Dilani (34) og familien har knapt vært ute på åtte år

INGEBORG V. RANGUL

ingeborg.rangul@fagbladet.no

{O}

55/90

Ingun Alette Mæhlum

I Finnsnes kirke er biblioteket gjort om til et hjem for tre mennesker

55/90

Ingun Alette Mæhlum

Her har familien Collin gjemt seg i åtte år i frykt for forfølgelse og tortur

55/90

Ingun Alette Mæhlum

Den norske staten tror ikke på dem

30/80

Ingun Alette Mæhlum

Men det gjør ansatte og støttespillere i kirka

{/o}

Dramaet på Finnsnes startet 18. september 2014.

Ekteparet Merry Anjala og Antonipillai Johnsen Collin og datteren Dilani Johnson Collin valgte kirkeasyl i redsel for å bli sendt tilbake til hjemlandet Sri Lanka. De kom som asylsøkere til Norge i 2009. Familien er tamilske katolikker og var med i separatistbevegelsen tamiltigrene (LTTE).

De første fem årene i Norge bodde familien på asylmottak. Så fikk de avslag på asylsøknaden. Far Antonipillai sov på en benk utenfor kirken fordi han var redd. Denne torsdagskvelden i september ba han innstendig resten av familien om å komme og sove i kirken.

{u1}

Siden han jobbet i Kafé pluss, et omsorgstilbud for folk i området, hadde han nøkkel.

I pysj og kåpe kom mor og datter til kirken. Samme natt kom utlendingspolitiet for å sende dem tilbake til hjemlandet.

Nesten åtte år senere, 24.august 2022, fikk familien sitt sjuende avslag på omgjøringsbegjæringen fra UNE. Stemningen er dyster, men familien og støtteapparatet er bestemt på at de ikke gir seg. De må starte på nytt enda en gang.

{o}

6X6 METER: Bak denne svarte døra med likbåren og brannslukningsapparatet rett utenfor bor familien på tre.

Ingun Alette Mæhlum

Bak en svart dør med bibliotekskilt bor familien

En likbåre står parkert rett utenfor

{/o}

Dilani Johnson Collin åpner døren og viser fram rommet på seks ganger seks meter. Rommet er kirkens lagerrom og familiens soverom, stue og kjøkken. Bokhyllen deler de med kirkens barnesangbøker og klesskapet med kirkens legoklubb.

Hun smiler og tørker tårer. I dag er hun 34 år gammel.

{o}

Ingun Alette Mæhlum

Mens andre tok utdanning og startet på voksenlivet, har hun sittet innestengt uten privatliv bare få hundre meter fra butikker og Hurtigruteanløpet

{/o}

Familien sitter innestengt i kirken hver eneste dag. Alt som skjer i her av dåp og konfirmasjoner, bryllup og begravelser, minner dem om livet utenfor som de ikke får delta i.

Alternativet er verre. Reiser de hjem, frykter de å bli forfulgt, fengslet og torturert. Derfor bor de i Finnsnes kirke.

{u2}

Har dem i hjertet

Kirkestua, med sine to sofagrupper og nordnorsk nasjonalromantikk på veggene, er familiens stue når det ikke er planlagte aktiviteter der. Da må de pakke sammen og gå tilbake til rommet sitt. Resten av kirken er også åpen for dem så lenge det ikke er program.

De ansatte har laget en kalender hvor de legger inn planlagte aktiviteter, slik at familien vet når de ulike rommene i kirken er i bruk.

Siden de selv ikke får lov til å forlate kirken, ikke engang for noe så enkelt som å handle i butikken, er de helt avhengige av kirkens ansatte og støttegruppen. Det er en oppgave støtteapparatet tar på alvor.

– Vi som jobber her, har det ikke slitsomt. Det er familien som har det slitsomt. Når vi kommer hjem, kan vi gjøre som vi vil. Vi kan gå tur, lage oss mat på eget kjøkken, besøke venner og gå i butikken. Men familien som bor her, må ta hensyn hele tiden, sier menighetssekretær Trude Killie Solli.

Ingun Alette Mæhlum

Sammen med Kjellrun Skoglund og sogneprest Ruth Astrid Stellmacher er de alle tett på familien både privat og gjennom jobb. De spiser mange middager sammen og feirer hverandres og familiens bursdager i kirken.

De ansatte er åpne med familien om vanskelige følelser. Som dårlig samvittighet når de selv kan reise bort eller gå og plukke bær i skogen etter endt arbeidsdag. 

– Jeg la ikke noen feriebilder fra i sommer ut på Facebook. Ikke fordi de ikke vet at jeg har ferie, men jeg får så dårlig samvittighet. Jeg kan reise bort, men jeg vet at de må være her. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg har dem i hjertet hele tiden, sier Killie Solli.

Alle tre snakker om hvilken enorm ressurs familien er for kirken.

– Vi har aldri følt at de er til hinder for menigheten eller kirkens arbeid. Heller tvert imot: De hjelper oss, sier Stellmacher.

Sogneprest Ruth Astrid Stellmacher.

Ingun Alette Mæhlum

Alltid i beredskap

Da de ansatte kom på jobb og fant familien for åtte år siden, ble politiet og brannvesen i tur og orden kontaktet for å informere om at det var kirkeasylanter i kirken. Ingen av de ansatte snakket om hvem som bodde i kirken i starten og anonymiserte familien. De visste ikke hva de kunne si og ikke.

I starten hadde de bare madrasser og en gammel sofa tilgjengelig.

– At vi ikke skaffet dem senger før vi gjorde. Nå har de senger med gode madrasser. Vi trodde ikke det skulle vare. Det var mye å tenke på i starten. Vi var usikre og redde for at noe skulle hende dem, sier Skoglund.

Skoglund forteller at det tok mange år før familien fortalte om flukten fra Sri Lanka. Hun mener det har med tillit å gjøre. De er redde for å fortelle og vet ikke hva tolken oversetter eller hva som misforstås?

– De kommer fra et land med korrupt politi. De trodde det var likt her. Selv om de er trygge her, er vi alltid i beredskap. Heldigvis er støtten stor her i Finnsnes, bortsett fra to–tre kritiske kommentarer i avisen, forteller hun.

Omsorg fra lokalsamfunnet

Tannlegen behandler dem gratis, legen kommer til kirken hvis det er noe. Det samme med dem som setter koronavaksinen.

Handlelistene er fri for luksus og inneholder bare det mest nødvendige. Selv kan de ikke gå i butikkene og kikke på utvalget og plukke ut det krydderet de liker.

– Familien får pengegaver, og støttegruppa veksler på å handle for familien. Når noen spør om å få hjelpe, sier jeg at de kan gi gavekort. Det gir dem en selvstendighet til selv å velge hva de ønsker seg, forteller Skoglund.

Familien har nettopp fått sin egen fryser etter å ha lånt plass i kirkens fryser. De bruker publikumstoalettene og har eget dusjrom som er oppgradert etter at de flyttet inn. Etter at de ansatte og medlemmer i støttegruppen på rundgang hadde vasket klær for familien, fikk de egen vaskemaskin.

– De får ingen offentlig støtte, men er avhengige av at noen gir. Det er et uverdig liv, sier Skoglund.

Når de skal lage mat, har de tilgang til et lite tekjøkken mellom biblioteket og kirkestua, i tillegg til kjøkkenet på Kafé pluss. Det er ikke lenge siden de fikk egen fryser. På rommet står det en mikrobølgeovn som de bruker når kirkens kjøkken er i bruk.

– Vi har vel ikke alltid tenkt på hva de trenger og de spør aldri etter noe, sier Killie Solli.

Gråter om kvelden

Dilani var 21 år da hun kom til Norge. Hele hennes tidlige voksentid er tilbrakt med å vente på opphold. Hun har hatt noe norskundervisning mens hun bodde på mottaket, men utdanning uten personnummer er vanskelig å få til.

Hun har lært av en tidligere kantor å håndtere lydutstyret og filme og streame aktiviteter.

{o}

Ingeborg Vigerust Rangul

Fra youtube har hun lært å strikke og bake kunstferdige kaker

TRENER OG GLEMMER: Når Dilani Johnson Collin trener, klarer hun å glemme litt at hun lever innestengt i ei kirke i Senja kommune. Galleriet i Finnsnes kirke er treningsrom når kirken er tom for folk.

Ingun Alette Mæhlum

På galleriet ligger en utslått yoga-matte

Her pleier hun å trene styrketrening og kondisjon med utsikt til kirkerommet

{/o}

– Det hjelper å trene. I tillegg jobber jeg på Kafé pluss og er på strikketreff med de ansatte i kirkestua. Slik går timene. Jeg liker ikke når det er stille. Jeg må gjøre noe.

Hun forteller at hun sitter en del utenfor på kirkebenken.

ALLTID I BEREDSKAP: Av og til våger familien Collin seg ut og sitter på denne benken. Da står døren oppe slik at de raskt kommer seg inn hvis de blir redde.

Ingun Alette Mæhlum

– Ser jeg noen jeg ikke kjenner, går jeg inn. Da føler jeg meg litt utrygg.

Om kvelden når kirken er stengt, krangler hun med Gud ved alterringen.

– Da roper jeg høyt og gråter. Når jeg er alene.

{f1}

Kirkeasyl i Norge

I nyere tid i Norge er kirkeasyl først og fremst knyttet til asylsøkeres situasjon. Det første kirkeasylet oppstod i Elverhøy kirke i Tromsø i februar 1993. Norge skulle returnere en stor gruppe kosovoalbanske flyktninger og mot slutten av 1993 befant rundt 700 mennesker seg i kirkeasyl i 140 kirker og bedehus i hele landet.

– Jeg har besøkt familien flere ganger. De er i en forferdelig situasjon. Jeg kjenner ikke saken deres i detalj, men det jeg ser er en familie uten rettssikkerhet, sier Olav Øygard, biskop i Nord-Hålogaland bispedømme.

Øygard sier at han har et sterkt engasjement for kirken skal bry seg om mennesker som har utfordringer i livet. Han peker på at familien blir beskyldt for løgn fordi de ikke fortalte alt da de kom til Norge.

– Etter det siste avslaget vet jeg ikke hvor veien går videre. Samme saksbehandler hos UNE avviser saken gang på gang. Det er så nær korrupsjon som mulig. Som jeg har sagt i et tidligere intervju, en hund fra Ukraina har bedre rettssikkerhet og beskyttelse enn det familien Collin opplever.

Einar Tjelle, seksjonsleder for økumenikk og dialog i Den norske kirke, forteller at han ikke vet om flere familier som sitter i kirkeasyl akkurat nå, men at de ikke holder oversikt over dette.

Om det finnes muligheter for å gå i kirkeasyl i bygg tilhørende andre trosretninger viser Tjelle til et brev fra Justisdepartementet til politimestrene i 1999 om tematikken som sier at av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente utlendinger som skal sendes tilbake til hjemlandet.

– Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis utlendingen har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor den norske kirke. Likevel ble en familie på fem fra Afghanistan hentet ut av bedehuset Betania på Fitjar i 2018, med begrunnelsen at det ikke var en kirke og dermed ikke kirkeasyl, skriver Tjelle i en e-post.

Utlendingsnemnda: – Familien har klaget på vedtaket sju ganger og fått avslag hver gang

Enhetsleder Ingun Halle i UNE svarer dette på spørsmål fra Fagbladet:

– Familien har klaget på vedtaket sju ganger og fått avslag hver gang. Stemmer det som støttegruppen sier at samme saksbehandler har behandlet saken hver gang?

– Det har vært to ulike nemndledere inne i saken, og det har også vært flere saksbehandlere som har forberedt sakene for nemndlederne. Saken har også vært behandlet i tingretten og lagmannsretten og det i to omganger, og Høyesterett så heller ingen grunn til å ta saken deres inn til behandling. Retten har hele tiden sluttet seg til UNEs vurderinger.

– Er det vanlig at klager på vedtak behandles av samme instans/person som fattet det opprinnelige vedtaket? Hva skal eventuelt til for å få en klage vurdert av en annen instans?

– Klager på vedtak behandles alltid av en ny instans og andre personer. For UNE er jo en klageinstans, som behandler klager over avslag gitt av UDI. Men så er det anledning til å sende det som heter omgjøringsanmodninger, og de kommer i saker som allerede er klagebehandlet. Vi endrer ikke nemndleder for hver anmodning om omgjøring. I Collin-saken er det likevel sånn at det på et senere tidspunkt kom inn en annen nemndleder enn den som først behandlet klagen over UDIs avslag og den første omgjøringsanmodningen.

– Hvis en sak er rettskraftig avgjort i retten og retten har funnet vårt vedtak ugyldig, så er utgangspunktet at det settes inn ny nemndleder på saken, men i denne saken har retten hele tiden kommet til at UNEs vedtak er gyldig.

– Leila Bayat ble straffet med pisking i Iran etter å ha blitt tvangsutsendt i 2017 og Norge ble dømt for brudd på menneskerettighetene og torturforbudet. UNE sa den gangen at denne dommen vil inngå i erfaringsgrunnlaget deres for fremtiden, og da særlig på temaet bevisvurderinger i asylsaker. Familien Collin hevder at de også risikerer å bli fengslet og torturert ved retur til hjemlandet. På hvilken måte er Bayat-dommen tatt inn i erfaringsgrunnlaget til UNE i denne saken?

– Alle saker behandles individuelt. Det gjelder i alle instanser, også i retten. Den andre saken du nevner, har andre omstendigheter og gjelder ikke samme opprinnelsesland. Når det er sagt, så bestreber vi oss hele tiden på å trekke erfaringer vi har gjort oss.

– Er årsakene for de gjentatte avslagene primært at UNE oppfatter at familien Collin ikke snakker sant om bakgrunnen sin, eller at UNE er uenig i vurderingen av hvor trygt det vil være for dem å dra tilbake til Sri Lanka med den bakgrunnen de oppgir at de har?

– Uenigheten, slik UNE ser det, er først og fremst knyttet til vurderingen av hvor sterk tilknytning familien har til LTTE, og hvorvidt de som følge av den risikerer forfølgelse ved retur. Hadde vi ment at familien hadde risikert forfølgelse ved retur, hadde de fått bli. Da hadde det ikke hatt noe å si at vi har sett på saken mange ganger før, eller at den har vært i retten i to omganger.