«Da myndighetene først gikk ut med at det var åtte drepte, visste vi allerede at det var mange flere.»

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P2425816}

Werner Juvik

I en korridor på Ringerike sykehus henger det 35 glasshjerter. Et hjerte for hver pasient fra Utøya, 22. juli.

{/p}

{P4125936}

Werner Juvik

{/p}

Anne Kari Aasheim var på vei hjem fra jobb. Hun var nesten hjemme, da radioen meldte om ei bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Aasheim registrerte det gufne faktum at hun ti år tidligere hadde befunnet seg på nøyaktig samme sted, da hun hørte nyheten om at et fly hadde kjørt inn i tvillingtårnene i New York. Hjemme slo hun på TV-en. Scenene fra regjeringskvartalet, gjorde sterkt inntrykk. Da beskjeden kom om at hennes egen arbeidsplass var i rød beredskap, og hun måtte avbryte sommerferien før den egentlig hadde begynt, var hun sikker på at det var for å avlaste Oslo-sykehusene.

Helsesekretær Anne Kari Aasheim jobbet på skrivestua på Ringerike sykehus, da katastrofealarmen om skyting på Utøya gikk 22. juli 2011. Sykehuset satte umiddelbart krisestab. Etter å ha konkludert med at de hadde kapasitet til å motta åtte skadde, fikk Anne Kari nye arbeidsoppgaver. De lå langt fra hverdagens skriving av legejournaler og saksbehandling. Hun skulle ta seg av pårørendetelefonen.

– Jeg skulle være sykehusets bindeledd mellom pårørende og skadde.

{s1}

Fredag ettermiddag, rett etter at alarmen gikk i Ringerike sykehus’ eget distrikt, inntok Anne Kari Aasheim et skjermet kontor på legevakten hvor det ble kommunisert direkte med hjelpemannskapene ved Tyrifjorden. Mens hun tok imot telefoner fra pårørende, hørtes skuddene på Utøya i bakgrunnen fra kommunikasjonssambandet.

I starten var både antall telefoner og spørsmålene som kom inn håndterbare. Paradoksalt nok fordi ingen hadde oversikt over hva som egentlig skjedde.

– Så lenge jeg faktisk ikke visste noe særlig, var det forholdsvis enkelt å svare. Men etter hvert som omfanget ble tydelig både for oss og de pårørende, endret samtalene karakter.

TELEFONVAKTEN: Å være telefonvakt som ikke kan svare på det innringeren ønsker svar på, er vanskelig. Anne Kari følte det ble enda verre da hun begynte å forstå hvilke svar som var på vei.

Werner Juvik

Da det offentliges telefonlinje brøt sammen på grunn av overbelastning, økte trykket, både hos Anne Kari og resten av sykehusets telefonlinjer. Innringerne ble stadig mer fortvila: Var deres sønn eller datter på sykehuset, hvor hardt skadd var han eller hun, var vedkommende død?

{s2}

– Men jeg visste ingenting. Det eneste jeg kunne si, var at så fort pasientene var i stand til å ringe hjem og gi et livstegn, så ville de få ta en telefon til pårørende.

– Hva var mest utfordrende?

– Å svare. Særlig da vi begynte å ane omfanget. Da myndighetene først gikk ut med at det var åtte drepte, visste vi allerede at det var mange flere. Når du får en telefon og du merker at det eneste personen i andre enden vil at du skal si, er at deres sønn eller datter ikke er blant de åtte, samtidig som du vet at tallet ikke er åtte lenger, det var vanskelig.

Ti år seinere vet verken Anne Kari eller sykehuset hvor mange samtaler de tok imot. Hvis pårørendelinja var opptatt, ringte folk sentralbordet eller andre avdelinger.

– Er det noen av samtalene som har festet seg ekstra godt?

– Det er mange. Jeg husker tanter, onkler, besteforeldre og søsken, jeg husker de som ringte opp igjen en, to og tre ganger. Noen fortalte veldig mye om personen de lette etter, og enkelte var villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å få vite noe om sine. Men hva sier du egentlig når det er blitt søndag, midt på dagen, og de fortsatt ikke har hørt fra sine kjære? Vi visste jo at de som overlevde var kjørt til Sundvolden hotell. Når de fortsatt ikke hadde dukket opp der, og de heller ikke hadde ringt hjem, ja, hva sier man egentlig?

– Når følte du at du kunne gi de som ringte et ordentlig svar?

– Søndag ettermiddag begynte det å gå opp for mange at de kanskje aldri ville få tilbake sine. De som ringte da, hadde gjerne vært innom alle andre muligheter før oss. Da gjorde det ekstra vondt å måtte beklage og si at heller ikke vi hadde noen med det navnet. Idet jeg sa det, hørte jeg at jeg slukket det siste håpet hos personen i den andre enden. Da jeg la på røret etter et par av de samtalene, følte jeg at nå var den personen ødelagt for livet. Det har jeg tenkt mye på i ettertid.

Anne Kari hadde ingen opplæring eller erfaring i krisekommunikasjon da hun ble satt til å betjene pårørendetelefonen. I evalueringen i etterkant har sykehuset sett at neste gang noe lignende inntreffer, så bør psykisk helse kobles inn.

– Det tror jeg er lurt. Det var en ganske klar tilbakemelding under evalueringa at man bør ha mer erfaring og skolering i krisehåndtering og -kommunikasjon enn det jeg hadde. Tidlig i prosessen tror jeg likevel ikke at det hadde gjort så stor forskjell. En skolert person ville jo ikke visst mer om hva som skjedde enn jeg gjorde.

HUSKER ALLE: Anne Kari husker godt menneskene hun snakket med den nest siste helga i juli 2011. Menneskene som var desperate etter å få vite hva som hadde skjedd med deres nærmeste.

Werner Juvik

– Hvilke personlige erfaringer og egenskaper fikk du bruk for?

– Jeg hadde unger på samme alder, som like godt kunne vært der og som også kjente noen av dem som var der. Det gjorde det kanskje enklere å sette seg inn i situasjonen til de som ringte, hvordan det kunne føles ikke å vite.

Anne Kari jobbet gjennom hele helga, men flyttet seg til sykehusets sentralbord lørdag da de som jobbet der syntes det ble vanskelig med alle telefonene.

– Jeg var hjemom og tok en dusj, men jeg sov nok ikke i løpet av de dagene.

– Hva lærte du av å være med på dette?

– Jeg lærte at når det kniper, så stiller vi alle opp, sier Anne Kari.

– Pensjonister, helsepersonell fra andre distrikt, utenforstående – alle ville bidra, og ingen sa nei, uansett hvilken arbeidsoppgave det var snakk om. Vi var mange den helga som gjorde oppgaver vi ikke var trent i: Onkologer klipte bukser, gynekologer kjørte senger …

I ettertid har Ringerike sykehus fått mye skryt. Sykehuset tok imot 35 skadde, mer enn fire ganger så mange som de sa ja til. Regelmessig og omfattende traumetrening og -erfaring gjennom mange år, er trukket fram som en av grunnene til at det fungerte så bra:

– Da pasientene kom inn, sto teamene klare. Alt var godt planlagt, atmosfæren var lugn og kontrollert, det rådet en rar stillhet. Alle fokuserte på å gjøre jobben sin.