«Det er ikke så mange i fila mi i Orkdal, for å si det sånn»

LEIF MARTIN KIRKNES

leif.martin.kirknes@fagbladet.no

Det var bare dans jeg ville. Det var ikke noe annet. Dansen var alt!

1980. Arne Fagerholt (16) har nylig flyttet fra lille Orkanger til store Oslo for å begynne på Statens balletthøgskole. Klassen har akkurat sett filmen Fame, som handler om unge showbiz-studenter som legger inn hard innsats for å bli store på scenen, på Colosseum kino. De er i fyr og flamme.

– Det var jo filmen om oss! Om vårt liv, om hvor vi var i livet nå. Vi var i ekstase, og danset nedover Bogstadveien. Så viste det seg at 80-tallet ble dansens tiår, minnes han.

Fagerholt har nå fylt 58. Det er elleve år siden han flyttet tilbake til Orkdal og begynte å jobbe med kultur i kommunen. Han kan se tilbake på et langt og rikt liv, på både norske og internasjonale scener. Og CV-en er på ingen måter ferdigskrevet.

Arne Fagerholt var en megastjerne innen utøvende dansekunst på 80- og 90-tallet. Prisvinnende og medieomtalt. «Arne dansekomet» døpte VG ham i 1984. Han har danset i alt fra Svanesjøen og Sylvia til Flåklypaballetten, og spilt både Peter Pan og Mowgli.

30 ÅR SIDEN: Arne Fagerholt, her fotografert under prøvene til «Spillopper» av Toni Herlofson ved nasjonalballetten i 1984.

Privat

Etter at kroppen sa fra at profesjonell dans ikke lenger var mulig, har han fortsatt som koreograf, regissør, dansepedagog og teatersjef. Også her har det blitt flere priser og utmerkelser. Men man teller ikke priser i den bransjen, sier han.

– Jeg har fått noen utmerkelser, og det er veldig hyggelig. Men det er ikke det som driver en. Det som driver meg, og som også ligger til grunn for min gjerning som kulturarbeider i kommunen, er ønsket om å formidle. Den linja kan jeg trekke helt tilbake til min tid som danser. Når du står på en scene, så vil du formidle noe. En historie. En følelse. En fornemmelse.

Matrix og Ringnes

En stilsikker og elegant herre møter Fagbladet ved flyplasshotellet i Stjørdal. Han har vært på styremøte i Turnéteatret i Trøndelag, der han sitter som vara, og dessuten sett premieren på teatres nye oppsetning av Bør Børson.

Drapert i en lang, sort skinnfrakk. På beina: svarte platåsko. Øvrig bekledning: sort. Med unntak av et tørkle ispedd gulldetaljer, viklet rundt halsen med den trekantede delen på framsida. Postapokalyptiske «Neo» fra The Matrix møter elegansen til forretningsmannen Christian Ringnes fra Frogner. Steampunk/western/opera.

– Hvis jeg snakker om dans for uinnvidde, vil jeg ofte si at det er visuell musikk, musikk i bevegelse, å lage musikk med kroppen. Det er viktig å skille mellom utøvende dans og dansekunst, altså det du gjør på diskotek eller TikTok, mot det å bruke dansen som en uttrykksform, et kunstnerisk uttrykk.

– Hva er det dans får deg til å føle?

– I starten var det følelsen av mestring. At jeg kjente at kroppen lystret, og at jeg kunne få den til å gjøre alle disse vanvittige tingene. Men så opparbeider du deg større kunnskap, og jo mer kunnskap du har om en ting, jo mer kan du verdsette små, kvalitetsmessige forskjeller,
sier Fagerholt.

– De øyeblikkene som er viktigst for meg, er de få gangene – jeg kan nok telle det på mindre enn en hånd – der jeg faktisk har vært helt fornøyd med det jeg har gjort. Det ligger i dansens natur, at du aldri blir god nok. Du stiller dagen derpå, og begynner forfra. Strekker deg mot noe som er nærmest umulig. I og med at du legger lista så høyt, er det tilsvarende få ganger du føler at du treffer den planken. 

Barnestjerne-suksess ga mersmak

Dansen var ikke Fagerholts scenedebut. Som elleveåring var han en syngende barnestjerne, med LP-utgivelse, honorerte spillejobber og turné både bak jernteppet i DDR-Tyskland og i Amerikas forente stater. Det var slik han fikk smaken for dans.

– Jeg ble da eksponert for en del kunstuttrykk. Dansen bodde jo i kroppen min, så den skulle jo bare ut!

Som 14-åring underviste han i jazzballett for AOF og Friundervisningen, og hadde helgekurs blant annet på Hitra og Frøya. Men å være ballettelskende tenåring i Orkanger var ingen dans på roser. Han ble mobbet. Akkurat dét taklet han greit, minnes han, med et budskap hjemmefra om at slikt må man heve seg over.

Men Fagerholt innså at han av flere grunner ville få det bedre om han forlot bygda. Ikke minst for å forfølge sin drøm om å leve av dansen. Rett etter niendeklasse flyttet han med foreldrenes velsignelse til Oslo alene, for å begynne på balletthøgskolen.

– Det var som å komme hjem til sine egne. Jeg kom til et fellesskap der alle hadde den samme interessen. Det hadde jeg ikke opplevd før, sier Fagerholt. 

ANDRE TIDER: Arne Fagerholt er alt i alt glad for at han ble født på 1960-tallet og ikke etter 2000-tallet. Nå er det vanskeligere å slå igjennom.

Leif Martin Kirknes

Ung solist

Han jobber nå først og fremst som fagansvarlig for kulturformidling i Orkdal kommune, med saksbehandling relatert til ytringskultur som musikk, scenekunst og billedkunst, og er også kinosjef og kulturhussjef. Sivilstatus: singel.

– Det er ikke så mange i fila mi i Orkdal, for å si det sånn.

Han har alltid visst at han er homofil. Det var ikke noe han eksplisitt fortalte bygda, men i Orkanger ble du uansett kalt homo hvis du ikke spyttet på riktig måte og gikk tilstrekkelig bredbeint. Det var ikke rart at han følte seg mye mer hjemme i hovedstaden.

Etter tre år på skolen kom Fagerholt rett inn på Nasjonalballetten. I 1985 ble han utnevnt til solist, den dag i dag fortsatt den yngste som har fått denne muligheten. Samme år fikk han sølv i Eurovisjonens internasjonale konkurranse for unge dansere i Italia. VGs Rampelys-redaksjon var i ekstase.

– På 80-tallet kunne du faktisk bli kjendis hvis du var danser. Det er ikke så mange som blir kjendis av å være danser i dag, sier han.

Fra full turbo til kommunejobb

I 1989 flyttet Fagerholt til Bergen og ble med på å etablere dansekompaniet Carte Blanche. Han var der noen år, så var han på Den Nationale Scene noen år. Et år i Trondheim, der de forsøkte å etablere et dansekompani – hvilket skar seg da kulturminister Åse Kleveland ble erstattet med Turid Birkeland. Så frilans noen år i Oslo. Teatersjef for Carte Blanche fra 2001–2008. Så tilbake til Oslo.

Han var i ferd med å starte som kunstnerisk leder av det nyopprettede Dansens Hus, men måtte brått erkjenne at han rett og slett var utslitt.

Han kom over en kulturstilling i Orkdal kommune. I 2011 var Fagerholt klar for å flytte hjem. Foreldrene var over 70 år gamle, og dem hadde han ikke bodd tett på siden 1980.

– Var det vemodig da du tenkte at du skulle legge det «gamle livet» bak deg?

– Jeg var egentlig ferdig med det da. Trodde jeg. Men så er det noe med sirkushesten og sagmuggen, at det er noe som ikke gir slipp …

Dansekjendis på korona-telefonen

I desember 2011 ble han oppnevnt som dansefaglig medlem i kulturrådet. Og så fortsatte det egentlig slag i slag. Lokalforestillingen Patina, med «godt voksne» ikke-danseutdannede Orkanger-damer i hovedrollen, har blitt vist på operaen i Oslo og på Leiv Eriksson-festivalen «LEIF» i USA, og satt opp med lokale kvinner i flere andre norske byer.

Han sitter dags dato også i styret til Den Norske Opera, er styreleder i dansekompaniet Zero Visibility og vara i Trøndelag Teaters styre.

Samtidig medgår Fagerholt at det har blitt en kultur- og identitetskrasj mellom showmannen Arne og kommunalt ansatte Arne.

– Hvordan var det å komme tilbake til Orkanger og begynne å jobbe i kommunen?

– Det var en kjempeovergang. En stor realitetsorientering. Jeg har i over 30 år jobbet innenfor et felt som ser på seg selv som viktigst i verden, kulturfeltet. Så kommer du til kommunesektoren, hvor kultur nesten kan gå for å bli redusert til glasur på kaka. Jo lavere forvaltningsnivå, jo mer utsatt er kulturen for kutt, sett opp mot andre behov som lovpålagte oppgaver. Det var en brutal oppvekker å innse hvor lite kulturen egentlig er prioritert, sier Fagerholt.

Han jobbet målbevisst med å bedre kulturens kommunale kår. Så kom korona – og da raknet alt. Plutselig ble kultur sett på noe som var farlig. I halvannet år jobbet Fagerholt selv med smittesporing og kommunal korona-telefon.

– Kulturen har virkelig fått seg et skudd for baugen.

FORTSATT I SPOTLYSET: Arne Fagerholt planla å vende «det gamle livet» ryggen, men har ikke lykkes med det. Fortsatt regisseres og koreograferes det, og Fagerholt sitter i flere kulturstyrer.

Leif Martin Kirknes

Brette opp ermene

– Hvordan kan man bygge opp kulturlivet til gamle høyder?

– Jeg tror det vil ta tid. Jeg tror publikum har lagt til seg nye vaner og blitt veldig glad i sofaen og Netflix. Det er ikke bare negativt for kulturlivet, men for folkehelsa også, sier Fagerholt.

Fagerholt gjør i alle fall sitt. Ved siden av kulturstillingen i Orkdal kommune finpusser han nå på La Traviata, som skal settes opp på Opera Nordfjord til høsten.

– Det med at jeg kan ta en måneds permisjon per år for å gjøre kunstneriske ting, er jeg veldig glad for! Det har vist seg å være en sukkerbit i tilværelsen. Jeg gjør stort sett en produksjon hvert år. Det har vært en del musikaler på operaen i Kristiansund, og nå skal jeg gjøre
min første opera, sier Fagerholt.

Privat