Sidsel Hjelme

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Vold og trusler er et omfattende problem i deler av helse- og sosialsektoren. En av fem sykepleiere har blitt utsatt for vold på jobb, ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse. Dette er skyhøyt over de fleste andre yrker. I gjennomsnitt opplever kun tre prosent av alle arbeidstakere å bli utsatt for vold eller trusler på jobb.

Og kvinner er mer utsatt enn menn. Halvparten av alle voldstilfeller mot kvinner i 2012 skjedde på arbeidsplass eller lærested, og dette er en betydelig høyere andel enn tidligere år.

Alarm for de ansatte

Ansatte i hjemmetjenesten vet alldri hva som venter dem når de låser seg inn i private hjem midt på natten. Mens alarmknappen gir trygghet for eldre og syke som trenger hjelp, kan jobben gå på helsa løs for ansatte i som rykker ut til alarmstedet.

I Stavanger-natten summer en grå bil fra Nattpatruljen (se fakta) som en enslig flue gjennom de nattestille gatene. Det finnes knapt et smug i byen som er ukjent for sykepleieren bak rattet, Harald-Kristian Göbel. Han har jobbet mange år i Nattpatruljen.

Sammen med kollega Elisabeth Rosland har han denne natten jobben med å rykke ut når noen av byens innbyggere trykker på trygghetsalarmen.

En time inn i nattvakten har de allerede registrert 12 alarmer som de sjekker ut i tur og orden. Og når alarmen går, vet Elisabeth og Harald-Kristian aldri hva som møter dem når de låser seg inn i folks hjem.

Må være på vakt

Alle ansatte i Nattpatruljen skal ha gjennomgått kurs i terapeutisk aggresjonsmestring (TAM), men flere av dem som jobber der er ikke faste, og har heller ikke gjennomgått kurset.

Når noen har opplevd en uønsket hendelse, tas TAM også opp på personalmøter.

Hans Kristian har bakgrunn fra psykiatrien, og trekker også på erfaring og kunnskap derifra:

– Der lærte vi å være på vakt; hvor stiller du deg, hvor retter du blikket, detaljer som kan være viktige om det oppstår en truende situasjon. Men jeg tror alle her er vare på dette, er årvåkne og i beredskap om de ser noe uvanlig.

Har følt seg truet

Ikke et menneske å se i den mørke og trange gaten i Stavanger sentrum der Elisabeth og Harald-Kristian parkerer Nattpatruljens bil.

For et år siden rykket Elisabeth og en annen kollega ut til den samme adressen. Den natta glemmer hun ikke så lett.

– Da vi kom inn i den mørke gangen, sto beboeren og siktet mot oss med en gjenstand. Jeg kunne ikke se hva det var, så vi rygget bakover mens vi snakket rolig: Vi er fra hjemmesykepleien, du har trykket på alarmen… Men han slo etter oss, så da var det bare å trekke seg ut. Vi går aldri inn i diskusjoner i slike tilfeller.

– Er du redd for å gå inn her igjen?

– Nei, nå vet han at vi kommer. Men vi må være forsiktige, sier Elisabeth mens hun forsiktig tykker ned dørklinken. Men døra åpner seg bare på gløtt. Beboeren har satt på sikkerhetslenken. Hadde mannen selv trykket på alarmen, måtte de bedt om hjelp fra politi eller brannvesen for å komme seg inn. Nå var det pårørende som hadde bedt dem ta en tur innom, og de kjører videre.

Ofte alene

Vanlig prosedyre i Nattpatruljen er at de skal være to som går sammen på hjemmebesøk. I praksis er det annerledes, og mange av de ansatte kjører ofte alene.

Avdelingsleder for Nattpatruljen, Toril Stensgårdbakken Olsen, understreker at ingen blir pålagt å kjøre alene.

– Jeg har gitt klar beskjed om at hvis noen føler seg presset til det, må de varsle leder umiddelbart. På enkelte adresser er det ikke lov å kjøre alene uansett.

Harald-Kristian er en av dem som tidligere har kjørt mye alene, men gjør det ikke lenger:

– Når noen av oss godtar å kjøre alene, viser vi at det går an, og det kan lett legge et press på dem som føler ubehag ved å kjøre alene. Derfor mener jeg det er usolidarisk å kjøre alene, og har valgt å si nei til det.

Melder ikke fra

Det er bedre å varsle en gang for mye enn ikke å varsle hvis man er usikker, er Nattpatruljens motto. I praksis fungerer det ikke helt slik. I fjor meldte de ansatte om ni uønskede hendelser. I virkeligheten er det mange flere, mener avdelingsleder Toril.

– Jeg er sikker på at dette er kraftig underrapportert. Når jeg spør om uønska hendelser i personalmøter, kommer det ofte fram at noe har skjedd. Men det har ikke vært kultur for dette i hjemmesykepleien, og det tar lang tid å endre holdningene.

– Jeg forklarer at rapporteringen er for deres egen skyld. En uønsket hendelse kan resultere i posttraumatisk stress flere år seinere. Da kan det være avgjørende for retten til yrkesskadeerstatning at hendelsen ble rapportert da den skjedde.

Kunne vært unngått

Noen tilfeller av vold og trusler kunne vært unngått om de ansatte hadde opplysninger om brukerne tilgjengelige i bilen, mener sykepleierne som krysser fram og tilbake gjennom Stavanger-natta.

Nå går alarmen igjen. En skingrende ringetone, displayet på mobiltelefonen lyser opp i nattemørket, og en metallisk stemme leser opp navn, telefonnummer og adresse på den som har trykket på alarmen.

– På noen adresser skal hjemmetjenesten ha med politi, og dette burde automatisk opplyses på alarmen, mener Elisabeth.

Slik systemet er nå, risikerer sykepleierne å møte opp i t-skjorte, mens politiet ville stilt med skjold. Et nettbrett med journalopplysninger i bilen ville dekket informasjonsbehovet, og gjort nattejobben mindre risikofylt.

Skremmende opplevelser

Nå står Nattpatruljen utenfor en stor bygård der trygghetsalarmene kommer tett. Det er absolutt ikke dramatisk hver gang, understreker Elisabeth.

– Ofte har folk trykket på alarmen ved en feil. Men vi vet aldri. Plutselig står du der med lommelykten i en fremmed gang og blir møtt av en aggressiv bruker. Noen hallusinerer, andre er bare engstelige. Heldigvis går det som regel greit å snakke dem ned igjen, sier Elisabeth før hun forsvinner inn gjennom nok en inngangsdør.

Les også: Ser sammenheng mellom bemanning og vold på Nav

Flere må varsle

Altfor få av varsler om avvik og ulovligheter på jobb, sier leder i Fagforbundet Stavanger, Annette Dahl Wiig.

– Noen lar være å varsle fordi de ikke har kunnskap om hvordan det gjøres, men det er også mange som ikke tør, sier fagforeningslederen, som mener det er en fryktkultur i Stavanger kommune.

– Noen ledere gjør jobben sin og oppfordrer de ansatte til å varsle. Men en del ledere er redd for varsling fordi de tror det vil sette dem i et dårlig lys som ledere. Det er et alvorlig problem fordi konsekvensene av ressursmangel og kutt i for eksempel helse- og omsorgssektoren ikke blir synlig for politikerne, sier Annette Dahl Wiig.