Kunstterapi: Å lindre med det indre
Da Bodil (65) var ferdigbehandla, kom de sterke smertene og den psykiske knekken
Marianne Otterdahl-Jensen
Bodil Hekne gleder seg hele uka til ei lita stund i himmelriket.
karin.svendsen@fagbladet.no
Kunstterapeut Merethe Klæboe legger til rette for at pasientene kan gi drømmer og følelser et uttrykk.
– Det er god terapi å skape, opplever kunstterapeut Merethe Klæboe.
– Sinnet åpner seg foran lerretet, sier hun.
Ei blid og robust dame med lune smil og masse selvironi. Det er førsteinntrykket av Bodil Hekne (65). Hun er en entusiastisk amatør. Fra før har hun malt Lengsel, Livsgnist, og formet Glede i leire. I dag vil hun male Håp.
Men skinnet bedrar. Hun forteller at da hun var ferdigbehandla for kreft, kom senskadene med sterke smerter.
– En ting er det fysiske. Den psykiske biten har vært tøffere. Jeg sleit med å akseptere at jeg som alltid har vært så sterk, skulle bli deprimert, minnes hun.
Men deprimert var hun. Uten å vite hva hun skulle gjøre med det. Heldigvis hadde hun en fastlege som skaffet henne en plass på Hospice Sangen. Mens de fleste hospice-avdelinger har døgnplasser, er Sangen i Hamar et dagsenter for pasienter som bor hjemme.
Ei lita stund i himmelrike
– For meg ble det forskjellen mellom himmel og helvete, sier Bodil i dag, tre måneder etter at hun kom hit første gang.
Hun og andre kreftpasienter er på Sangen hver torsdag. De andre dagene er forbeholdt andre pasientgrupper. I løpet av dagen får de tilbud om blant annet fysioterapi, samtaleterapi, en god lunsj og hvile om de trenger det. Bodil har valgt å bruke to timer i uka på kunstterapi.
– Nå lever jeg på disse timene og denne dagen gjennom hele helga, og på onsdag ser jeg fram til at det skal bli torsdag igjen, forteller hun. Mandag og tirsdag er verst.
Rom for vekst
Det er Merethe Klæboe (68) som er kunstterapeut på Sangen, og som er sammen med Bodil og de andre som ønsker denne formen for terapi. Merethe er helsefagarbeider og arbeidet 20 år på Klukstuen omsorgssenter. I 1992 tok hun turen til København for å ta tilleggsutdanning i kunstterapi.
Etter tre års deltidsutdanning var hun ferdig. I 2008 tok hun påbygning som ga henne godkjenning som psykoterapeut. Helt til hun pensjonerte seg for tre år siden, har hun arbeidet i demensomsorgen. Ved siden av har hun hatt malergrupper innen psykisk helse. Fra januar har hun arbeidet på Sangen.
– Min jobb er å legge til rette for at de skal få uttrykke det de har inni seg, sier hun.
Det de kjenner inni seg, kan være en følelse eller en stemning. Eller kanskje dukker det opp en drøm eller et minne som de ønsker å male.
Merethe tror vi møter utfordringer i livet som kan ta oss videre, og at vi kan bruke ulike metoder for å utvikle oss. Noen skriver, andre spiller musikk, mens altså noen uttrykker seg gjennom bilder.
– Jeg tror at utfordringer kan føre til vekst. Det gjelder å finne en metode som kan støtte oss i den prosessen.
Pause fra plagene
Ikke alle kan eller vil sette ord på alt som rører seg på innsida. For mange mennesker går veien fra det indre landskapet og ut i verden via andre kreative prosesser.
– Når vi får ut noe av det vi bærer på, blir det plass til noe nytt, sier Merethe.
Kunstterapeuten er overbevist om at vi alle er skapende mennesker. Hun tviler heller ikke på at det å skape, er god terapi.
– Jeg får tilbakemeldinger fra deltakerne om at når de får rom til å være kreative, kjenner de mindre på smerter og sykdom.
Merethe forteller at de opplever mange gode stunder og gode samtaler. Og de er ikke redd for stillhet.
– Men når det er stille, hender det jeg spør om de har lyst at jeg skal lese en historie, et eventyr eller en myte.
Et mykt og elastisk materiale
Som regel er kunstterapeuten helt åpen for hva deltakerne skal arbeide med når de møtes. Merethe er åpen for hva pasienten selv trenger. Hun spør litt om hvordan det står til, og om deltakeren har tenkt på noe bestemt tema eller materiale.
– For en del mennesker er det skremmende å sitte foran et lerret med akrylmaling og pensler, forteller hun.
Forklaringen kan være at mange opplevde nederlag da de som barn skulle male. Kanskje ga foreldre eller lærere uttrykk for at resultatet ikke var særlig vellykket.
– Da er leire en snill og vennlig mulighet. Leira er myk og elastisk. Bare ved å røre en leirklump gir du den et avtrykk.
Merethe har erfart at om det er vanskelig å sette ord på det som rører seg inni mennesket, blir det ofte lettere å snakke om det som er blitt konkret og synlig.
– Slik skaper de sitt eget pusterom. Jeg kan åpne for en dialog ved bare å spørre om de har lyst å si noe rundt det de har laget.
Merethe går ikke av veien for alvorlige og dype samtaler med pasientene hvis de selv ønsker det.
– De kan selvfølgelig snakke om sykdommen sin, men jeg leder dem over i det kreative.
Terapeutisk gen
– For å passe til jobben som kunstterapeut, er det en fordel å være interessert i kunst eller uttrykk og se betydningen av det, mener Merethe.
– Og så bør du nok ha et terapeutisk gen, legger hun til.
Med det mener hun at du bør ha lyst å bidra til at mennesker får det bedre. Og du må være nysgjerrig og interessert i å belyse det som ikke ligger oppi dagen.
Men hva gjør hun hvis hun møter en pasient som bare kjenner tomhet – uten anelse om hva som kan uttrykkes, eller hvilken form eller farge som skal ut?
– Da vil jeg kanskje spørre: Hva har du lyst til å gjøre, eller hva føler du for å gjøre? Og så ville jeg ha presentert forskjellige muligheter. Hvis verken maling eller andre materialer appellerer, ville jeg ha spurt om jeg skulle lese høyt for ham eller henne.
Merethe tror vi sitter fast i rådvillheten fordi vi tenker og planlegger det kreative uttrykket. Det er ei felle.
– Da må jeg prøve å hjelpe deltakeren ut av fella, sier hun og skisserer opp en mer direkte tilnærmelsesmåte:
– Jeg kunne ha spurt inn til tomheten: Er den stor eller liten, har den farge, ligger den et bestemt sted i kroppen?
Opp av fella
De fleste deltakerne faller nok ned i tankefella en gang iblant. Det kan Bodil bekrefte. Forresten har hun en mistanke om at det nettopp er der hun ligger nå.
– Når jeg prøver å gjøre bildet fint, blir det helt mislykka. Nå vet jeg ikke hvor jeg skal, sier hun.
– Det er en del av prosessen, svarer kunstterapeuten oppmuntrende.
Hennes råd er: Legg bort ambisjonene. Ikke tenk. Stol på prosessen.