Garderobekultur
Mette Møller
«Egentlig er det bare én ting jeg liker ved denne garderoben»
Navn: Tove Mette Pettersen
Alder: 57
Yrke: Helsefagarbeider i 100 prosent i Østensjø bydel siden 1998.
«Det første jeg gjør om morgenen, er å finne meg et skap. Garderoben har 110 skap, og det er ikke lov å sette hengelås på eller ha samme skap dag etter dag. Hvorfor, vet jeg ikke, men det er litt irriterende.
Jeg forsøker alltid å få et skap i kroken på andre rekke, og unngår i hvert fall å komme så sent at jeg ender rett innafor døra. Det er satt opp en flyttbar levegg, men er likevel fritt innsyn fra korridoren hver gang noen kommer inn. Lettveggen er garderobens største minus.
Egentlig er det bare én ting jeg liker ved denne garderoben: Den er lys og ny.
Etter å ha funnet skap, vasker jeg hendene. Jeg bruker aldri toalettet for det er som regel ganske rotete, med toalettpapir på gulvet eller tiss på setet. Dusje gjør jeg heller ikke her. Én årsak er tanken på fotsopp og sånne ting, en annen at når jeg ser hvordan toalettene ser ut, så lurer jeg på hvordan renholdet er i dusjen. Vaskepersonalet er flinke, men det ser ut til at de er her for sjelden.
Å skifte tar 8–10 minutter. Dagvakter skal være klare til morgenrapport klokka 08.00, 08.30 reiser vi ut. Når jeg er tilbake avhenger av hvor mange brukere jeg skal innom og hvor lang tid jeg er hos dem.
Av en eller annen grunn er det enkelte som bare slenger den skitne uniformen på gulvet og går. Vi har satt opp plakater: «Mora di jobber ikke her, rydd opp etter deg!» Det har ikke hjulpet: Noen setter igjen sølete sko og legger brukte munnbind i skapet.
Av og til når jeg kommer om morgenen lukter det så sterkt av parfyme at det minner om danskebåten. Da melder jeg avvik, for jeg er allergisk, dessuten er parfyme og såpe med sterk lukt, i likhet med ringer og løst hår, strengt forbudt av hensyn til brukerne. Det samme er ringer og løsthengende hår. Det får alle beskjed om i jobbintervjuet.
Inntil for fem år siden brukte vi egne klær og fikk klesgodtgjørelse. Så fikk vi uniformer og garderobe. Jeg er veldig fornøyd med at jeg slipper å slite på privattøy eller vaske så mye hjemme.
Uniformen skal brukes én vakt. Etter endt økt, skal arbeidstøyet legges i traller ved inngangen. Det hentes til vask og returneres en gang i uka, noe som åpenbart er for lite for ofte er det fullt kaos på kleslageret. Dessuten er vi så mange ansatte at det sjelden er nok uniformer igjen fredag ettermiddag. Hvis du bruker medium eller large er du heldig om du finner ei bukse. Jeg har sett at hjemmehjelperne av og til rydder. Det er ikke deres jobb og etter min mening dårlig ressursbruk. Brukerne trenger dem!
På tross av en del minuser, mener jeg at vi har god garderobekultur. Dette er et fint sted å treffe kolleger, og skravla kan gå høyt her inne: 'I dag skal jeg til Hansen' – 'Å, gud, der var jeg i dag – lykke til!'. Vi prater om julebord, hva vi gjorde i helga, eller om hvordan det går med en kollega det er lenge siden noen har sett. Debrifing driver vi ikke med. Vi har taushetsplikt og man vet aldri hvem som kommer inn døra. Overlevering av informasjon skal skje på kontoret. Den regelen har jeg aldri opplevd at noen bryter.»
Rønnaug Jarlsbo
Mette Møller
«Det første jeg gjør om morgenen, er å finne meg et skap. Garderoben har 110 skap, og det er ikke lov å sette hengelås på eller ha samme skap dag etter dag. Hvorfor, vet jeg ikke, men det er litt irriterende.
Jeg forsøker alltid å få et skap i kroken på andre rekke, og unngår i hvert fall å komme så sent at jeg ender rett innafor døra. Det er satt opp en flyttbar levegg, men er likevel fritt innsyn fra korridoren hver gang noen kommer inn. Lettveggen er garderobens største minus.
Egentlig er det bare én ting jeg liker ved denne garderoben: Den er lys og ny.
Etter å ha funnet skap, vasker jeg hendene. Jeg bruker aldri toalettet for det er som regel ganske rotete, med toalettpapir på gulvet eller tiss på setet. Dusje gjør jeg heller ikke her. Én årsak er tanken på fotsopp og sånne ting, en annen at når jeg ser hvordan toalettene ser ut, så lurer jeg på hvordan renholdet er i dusjen. Vaskepersonalet er flinke, men det ser ut til at de er her for sjelden.
Å skifte tar 8–10 minutter. Dagvakter skal være klare til morgenrapport klokka 08.00, 08.30 reiser vi ut. Når jeg er tilbake avhenger av hvor mange brukere jeg skal innom og hvor lang tid jeg er hos dem.
Av en eller annen grunn er det enkelte som bare slenger den skitne uniformen på gulvet og går. Vi har satt opp plakater: «Mora di jobber ikke her, rydd opp etter deg!» Det har ikke hjulpet: Noen setter igjen sølete sko og legger brukte munnbind i skapet.
Av og til når jeg kommer om morgenen lukter det så sterkt av parfyme at det minner om danskebåten. Da melder jeg avvik, for jeg er allergisk, dessuten er parfyme og såpe med sterk lukt, i likhet med ringer og løst hår, strengt forbudt av hensyn til brukerne. Det samme er ringer og løsthengende hår. Det får alle beskjed om i jobbintervjuet.
Inntil for fem år siden brukte vi egne klær og fikk klesgodtgjørelse. Så fikk vi uniformer og garderobe. Jeg er veldig fornøyd med at jeg slipper å slite på privattøy eller vaske så mye hjemme.
Uniformen skal brukes én vakt. Etter endt økt, skal arbeidstøyet legges i traller ved inngangen. Det hentes til vask og returneres en gang i uka, noe som åpenbart er for lite for ofte er det fullt kaos på kleslageret. Dessuten er vi så mange ansatte at det sjelden er nok uniformer igjen fredag ettermiddag. Hvis du bruker medium eller large er du heldig om du finner ei bukse. Jeg har sett at hjemmehjelperne av og til rydder. Det er ikke deres jobb og etter min mening dårlig ressursbruk. Brukerne trenger dem!
På tross av en del minuser, mener jeg at vi har god garderobekultur. Dette er et fint sted å treffe kolleger, og skravla kan gå høyt her inne: 'I dag skal jeg til Hansen' – 'Å, gud, der var jeg i dag – lykke til!'. Vi prater om julebord, hva vi gjorde i helga, eller om hvordan det går med en kollega det er lenge siden noen har sett. Debrifing driver vi ikke med. Vi har taushetsplikt og man vet aldri hvem som kommer inn døra. Overlevering av informasjon skal skje på kontoret. Den regelen har jeg aldri opplevd at noen bryter.»