Idun Teeuwen

idun.teeuwen@fagbladet.no

Da det i desember i fjor ble rapportert at koronavaksinen skulle komme til Norge, var ikke jeg den eneste som begynte å se lyset i tunellen.

Likevel så jeg for meg at mesteparten av 2021 kom til å være omme før jeg fikk stikket i armen. Jeg er tross alt 21 år og så frisk som man kan håpe på å være.

Plutselig kom meldingen likevel: «Hei, du har fått en viktig melding: Du kan nå bestille time til koronavaksinering.»

En uke senere sto jeg foran vaksineringslokalene på St. Hanshaugen.

– Har du vært i utlandet den siste tiden? Er du eller noen du bor med i karantene? Føler du deg dårlig? Helsepersonell med hvite sko og blå uniform smiler bak engangsmunnbindene. Rutinespørsmålene kommer i en lang regle, så blir jeg ledet inn i et oversiktlig og nøye inndelt lokale.

Som på et rullebånd blir jeg ført inn til neste person, og så plassert i et lite avlukket hjørne. Bak beskyttelsesplastikken sitter en munter sykepleier.

– Er du høyre- eller venstrehendt? Spør han.

– Høyrehendt, svarer jeg. Da blir det vaksine i venstre arm. Overarmen min blir vasket med litt alkohol, og så kommer det lille stikket.

Vipps så er det ferdig. Jeg tror jeg i alt har sittet på stolen i to minutter før det hele er over.

– Det var det, sier han. Lokalet er inndelt i en lang rekke med båser, med en tynn vegg mellom hver stol. Her må man vente i 20 minutter før man kan dra, i tilfelle man får en dårlig reaksjon på vaksinen.

Foran meg sitter en mann i nystrøket skjorte og gråstripet hår. Ved siden av ham sitter en unggutt i russebukse og spiller på mobilen.

Noen er her for sin andre dose, mens noen er her for sin første, som meg. Helsepersonellet går i runder fra bås til bås og spør hvordan det går.

– Vil du ha litt vann eller saft? spør en. På fargerike post-it lapper som henger på veggene mellom hver bås, står det klokkeslettet man kan gå.

– Kan jeg gå nå eller? spør mannen med den nystrøkne skjorta. Utålmodig ser han på klokka på armleddet.

– Nei, du må vente fem minutter til, sier sykepleieren. Det virker som om mannen er den eneste som har dårlig tid.

De andre sitter fredelig på hver sin stol og nyter brisen fra de åpne vinduene på andre siden av rommet. Noen hører på musikk, andre sitter og stirrer ut i luften og smiler til helsefagarbeiderne når de kommer forbi.

– Nå kan du gå, sier sykepleieren til meg. Etter et halvt år med venting er det hele over på 23 korte minutter, og jeg er på vei hjem igjen.