er rammet av det selv: Jeg debuterte som forfatter rett etter at jeg var ferdig utdannet historiker, sier han.

Martin Guttormsen Slørdal

Forsoning?

Ifølge Store Norske leksikon skal arbeiderlitteratur være tekster som «løfter fram arbeidere og deres politiske, økonomiske og sosiale situasjon». Men litteraturen kan også inneholde «en appell om å gjøre noe med undertrykkelsen,» ifølge leksikonet.

– Kommer det en slik appell eller forsoning?

– De prøver i alle fall på det, karakterene. De vil forsones. Så får vi se om de lykkes.

Intervjuet er over. Tiller er ferdig med å posere for fotografen, og han beveger seg mot parkeringsplassen.

Der står en sølvgrå Toyota Prius. Absolutt en arbeiderklassebil, mener han selv.  

• Les arbeiderfortellinger fra Fagbladets og Fagforbundets store litteraturkonkurranse her

Martin Guttormsen Slørdal

LES OGSÅ: Forfatter Monicas klassereise: – Jeg kjente skam