Minneord over Hans-Christian Gabrielsen
En bauta som falt alt for tidlig
Helge Rønning Birkelund
Meldingen om Hans-Christian Gabrielsens brå bortgang var et sjokk for hele landet. Aller tyngst er det nok for kona Trine og datteren Camille, samt hans nærmeste familie. Men det er også tungt for veldig, veldig mange flere.
Hans-Christian var en omgjengelig, vennlig og hyggelig person. Han tok de han møtte på alvor, og nesten uten unntak fikk folk respekt for Hans-Christian. Han var en stor mann, i dobbelt forstand. Når du møtte ham, møtte du en røslig kar, en som var så høy at de fleste av oss måtte se opp til ham, om vi ville eller ikke. Men mer enn hans store framtoning, var hans personlighet. Han gjorde inntrykk. Han brukte ikke utestemmen mer enn nødvendig, og det var det sjelden.
Han var samtalens og dialogens mann. Han lyttet til både venner og motstandere – han var ikke redd for å si fra når han ikke var enig, men uten å heve stemmen. Aller mest lyttet han selvsagt til den nesten en million medlemmer som stod bak LO-lederen når han tok kamper på vegne av oss alle i fagbevegelsen. For vi gjorde det – vi stod bak en leder vi etter hvert kjente og hadde stor respekt for.
Hans-Christian Gabrielsen visste hva det var å jobbe. Sjøl var han gammal papirarbeider fra Hurum, han var fra Slemmestad, og jobba på papirfabrikken på Tofte. Ganske raskt ble han tillitsvalgt og startet på den lange reisen som etter hvert skulle ta ham til sjefsstolen i LO.
Veien gikk fra Hurum til sentrale tillitsverv i Fellesforbundet. Derfra var det fire år som nestleder i LO, før han i 2017 ble LO-leder. Men sjøl om han hadde industribakgrunn, mistet han aldri troen på at en sterk, velfungerende offentlig sektor, var en av bærebjelkene i velferdsstaten.
De som jobba nær ham, beskriver han som en hedersmann og som «tryggheten sjøl». Han hadde alltid et smil på lur og tok seg ofte tid til en god prat, selv om timeplanen var full nok i massevis.
Hans-Christian har brått og uventa lagt trommestikkene på hylla, en gang for alle. Alle har vi våre litt ukjente sider, og han var ikke noe unntak. I unge dager spilte han i band, og selv om konsertene ble færre og ambisjonene kanskje ble litt lavere, så la han aldri helt bort fritidsinteressen sin.
Trommene var selvsagt ikke det eneste utenom LO som tiltrakk seg Hans-Christian Gabrielsens oppmerksomhet. Som medlem og tillitsvalgt i Arbeiderpartiet la han også der ned en solid innsats for å føre Norge i den retningen han mente var best for landet.
Hans-Christian Gabrielsens død slo ned som lyn fra klar himmel. Han var en ganske ung mann, bare 53 år gammel. Familien ventet nok mange fine nye år sammen med ham. LO-familien og sosialdemokratiet hadde sett for seg mange, mange år til med Hans-Christian i en sentral rolle i fagbevegelsen og i samfunnsdebatten. Han etterlater seg et stort tomrom.
Vi er mange som vil savne Hans-Christian Gabrielsen. – Lenge.
Mette Nord, leder av Fagforbundet
– Alle frisører blir til slutt psykologer også, sier Golandam Mirshahi.
Vanja Krøvel
Disse yrkene har mest helseplager: – Umulig å jobbe til pensjonsalder
REFSER: – Først og fremst er det Ap som må ta seg inn over seg at så mange LO-medlemmer ikke ser på oss som det naturlige valget, sier Trond Giske.
Ole Martin Wold
Trond Giske om nye tall: – Det er krise!
Ønsker debatt: Forfatter Olaug Nilssen ønsker seg at fagfolk kommer på banen og diskuterer problematikken rundt seksualitet og sterkt utviklingshemmede.
Eivind Senneset
Forfatter Olaug Nilssen klarte ikke å ta seg av sin egen sønn: – Jeg måtte undertrykke følelser i mange år
NY UTSIKT: – At jeg tar ting med humor, er bare en overlevelsesgreie, sier Berit Hafsmo, som ble kastet ut fra Skitbyen og nå bor her, i en lavblokk et annet sted i Trondheim.
Berit Baumberger
Her er Skitbyen-Berits ti råd til Nav: – Det er ingenting som forbauser meg!
Werner Juvik
Var rusmisbruker: Nå sitter helsefagarbeider Lena Marie i menighetsrådet
ENDRET ORGANISERING: – Vi har vært for dårlig organisert og for dårlig på å hevde oss, sier Julianne Schönen (t.h.), sammen med Christina Marie Andersen og papillonen Tussi.
Kristin Svorte