Werner Juvik

«Da legen hadde erklært henne død, pakket vi henne inn i en likpose og la henne på gata. Vi måtte.»

Liban Mohamud (42), ambulansearbeider

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Frode Hansen / VG

Da terroren rammet Norge, fikk ambulanselærling Liban sin tøffeste arbeidsdag noensinne.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Fredagsstemningen hadde lagt seg over pauserommet på ambulansestasjonen på Ullevål sykehus. Andre års lærling Liban Mohamud hadde inntatt hvilestilling i en lenestol, da et voldsomt dunk rev ham ut av døsen:

– Jeg trodde det var en konteiner som gikk i bakken, men så begynte en alarm å pipe. Snart pep det overalt. Meldingen lød «taket på VG-bygget har rast».

Liban og kollegaen satt i den første ambulansen som svingte ut fra Ullevål sykehus, litt før klokka halv fire, 22. juli 2011. De kjørte ned Uelands gate, over Kiellands plass og videre ned Hausmanns gate, før de svingte inn Storgata. Der skjønte de at meldingen de hadde fått, ikke kunne stemme:

– Digre mengder med folk kom mot oss. Det minnet om gatebildet rett etter en konsert, når folk nettopp har sluppet ut.

{s1}

De kjører sakte videre. Like etter Stortorget, på hjørnet av Grensen og Akersgata, løper folk. Som om de rømmer fra noe.

Scenen som møter dem når de svinger inn i Akersgata, er som hentet fra en film. Det er bygningsmaterialer og røyk overalt, skadde mennesker vandrer rundt, ei dame har en pinne i hodet.

Libans kollega parkerer bilen vis-à-vis VG-bygget, sånn at de kan snu og komme raskt ut igjen, hvis det blir nødvendig. Så åpner de dørene, for å ta ut båra og utstyret.

– Det første som slo oss var lukta, det kjentes som en blanding av noe brent og eksos. I ettertid vil jeg si at det luktet eksplosjon, selv om jeg aldri før hadde kjent lukta av eksplosjon.

De to kollegene går mot høyblokka, hvor Statsministerens kontor ligger. Ved flaggstengene passerer de en mann. Han er i live, men blør voldsomt. Idet de skal hjelpe ham, roper en stemme fra inngangen til regjeringsbygget: «Hei, det er en her!» De løper, over steiner og ødelagte gjenstander, gjennom røyk.

{s2}

Det ligger en kvinne på bakken. Libans kollega kjenner at hun har puls. De får henne opp på båra og løper tilbake gjennom kaoset, får henne inn i ambulansen, hvor hun blir erklært død.

– Da legen hadde erklært henne død, pakket vi henne inn i en likpose og la henne på gata. Vi måtte. Det var så mange som trengte hjelp at vi måtte frigjøre oss og kunne ikke ha henne i ambulansen.

En eller annen gang i løpet av ettermiddagen, når ting begynner å roe seg, blir han stående alene på fortauet. Da hører han en stemme: «Kast dem ut!» sier den.

– Og jeg, jeg er muslim, sier han. Liban uttaler ordene som om de er en selvfølgelig forklaring.

– Du var sikker på at det var muslimer personen snakket om?

– Ja. Norge hadde akkurat bombet Libya. Jeg tenkte med en gang at dette ikke var bra for oss, at det kom til å bli vanskelig å leve i Norge etter dette. Da vi seinere kom tilbake til stasjonen, sto TV-en på. I alle kanaler var det ekspertkommentatorer som snakket om at angrepet var utført av muslimer som skulle hevne seg. Det var ikke en behagelig dag for meg. Det tok jo litt tid før vi fikk høre at det var en nordmann som sto bak.

– Hva følte du da?

– Lettelse. Pipa ble en annen, plutselig var alt annerledes. Vi hadde et fellesskap.

Liban Mohamud kom til Norge fra Somaliland med moren og brødrene sine i 1989. Familien flyktet på grunn av krig, men Liban selv er for ung til å ha noe minne av den. Han hadde aldri opplevd verken bomber eller terror. Før han kom til Norge.

Det kan høres ut som om det var mer eller mindre tilfeldig at han ble ambulansearbeider: Han hadde jobbet litt i posten og litt i butikk. Han var passert 30 og hadde funnet ut at han likte å jobbe med mennesker. Han ville ha et yrke med enkel utdanning som førte ham raskt ut i jobb.

Ti år etter 22. juli, er han overbevist om at det ikke er tilfeldig at han ble ambulansearbeider:

{s3}

Ingenting av det lærlingen så eller hørte 22. juli fikk ham til å tvile på om han skulle holde seg til planen om å bli ambulansearbeider.

– Jeg har en filosofi: Hvis du ikke tåler det, så har du ingenting der å gjøre. Vi ambulansefolk må være omsorgsfulle, uansett. Altså, du kan være en drittsekk eller ha en dårlig dag, men på jobb, når folk har vondt, må du likevel være verdens beste menneske.

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

Werner Juvik

Liban fikk anledning til å utsette fagprøven med en måned, men valgte å avlegge den som planlagt i august 2011, en måned etter terrorangrepet.

– Hva liker du best ved jobben din?

– At jeg får anledning til å besøke folk fra alle klasser i samfunnet. På samme dag kan jeg komme til en liten leilighet med masse søppel og til en millionleilighet. De jeg treffer, er uansett mennesker.

Liban har ikke hatt behov for å lese bøker eller se filmer om dagen da terroren rammet Norge og han som lærling hadde sin tøffeste arbeidsdag noensinne.

– Da oppnår han jo akkurat det han ønsket. Jeg mener vi burde låst ham inne og glemt ham.

Men selve hendelsen er viktig å huske, mener Liban. Først og fremst for å være bedre forberedt hvis det skjer igjen. Det tror han at vi er:

– Ja, vi har flere og bedre øvelser. Bedre samarbeid mellom nødetatene.

Selv har han tre tydelige minner: Lukta idet han gikk ut av ambulansen i Akersgata. Og da han noen timer seinere, ved nitida om kvelden, satt på T-banen hjem:

– Jeg var proppfull av adrenalin, mens folk rundt meg oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Da husker jeg at jeg tenkte «de aner ikke hva jeg har opplevd på jobben i dag».

Noen dager seinere ble Liban og de andre hjelperne invitert til Oslo rådhus. På vei hjem etter arrangementet kjørte mange ambulansefolk sammen gjennom byen.

– Da vi passerte en bar i Stortingsgata begynte ei dame å klappe. Flere andre hengte seg på, og til slutt klappet folk hele veien til domkirken.

Bortsett fra at da vi passerte Gunerius, så oppdaget vi at noen hadde blod på seg.

Ved åpningen, der hvor dørene hadde vært, var det helt stille. Så stille som jeg tror det bare kan være rett etter en eksplosjon. Så stille at det piper i ørene.

Vi velger ikke yrke, yrket velger oss.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [x][x]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [x][x]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#ffffff][#ffffff]

f!-----------------------------------

x: Tittel-look []

x!-----------------------------------

h: Tittel-plassering [3]

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

i: Usynlig hovedbilde [x]

i!----------------------------------------------------

a: Video som hovedbilde:
auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!---------------------------------------------------

e: Titteleffekt [][]

e!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][10]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke []

j!-----------------------------------

k: JS-lenke []

k!-----------------------------------

l: JS-lenke []

l!-----------------------------------

c: CSS-lenke [fburl/mapper/spesial/spesialtagsider/utoya/utoyasiderMintro.css]

c!-----------------------------------

v: CSS-lenke []

v!-----------------------------------

b: CSS-lenke []

b!-----------------------------------

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

Werner Juvik

Werner Juvik

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Frode Hansen / VG

Da terroren rammet Norge, fikk ambulanselærling Liban sin tøffeste arbeidsdag noensinne.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Fredagsstemningen hadde lagt seg over pauserommet på ambulansestasjonen på Ullevål sykehus. Andre års lærling Liban Mohamud hadde inntatt hvilestilling i en lenestol, da et voldsomt dunk rev ham ut av døsen:

– Jeg trodde det var en konteiner som gikk i bakken, men så begynte en alarm å pipe. Snart pep det overalt. Meldingen lød «taket på VG-bygget har rast».

Liban og kollegaen satt i den første ambulansen som svingte ut fra Ullevål sykehus, litt før klokka halv fire, 22. juli 2011. De kjørte ned Uelands gate, over Kiellands plass og videre ned Hausmanns gate, før de svingte inn Storgata. Der skjønte de at meldingen de hadde fått, ikke kunne stemme:

– Digre mengder med folk kom mot oss. Det minnet om gatebildet rett etter en konsert, når folk nettopp har sluppet ut.

{s1}

De kjører sakte videre. Like etter Stortorget, på hjørnet av Grensen og Akersgata, løper folk. Som om de rømmer fra noe.

Scenen som møter dem når de svinger inn i Akersgata, er som hentet fra en film. Det er bygningsmaterialer og røyk overalt, skadde mennesker vandrer rundt, ei dame har en pinne i hodet.

Libans kollega parkerer bilen vis-à-vis VG-bygget, sånn at de kan snu og komme raskt ut igjen, hvis det blir nødvendig. Så åpner de dørene, for å ta ut båra og utstyret.

– Det første som slo oss var lukta, det kjentes som en blanding av noe brent og eksos. I ettertid vil jeg si at det luktet eksplosjon, selv om jeg aldri før hadde kjent lukta av eksplosjon.

De to kollegene går mot høyblokka, hvor Statsministerens kontor ligger. Ved flaggstengene passerer de en mann. Han er i live, men blør voldsomt. Idet de skal hjelpe ham, roper en stemme fra inngangen til regjeringsbygget: «Hei, det er en her!» De løper, over steiner og ødelagte gjenstander, gjennom røyk.

{s2}

Det ligger en kvinne på bakken. Libans kollega kjenner at hun har puls. De får henne opp på båra og løper tilbake gjennom kaoset, får henne inn i ambulansen, hvor hun blir erklært død.

– Da legen hadde erklært henne død, pakket vi henne inn i en likpose og la henne på gata. Vi måtte. Det var så mange som trengte hjelp at vi måtte frigjøre oss og kunne ikke ha henne i ambulansen.

En eller annen gang i løpet av ettermiddagen, når ting begynner å roe seg, blir han stående alene på fortauet. Da hører han en stemme: «Kast dem ut!» sier den.

– Og jeg, jeg er muslim, sier han. Liban uttaler ordene som om de er en selvfølgelig forklaring.

– Du var sikker på at det var muslimer personen snakket om?

– Ja. Norge hadde akkurat bombet Libya. Jeg tenkte med en gang at dette ikke var bra for oss, at det kom til å bli vanskelig å leve i Norge etter dette. Da vi seinere kom tilbake til stasjonen, sto TV-en på. I alle kanaler var det ekspertkommentatorer som snakket om at angrepet var utført av muslimer som skulle hevne seg. Det var ikke en behagelig dag for meg. Det tok jo litt tid før vi fikk høre at det var en nordmann som sto bak.

– Hva følte du da?

– Lettelse. Pipa ble en annen, plutselig var alt annerledes. Vi hadde et fellesskap.

Liban Mohamud kom til Norge fra Somaliland med moren og brødrene sine i 1989. Familien flyktet på grunn av krig, men Liban selv er for ung til å ha noe minne av den. Han hadde aldri opplevd verken bomber eller terror. Før han kom til Norge.

Det kan høres ut som om det var mer eller mindre tilfeldig at han ble ambulansearbeider: Han hadde jobbet litt i posten og litt i butikk. Han var passert 30 og hadde funnet ut at han likte å jobbe med mennesker. Han ville ha et yrke med enkel utdanning som førte ham raskt ut i jobb.

Ti år etter 22. juli, er han overbevist om at det ikke er tilfeldig at han ble ambulansearbeider:

{s3}

Ingenting av det lærlingen så eller hørte 22. juli fikk ham til å tvile på om han skulle holde seg til planen om å bli ambulansearbeider.

– Jeg har en filosofi: Hvis du ikke tåler det, så har du ingenting der å gjøre. Vi ambulansefolk må være omsorgsfulle, uansett. Altså, du kan være en drittsekk eller ha en dårlig dag, men på jobb, når folk har vondt, må du likevel være verdens beste menneske.

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

YRKE MED KRAV: I ambulansetjenesten kan du ikke tillate deg å ha en dårlig dag, mener Liban. Når folk trenger hjelp må du være omsorgsfull og hjelpe, uansett hva slags følelser du har inni deg.

Werner Juvik

Liban fikk anledning til å utsette fagprøven med en måned, men valgte å avlegge den som planlagt i august 2011, en måned etter terrorangrepet.

– Hva liker du best ved jobben din?

– At jeg får anledning til å besøke folk fra alle klasser i samfunnet. På samme dag kan jeg komme til en liten leilighet med masse søppel og til en millionleilighet. De jeg treffer, er uansett mennesker.

Liban har ikke hatt behov for å lese bøker eller se filmer om dagen da terroren rammet Norge og han som lærling hadde sin tøffeste arbeidsdag noensinne.

– Da oppnår han jo akkurat det han ønsket. Jeg mener vi burde låst ham inne og glemt ham.

Men selve hendelsen er viktig å huske, mener Liban. Først og fremst for å være bedre forberedt hvis det skjer igjen. Det tror han at vi er:

– Ja, vi har flere og bedre øvelser. Bedre samarbeid mellom nødetatene.

Selv har han tre tydelige minner: Lukta idet han gikk ut av ambulansen i Akersgata. Og da han noen timer seinere, ved nitida om kvelden, satt på T-banen hjem:

– Jeg var proppfull av adrenalin, mens folk rundt meg oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Da husker jeg at jeg tenkte «de aner ikke hva jeg har opplevd på jobben i dag».

Noen dager seinere ble Liban og de andre hjelperne invitert til Oslo rådhus. På vei hjem etter arrangementet kjørte mange ambulansefolk sammen gjennom byen.

– Da vi passerte en bar i Stortingsgata begynte ei dame å klappe. Flere andre hengte seg på, og til slutt klappet folk hele veien til domkirken.