De var del av rødgrønt demens-prosjekt – nå legges det ned: – Vi ble lurt

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

 Færre sykehusinnleggelser, vektøkning for pasientene, bedre funksjon og lengre periode som hjemmeboende. De ansatte i arbeidslagene meldte dessuten om en bedre hverdag fordi de kjente brukerne og dermed kunne gi bedre hjelp.

En ettermiddag i november i fjor klikka hjelpepleier Hilde Grøttum seg inn på workplace-gruppa til hjemmetjenesten i Sagene bydel i Oslo, hvor hun er ansatt. Noen hadde lagt inn et bilde av en powerpoint-presentasjon. Den viste organiseringen av hjemmetjenesten i bydelen. 

– Da jeg så at arbeidslag demens ikke sto der, skjønte jeg jo at vi var nedlagt. 

– Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at brukerne trenger arbeidslag demens. God demensomsorg krever tid og fleksibilitet. Det du får til én dag, kan du ikke regne med å få til dagen etter. Vi fikk faktisk til himla mye bra, sier hjelpepleier Hilde Grøttum.

{f1}

Ideal-løsningen

Egne arbeidslag med kompetanse på demens i hjemmetjenesten ble løftet fram allerede i Oslos første demensplan, «Lev Vel 2014 – 2019». Modellen skulle gi brukerne tett oppfølging fra få, kompetente fagfolk, slik at den enkelte kunne bo hjemme best mulig, lengst mulig. Arbeidsmåten var prøvd ut med suksess i Drammen og Hamar, som fortsatt bruker den.

«Organiseringen har vist seg å fremme brukermedvirkning og øke trivselen for personer med demens og deres pårørende. En slik organisering har dessuten vist seg mulig å gjennomføre uten å øke ressursene.» 

Det daværende borgerlige byrådet rakk aldri å prøve ut ordningen. I 2015 flyttet et rødgrønt byråd inn i Oslo rådhus. Med seg i dokumentmappa hadde de en «tillitsreform»: Ansatte i kommunen skulle få større ansvar og myndighet til å ta selvstendige beslutninger. Hjemmetjenesten skulle bruke mindre tid på rapportering og mer tid på brukeren. Tettere samarbeid og større kontinuitet skulle sikre innbyggerne riktig hjelp til riktig tid. Møtene med brukerne skulle starte med et spørsmål: «Hva er viktig for deg?» 

Tillitsmodellen og demensarbeidslag passet hverandre som hånd i hanske.

Myndighetene var et skritt nærmere muligheten til å håndtere fremtidens eldrebølge.

{f2}

Suksesshistorie

Etter å ha testet modellen i to bydeler, rullet det rødgrønne byrådet med Inga Marte Thorkildsen i spissen ut «Arbeidslag demens» i Oslos bydeler i 2017. 

– Demensarbeidslagene er ikke veldig dyre, men har svært god effekt, sa Inga Marte Thorkildsen i et intervju med Fagbladet samme år. 

I 2018 oppsummerte en rapport fra utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester noen av gevinstene: Færre sykehusinnleggelser, vektøkning, bedre funksjon og lengre periode som hjemmeboende. De ansatte i arbeidslagene meldte dessuten om en bedre hverdag fordi de kjente brukerne og dermed kunne gi bedre hjelp.

… eller?

En ringerunde til Fagforbundets tillitsvalgte i Oslos hjemmetjenester viser likevel at minst fem av 15 bydeler i løpet av de siste par årene har avviklet demensarbeidslag. I tillegg til Sagene gjelder det Stovner, Nordstrand - og pilotbydelene Frogner og Østensjø. Dette er det de tillitsvalgte mente var årsakene til avviklingen:

«Folk ble så slitne av bare å jobbe med demente. Dessuten ville man at flere skulle kurses og skaffe seg kompetanse til å jobbe med denne gruppa.»

«Vi gikk bort fra egne demensarbeidslag da covid kom. Nå besøker teamene alle typer brukere. Det eneste ekstra til brukere med demens er tilbud om aktivitetstid.»

«Det er jo demente på alle avdelinger nå, så de trenger kompetansen overalt. Samtidig blir det stadig mindre folk, så dette er et økonomisk spørsmål.»

«Vi som jobbet i arbeidslagene synes det fungerte veldig bra, men det kostet visst for mye penger. Det er trist for sånn vi ser det, sparte bydelen penger: De eldre kunne bo lenger hjemme før de måtte på sykehjem. Vi som jobbet i arbeidslagene, hadde dessuten fått betalt en utdanning for å ha kompetanse til å jobbe med dem. Nå får vi ikke brukt den utdanninga, og de med demens har ikke lenger noe spesialtilbud, de får bare ren helsehjelp.»

«Begrunnelsen vi har fått, er at ordningen var så sårbar at de ikke klarte å dekke opp alle gruppene de skulle. Men jeg har gitt beskjed til øverste hold om at vi synes dette er veldig synd. Når demente kommer inn i det store volumet, så får de mye mindre tid og dårligere oppfølging.»

• Slik er natta alene på demensavdelingen

For langt å gå

– Vi har ikke lagt ned arbeidslag demens – vi har bare flyttet ressursene til andre arbeidslag, sier enhetsleder Anne Lorentse Onarheim i Sagene bydel.

Hun forklarer at det verken er økonomi eller pandemi som er årsaken til at bydelen ikke lenger har et eget demensarbeidslag. Hjemmetjenesten har heller ikke fått reduksjon i årsverk for budsjettåret 2022. 

– Én årsak er lang gangavstand fordi arbeidslagene jobbet på tvers av bydelen. En annen er at de andre arbeidslagene også hadde personer med kognitiv svikt som kunne trenge den samme kompetansen. Spørsmålet var hvordan vi skulle klare å organisere dette.

Onarheim forteller at bydelen nå har seks ulike arbeidslag som jobber tverrfaglig ut fra en tiltakspakke som gir en systematisk oppfølgning av hjemmeboende personer og deres pårørende.

– Nå er arbeidslagene først og fremst fordelt etter geografi, så de ansatte slipper å gå på tvers av bydelen. Vi har plassert de som har vært i arbeidslag demens i de ordinære arbeidslagene, men de skal fortsatt følge opp noen av brukerne med demens, sier Onarheim. 

– Hvis disse medarbeiderne fortsatt skal følge opp brukerne «sine», blir vel ikke gåavstandene mindre?

– Jo, for de følger ikke opp på tvers av bydelen.

Ressursgruppe

Onarheim har ikke tall på om bydelen har fått flere innbyggere med kognitiv svikt eller demens, men peker på generell statistikk og framskrivninger som spår en økning i denne gruppa i årene som kommer. 

– Vi har laget ei ressursgruppe med dem som har kompetanse på personer med demens, sånn at de både kan beholde kompetansen og videreutvikle den, i tillegg til å dele den med kolleger i alle arbeidslag, sier hun.

Sykepleier Siv Fredriksen og hjelpepleier Hilde Grøttum har ingen tro på at ei ressursgruppe er løsningen for innbyggere med demens og deres pårørende:

– Et arbeidslag demens jobber kun med personer med demens, mens ressurspersoner yter helsehjelp til alle brukere med forskjellige diagnoser. Da er vi tilbake til tiltak på tid og fordeling, det vil si stoppeklokke, sier Fredriksen.

– Demensomsorg krever kontinuitet, fleksibilitet og kunnskap. I en travel hverdag med lang arbeidsliste blir demensomsorg et sted det knipes inn for å komme igjennom arbeidslista for pleieren, sier Grøttum.

– Dessverre blir ofte oppdrag hos personer med demens fordelt til vikarer. Brukergruppa klager lite, og pårørende er for slitne til å stå på kravene, legger hun til og fortsetter:

– Det å tro at ei ressursgruppe skal greie å gi et anstendig tilbud til personer med demens i en vanlig gruppe, i tillegg til å utføre alle andre oppdrag som står på arbeidslista en vanlig dag, ser jeg på som utopi, sier Grøttum.

Stordrift

Demensarbeidslaget besto av to sykepleiere, en helsefagarbeider og en hjemmehjelp. De «ordinære» arbeidslagene har fra 19 til 30 årsverk. Siden flere ansatte har reduserte stillinger, blir totalt antall ansatte høyere. 

– Klarer dere å gi innbyggere med demens og kognitiv svikt så tett oppfølging som trengs for å skape tillitsforhold og god utvikling med så mange mennesker i arbeidslaget?

– Det handler om hvordan rutene legges opp. Det er i hvert fall ikke bydelens hensikt å gi noe dårligere tilbud. Vi bare organiserer det på en annen måte, sier enhetsleder Anne Lorentse Onarheim.

Hun forteller at bydelen kan ta ut statistikk over kontinuitet og over hvor mange ulike personer som er innom og hjelper den enkelte bruker. Siden omleggingen skjedde for to uker siden, er det ifølge Onarheim ennå for tidlig å ta ut oversikter over kontinuitet før og etter omleggingen.

– Innbyggerne skal ikke merke at vi gjør justeringer, men motta de samme forutsigbare tjenestene de alltid har gjort, uavhengig av organisering.

Tid for hjelp

Hjelpepleier Hilde Grøttum har vært med siden Sagene bydel fikk sitt første arbeidslag demens. Hun har sett brukere som var godkjent for sykehjemsplass bli i stand til å bo hjemme i nesten to år på overtid, og opplevd mennesker som har avvist all kontakt med omverdenen, begynne å stelle seg, spise og akseptere hjelp. 

Krevende arbeidsdager: Hjelpepleier Hilde Grøttum opplevde at det ble svært krevende å følge opp innbyggere med demens etter at bydelen omorganiserte tjenestene.

Mette Møller

– Tid er en viktig faktor. Vi forsøker å få med folk på ulike hverdagsaktiviteter for å se hva de kan bidra med og hvor svikten egentlig ligger. Det kan være å smøre ei skive brød sammen eller å handle. Hovedproblemet til en person med demens er ikke først og fremst dårlig hukommelse, men å organisere hverdagen, sier hun.

– Et av suksesskriteriene ved arbeidslagene er at de ikke har bestiller-utfører-modellen i seg, men kombinerer hjemmesykepleie og praktisk bistand slik at man kan utføre personsentrert omsorg, sier Siv Fredriksen, sykepleier i bydelens hukommelsesteam og tidligere teamleder for det nedlagte arbeidslaget. 

– Du kan ikke gi personer med demens beskjed om at de skal gjøre noe i morgen, for de husker ikke beskjeden. Du må bruke tida den dagen det passer den enkelte. Med små tverrfaglige team blir dediserte ansatte godt kjent med brukeren og kan jobbe mer behovstyrt. Da trenger man ikke tiltaksplan, men kan sammen avgjøre hva som er viktigst akkurat den dagen: Rene langbukser eller å bli fulgt til Frivillighetssentralen for å spise middag, sier Fredriksen.

Omorganisert og overarbeidet

I november 2020 bestemte bydel Sagene seg for å organisere hele hjemmetjenesten i arbeidslag. 

– Det var for så vidt en god tanke, men for demenslaget resulterte dessverre omorganiseringen i to ekstra ansatte og tjue flere brukere. Da får du ikke tid til å yte den omsorgen som er viktig for den enkelte. Da får du en tiltaksplan med punkter som må følges opp, sier Fredriksen. 

– Vi ble lurt, sier Hilde Grøttum. 

– Jeg kjente til problemet med geografisk avstand mellom brukerne, men vi ble lovet to demenslag, så jeg søkte på jobb i det ene. Da omorganiseringen var gjennomført, var det plutselig bare ett arbeidslag. Hadde jeg visst det, hadde jeg ikke søkt.

Selv om arbeidslaget skulle ha stor grad av frihet til å prioritere, opplevde Grøttum at det ble vanskelig å gjøre en god jobb. 

– Vi kunne ikke lenger følge brukerne til frisør eller lege. Antall tiltak ble barbert ned til et minimum. Hvis vi mente et gjøremål ville ta en halv time, fikk vi beskjed om å klare det på 25 minutter, sier hun.

– Det er veldig frustrerende ikke å få yte den hjelpen du ser at en person trenger, og du gjerne vil gi, legger hun til. 

Fagbladet har spurt enhetslederen for hjemmebaserte tjenester i bydel Sagene om det stemmer at man først planla to arbeidslag demens. Enhetsleder Anne Lorentse Onarheim kan ikke erindre at det har vært diskutert «i denne omgang». 

Stille brukere

Bare et par måneder etter omorganiseringen sendte demenskoordinator Wiebke Henriksen en bekymringsmelding til ledelsen. Slik begynte den: 

«Demens er en stille sykdom, den syke krever ikke tiltak eller tilbud.»

I bekymringsmeldingen redegjør Henriksen for flere eksempler på den positive effekten hun har sett av at bydelen har hatt et eget arbeidslag for innbyggere med demens. 

Sendte bekymringsmelding: Demenskoordinator Wiebke Henriksen sendte en bekymringsmelding til ledelsen i bydel Sagene i Oslo med flere eksempler på hvordan demensomsorgen ble påvirket av at antall brukere og ansatte ikke lenger samsvarte.

Mette Møller

– Det er så mange usikkerhetsfaktorer knyttet til omsorg for personer med demens at det er begrenset hvor forberedt du kan være på oppdragene. Du kan bruke tre timer hos fru x én dag og kanskje bare ti minutter dagen etter. Det krever høy faglighet og stor ansvarsfølelse av de ansatte å vurdere hvilke behov som er viktig å dekke fra dag til dag. I dette arbeidslaget var samspillet og fagnivået så høyt at jeg fikk hakeslepp. 

I bekymringsmeldingen forteller Henriksen at hun kort tid etter omorganiseringen ser konsekvenser av at antall ansatte og brukere ikke lenger samsvarer: 

– I løpet av få uker fallerte fire brukere så kraftig at de trengte høyere omsorgsnivå. Pårørende ble bekymre,t og de ansatte stresset. Sykemeldingene rant inn, forteller hun. 

Det gjorde også avviksmeldingene. I løpet av det første halve året etter omorganiseringen sendte arbeidslaget inn rundt 50 avviksmeldinger, opplyser sykepleier Fredriksen og hjelpepleier Grøttum.

– Meldingene ble lukket uten svar, sier Fredriksen.

Meldte avvik: Sykepleier Siv Fredriksen i hukommelsesteamet meldte inn mange avvik etter omorganiseringen av demensomsorgen. Hun sier de ble lukket uten at noen skjedde. Enhetslederen i bydelen bekrefter at det kom inn mange avviksmeldinger, men at bydelen på grunn av høyt fravær etter pandemien ikke har tid til å ettergå hvordan disse ble behandlet.

Mette Møller

Fagbladet har forelagt disse opplysningene for enhetslederen og kommunikasjonsavdelingen i bydelen. Via e-post skriver enhetsleder Anne Lorentse Onarheim og bydelens kommunikasjonsavdeling følgende:

«Hovedregel er at avvik skal lukkes med tiltak/kommentar. Vi kjenner ikke til disse 50 avviksmeldingene. Dersom 50 avviksmeldinger skal ettergås er det en omfattende jobb, og vi ber om forståelse for at dette ikke kan besvares nå, da vi må prioritere drift i en situasjon med høyt fravær grunnet pandemien.»

Onarheim skriver videre at hun kan bekrefte at bydelen mottok flere HMS-avvik som omhandlet belastning som følge av store/lange gåavstander.

«Dette har vært tema i ledergruppen i hjemmebaserte tjenester samt i prosessen med tillitsvalgte og verneombud knyttet til justering av arbeidslagene.»

Tjenestereise uten slutt

Demenskoordinator Wiebke Henriksen, sykepleier Siv Fredriksen i hukommelsesteamet og hjelpepleier Hilde Grøttum påpeker at arbeidslag demens er en del av tjenestereisen i Nasjonal plan for demensomsorg. 

Frustrerte hjelpere: Nasjonal plan for demensomsorg beskriver en tjenestereise som skal sikre at innbyggere med demens får riktig hjelp til riktig tid. Siv Fredriksen (t.v.) i hukommelsesteamet, hjelpepleier Hilde Grøttum i hjemmetjenesten og demenskoordinator Wiebke Henriksen lurer på hvem som skal sikre at denne brukergruppa får det de har krav på fremover.

Mette Møller

– Vi i hukommelsesteamet besøker innbyggerne og kartlegger hva de trenger. Vi er også med på å sette diagnose sammen med fastlegene. Deretter er vi avhengig av at det fins en tjeneste som kan ta over. Når tjenestereisen ikke fungerer, får vi brukerne tilbake og blir stående og stange: Hvem er det som skal passe på «våre» nå? Spør Fredriksen og legger til:

– Når vi ikke når brukerne eller har for lite tid og kvaliteten på hjelpen vi gir blir for lav, blir brukerne dårlige. De blir innlagt – eller dør.

Frustrert lag

Demenskoordinatoren, sykepleieren og hjelpepleieren er provosert, både over håndteringen av demensomsorgen og over behandlingen av de ansatte i arbeidslaget. 

– Frustrasjonen vår ligger på flere plan. Vi er rystet over at vi ikke ble informert. Vi er ikke tatt med på noe, selv om det er vi som skal gjøre jobben. Det er en behandling av oss ansatte som gir oss en følelse av verken å være sett eller verdsatt. I tillegg kommer frustrasjonen over at den enorme jobben som er lagt ned bare fjernes med et knips, sier Henriksen. 

– Når fikk dere signaler om at ordningen hang i en tynn tråd?

– Aldri, sier Fredriksen, som i likhet med Grøttum kom over powerpoint-presentasjonen uten demensarbeidslag ved en tilfeldighet. 

– Jeg klikket meg inn på workplace en ettermiddag etter jobb, og der lå den.

Startet i 2020

Fagbladet har spurt enhetsleder Anne Lorentse Onarheim hvorfor de ansatte ble informert på denne måten. 

– Fra vårt ståsted har dette vært en prosess de tillitsvalgte og verneombud har deltatt i. Ledere har også informert ut i arbeidslagene, sier Onarheim og fortsetter:

– Det startet med at vi omorganiserte i 2020 og avtalte med tillitsvalgte og verneombud å evaluere omorganiseringen sommeren 2021. Dette er en del av den evalueringen. Jeg vet ikke hvem du har snakket med, men det har i hvert fall ikke vært vår hensikt å informere med en PowerPoint. Hvis ansatte opplever at de har fått for dårlig informasjon, er dette beklagelig

– Er tillitsvalgte og verneombud tatt med i diskusjonen, eller er de blitt informert om hva som er bestemt?

– Fra vårt ståsted har det vært en prosess og en diskusjon der de tillitsvalgte har vært med, gjentar Onarheim.

– Men hvis det nå stilles spørsmål ved om tillitsvalgte er tatt med på dette, så er det jo mulig å ta kontakt med dem. Jeg kan ikke uttale meg om hvordan de opplever prosessen og informasjonen i hjemmebaserte tjenester i praksis. 

Allerede avgjort

Plasstillitsvalgt Zebib Getachew bekrefter at hun har vært inne i prosessen som førte fram til avvikling av arbeidslag demens i Sagene bydel. 

– Ja, vi har vært på tre–fire møter om «justeringen» hvor de sa at demensarbeidslaget ikke fungerte, og at de derfor ville endre organiseringen. Det var allerede lagt planer og laget en mal. De spurte oss hva vi tenkte om den, men vi opplevde ikke at det var rom for å motsette seg planene. Det var allerede bestemt at det skulle være sånn. 

– Dere ble ikke tatt med på råd?

– Neinei, vi hadde ingenting vi skulle ha sagt om dette. Vi fikk beskjed om at de skulle nedlegge arbeidslag demens. Dessuten kalte de det en justering. Hvis de hadde kalt det omorganisering, ville det blitt så omfattende at vi måtte blitt tatt med på råd. 

Getachew forteller at de fikk forklart behovet for «justeringen» med mange klager fra ansatte om at de ble sendt på kryss og tvers av bydelen. 

– Opprinnelig skulle det vært to arbeidslag, men det var ikke nok brukere, derfor valgte de å ha bare et lag, og dermed ble det for store avstander. Det ble skrevet mange avvik og to sykepleiere sluttet. Det ble nok rett og slett for mye for ledelsen, mener Getatchew. 

– Hva tenker du dette er: En justering eller en omorganisering?

– I mine øyne er det en omorganisering. Dette er for stort til å være en justering. 

Må bli

Sykepleierne som har sluttet, var Hilde Grøttums kolleger i arbeidslag demens. Selv har Grøttum vært sykmeldt to ganger i løpet av et år. Etter at hun oppdaget at arbeidslaget hun jobbet i var nedlagt, ble hun bedt om å søke på jobb i et av de andre lagene i bydelen.

– Mine gamle kolleger har fått nye jobber, andre steder. De er sykepleiere og attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg er hjelpepleier. Hvis det hadde vært jobber å søke på, hadde jeg også sluttet her, men det fins jo ikke fulle stillinger for oss.