«Da jeg kom ut av døra ved røykeskuret, havnet jeg midt i et hav av telys og blomster.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Heiko Junge / NTB

Selv om Turid Olestad hørte smellet da bomba gikk av, var det først da hun kom på jobb på Ullevål at hun tok inn over seg hva som hadde skjedd.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

– Jeg var sliten etter arbeidsdagen og hadde sovna på sofaen hjemme på Bjølsen. Jeg våknet av et smell som fikk meg til å lette fra sofaen: «Er det tordenvær?» spurte jeg datteren min. «Jeg vet ikke, mamma,» svarte hun. Det gikk bare noen minutter, før hun ropte at jeg måtte komme og se på nyhetene.

Mor og datter ble sittende foran TV hele ettermiddagen og kvelden. Olestad husker at de var redde, redde for at det skulle skje noe mer.

Likevel var det først da hun kom på jobb dagen etter, at alvoret virkelig gikk opp for Olestad:

– Jeg husker at jeg gikk av bussen om morgenen og at jeg gikk gjennom glasskorridoren til pasienthotellet. Da jeg kom ut av døra ved røykeskuret, havnet jeg midt i et hav av telys og blomster. Det gikk kaldt nedover ryggen min, som om hele kroppen skjønte at det vi hadde sett på TV virkelig hadde skjedd, at det var alvor.

UVIRKELIG: Først da hun kom på jobb på Ullevål sykehus 23. juli, gikk det for alvor opp for Turid Olestad hva som hadde skjedd.

Werner Juvik

Til venstre for hovedinngangen, forbi Kiwi, under brua og til venstre, der finner du bygning 18, det tidligere vaskeriet ved Ullevål sykehus. Siden 2017 har vaskemaskinene stått stille, selve vaskejobben er satt ut på anbud. I dag står sykehusets tidligere vaskeriansatte for tøyforsyning, det vil si at de bestiller og fordeler rent tøy til de ulike avdelingene på sykehuset. I 2011 var det annerledes. Etter bomben i regjeringskvartalet gikk hele Oslo universitetssykehus i såkalt rød beredskap og flere hundre ansatte ble kalt inn på jobb. De som var der, forteller om «køer av hvit- og grønnkledt helsepersonell» som ville bidra. På vaskeriet var egentlig arbeidsuka avsluttet, men to timer etter at katastrofealarmen gikk, var de første ansatte tilbake på jobb og maskinene i gang igjen.

– Den første helga vasket vi alt sengetøy og arbeidstøy vi kunne oppdrive for å sikre at sykehuset ikke skulle gå tomt. Jeg tror nesten vi var 60 ansatte på jobb den helga, det var folk både på sorteringssalen, rullesalen og lagrene.

I tillegg saumfarte de alle lagre etter «morslakener», det vil si liklaken. Disse er større og tykkere enn vanlige laken.

– Men det er bildet av blomstene og telysene som møtte meg da jeg kom på jobb om morgenen 23. juli som har festet seg hos meg. Det er det minnet som gir meg ståpels på armene, sier Turid Olestad.