«Da baugporten gikk opp, var det som om det eksploderte i hyl og gråt.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

REDNINGEN: Håvard var innsatsleder på Elstangen, fredag 22. juli 2011. Her kom flere skadde i land.

Niclas Hammarström

I kaoset der skadde, vettskremte og til og med døende Utøya-ungdommer nådde land, måtte paramedic Håvard stå støtt i stormen.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Det var Håvard Larsens første feriedag, sommeren 2011. Dagen etter skulle familien på fire til Romsdalen, men på sin første fridag dro Håvard på Ringeriksbadet og svømte. I bilen på vei til svømmehallen meldte radioen om en eksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Da han var på vei hjem, hadde saken utviklet seg. Nå snakket nyhetsoppleseren om ei bombe. Det første Larsen gjorde da han kom hjem var å slå på nyhetskanalen og slenge seg på sofaen. Sånn han husker det, ringte telefonen i samme øyeblikk. Han kan fortsatt gjengi kollegaens ord nøyaktig: «Det skytes på Utøya. Mange er drept. Det skytes fortsatt. Du må komme på jobb med en gang.»

– Jeg var i skoa og på vei ut døra, før samtalen var over, sier Håvard.

Det fins et bilde, tatt av en svensk fotograf om kvelden 22. juli 2011: I enden av en smal vei, helt nede ved bredden av Tyrifjorden har flere titalls mennesker, ambulanser og et helikopter klemt seg sammen. Midt i mengden står Håvard Larsen. Bildet er tatt på så lang avstand at du ikke kan se det, men på Håvards vest står det «Innsatsleder».

I ambulansetjenesten er regelen at den eldste i den første ambulansen, får oppdraget som innsatsleder på et skadested. Ei gruppe kolleger og en innsatsleder var allerede på Utøykaia, men de vanskelige arbeidsforholdene gjorde at Håvard, makkeren og flere andre ble sendt til Elstangen ved Tyrifjorden for å etablere mottak av skadde.

– Det var ingen som ropte om å få rollen som innsatsleder den dagen. Siden jeg både var eldst, mest erfaren og lokal, ble det meg.

LOKAL ELDSTEMANN: Egentlig hadde Håvard Larsen ferie, men da terroren rammet hans eget lokalmiljø, ble han en av lederne for redningsaksjonen.

Werner Juvik

50 ambulanser, seks luftambulanser, et par Sea King-helikoptre, brannvesen og politi. Stort sett alle ledige ressurser på Østlandet ble sendt til Tyrifjorden den kvelden. Håvard Larsen har likevel ikke lyst til å gjøre noen stor sak ut av rollen som innsatsleder:

– Folk som jobber i politi, brann og helse er i utgangspunktet veldig selvgående. De kan jobben sin, de ønsker å strekke seg og de strekker seg veldig langt. Lederen skal bare organisere og gjøre små justeringer. Om jeg hadde brutt sammen, så hadde ingenting stoppa opp, noen andre hadde bare tatt over.

– Hva er viktig når man leder en gjeng med så selvgående folk?

– Å sørge for fart framover, uten å organisere seg bort.

{s1}

Det skulle ta en stund før de første pasientene dukket opp på Elstangen. Det ga Håvard og kollegene anledning til å legge en plan for pasientflyt og organisering av mannskaper, ambulanser og helikoptre.

– I den forstand at man kan være klar i en sånn situasjon, så var vi det da de første pasientene kom i land, slår han fast.

I sitt eget hode, utarbeidet Larsen et skjema for hvor de ulike pasientene skulle sendes: Oppegående til bussene på veien, de dårligste rett i helikopteret. Når han skal forklare hvordan han tenkte, bruker han ord som «mentale flytdiagram» og «produksjonslinjer». Ordet «produksjonslinje» har han rappa fra et foredrag han en gang hørte. Foredragsholderen var en politimann som provoserte ham voldsomt, med å hevde at helseetaten hadde en enkel jobb fordi de bare trengte å tenke på to «produksjonslinjer»: «Uskadde i sikkerhet», «de dårligste til sykehus».

– Jeg husker at jeg tenkte at jobben vår er mye mer nyansert enn to linjer. Da jeg sto ved Tyrifjorden var det likevel de to linjene jeg hadde i hodet, helt til noen ropte «Håvard, hvor skal vi gjøre av de døde?» Det var da jeg hørte det spørsmålet og så jolla med døde ungdommer på vei mot land, at det virkelig gikk opp for meg hvor ille ting var.

Et annet bilde som har festet seg, er øyeblikket da baugporten på MS Thorbjørn går opp og 50 ungdommer får øye på redningsfolka i vannkanten:

– Femti ambulanser sto klare, og vi var konsentrerte og rede til å ta imot. Selv om det sikkert var mye støy der, husker jeg øyeblikket som helt stille. Heller ikke fra båten hørtes en lyd. Men da baugporten gikk opp, var det som om det eksploderte i hyl og gråt. Det var sikkert en blanding av frykt og lettelse som endelig fikk utløp.

– Var det vanskelig å roe dem ned?

Larsen tenker seg om, før han svarer:

– Da første båt kom inn, inntok vi en slags trøsterolle overfor to-tre stykker. Dermed tillot de seg å bryte sammen, og alt stoppet opp. Da forsto vi at vi måtte være «kyniske» og ha fokus på å få oppegående pasienter unna, for å kunne ta oss av dem som trengte det mest. Vi lagde et system hvor alle oppegående fikk et ullteppe og en brannmann til å følge seg opp på veien til en ventende buss, som så kjørte dem til Sundvollen hotell.

Ifølge dommen mot Anders Behring Breivik i 2012, var det 564 personer på Utøya da han startet massakren klokka 17.21, 22. juli 2011. Inntil siste pasient gikk i land flere timer senere, ante ikke Håvard Larsen og hans mannskaper hvor mange ungdommer det kunne dreie seg om. De gikk ut fra at det kunne være rundt 750.

Sommeren 2011 ble et nytt nødnett innført i Norge. Halvparten av helseressursene i operasjonen ved Tyrifjorden hadde gammelt helseradionett, mens den andre halvparten hadde det nye nødnettet. De to nettene kommuniserte ikke med hverandre. Håvard Larsen mener likevel at problemene med nødnettet ikke kan lastes for utfordringene i redningsarbeidet.

– Så godt som alle ressurser på østlandet ble sendt til Tyrifjorden, derfor var det aldri mangel på folk. Når vi trengte en ressurs og ikke fikk kontakt via sambandet, så løp bare en mann opp på veien, hvor ambulanser og folk ventet, og ga direkte beskjed.

– Den største utfordringen i en sånn operasjon, er alt du ikke vet. At du havner i et informasjonsvakuum.

{s2}

– Etter antall skudd å dømme, måtte det dreie seg om mer enn én. Hva hvis noen av disse gjerningsmennene var med i noen av båtene inn til land?

Støy var en annen utfordring Larsen måtte forholde seg til:

– Som innsatsleder har du et radiosamband opp mot egne styrker og et annet mot ledere og samarbeidende etater. I tillegg har du mobiltelefon og folk som kommer og prater til deg. Fysisk støy kommer oppå dette igjen: Ambulansesirener, politibiler, helikoptre som lander nesten i hodet på deg. I den travleste timen på Elstangen, kom eller gikk et helikopter annethvert minutt.

– Hvilken personlig egenskap fikk du best bruk for?

– At jeg er ganske rolig av natur. Dessuten var det en trøst i å vite at jeg aldri hadde lært hvordan jeg skulle håndtere noe så stort og ekstremt som dette. Det var bare å gjøre så godt man kunne, og var ikke det godt nok, så fikk det ikke hjelpe. Sjansen var stor for at ikke alt ble ideelt, og vi skjønte at vi kom til å bli granska herfra og hjem i forhold til hvordan vi hadde løst oppdraget.

– Tenkte du på det da du sto der?

– Ja, selv om vi forsto at fallhøyden var stor, valgte vi å fravike retningslinjene. I de få katastrofeøvelsene vi har hatt, er det for eksempel stort fokus på alltid å ha full kontroll på hvem alle er og hvor de går, registrering og merking, sånne ting. Den kontrollen innså vi tidlig at var tapt.

{s3}

GLAD HAN IKKE VISSTE: Da Håvard Larsen sto med begge beina i en redningsoperasjon han ikke ante omfanget av, ga det en slags trøst å vite at det bare var å gjøre sitt beste.

Werner Juvik

Det ble ingen sommerferie med familien i 2011. Etter det første døgnet, ventet kartlegging av hendelsene, mediehåndtering og debrifing.

– Har du vært på Utøya etterpå?

– Ja, flere ganger, både i forbindelse med hendelsen og debrifingen. Dessuten tar jeg meg gjerne en runde med kajakken rundt Utøya hvert år, til ettertanke. Det er noen klipper der, hvor folk har løpt utfor. Du gjør deg jo noen tanker om hva de opplevde der. Den dagen handler jo egentlig ikke om oss som responderte på hendelsen fordi vi var på jobb. Det er de som var der ute som har historiene. Det er de som har hatt det tøft i ettertid.