Eivind Senneset

Brannforebyggere har 20 prosent høyere kreftrisiko

Far og sønn ble feiere: Rolf håper han overlever kreften som tok pappa

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P}

Eivind Senneset

16 år gammel klatra Rolf Helle (51) opp i sin første pipe.

Eivind Senneset

Foran ansiktet hadde han ei tøybleie som beskyttelse mot støv og sot.

Eivind Senneset

Nå lurer han på om 35 år i feieryrket har gitt ham kreft.

{/p}

Det er mandag formiddag og for ellevte gang på fem måneder setter Rolf Helle (51) seg i behandlingsstolen i 2. etasje på kreftavdelingen på Haukeland sykehus. Hvis alt går etter planen, er det nest siste gang han knepper opp den kortermede skjorta så sykepleier Sofie Elise Sørensen får koblet til overtrykksflaska som skal tilføre kroppen hans cellegift de neste 45 timene. Mens sykepleieren desinfiserer brystkassa hans og setter inn ei nål i veneporten, er det umulig ikke å legge merke til tatoveringen på Rolfs høyre underarm: Den viser en feier i fullfigur, eller en brannforebygger, som er det gamle feieryrkets nye tittel fra 1. januar 2021. 

Mandag morgen: Annenhver mandag i et halvt år har Rolf Helle møtt opp på kreftavdelingen på Haukeland for å få på plass ledningene og overtrykksflaska som skal tilføre cellegift de neste 45 timene.

Mandag morgen: Annenhver mandag i et halvt år har Rolf Helle møtt opp på kreftavdelingen på Haukeland for å få på plass ledningene og overtrykksflaska som skal tilføre cellegift de neste 45 timene.

Eivind Senneset

– Det er min far, sier Helle. 

– Han var også feier. Jeg sa lenge at jeg skulle tatovere et bilde av ham, men jeg gjorde det ikke før det var for seint. Dessverre. Han døde av kreft i 2019. 

Svoveldioksid, karbonmonoksid, nitrøse gasser, polyaromatiske hydrokarboner, tungmetaller, syrer, asbest og kvarts. Dette er noen av stoffene en brannforebygger kan bli utsatt for på jobb.

At røyk og sot er helseskadelig, er ikke nytt. Allerede på 1700-tallet fant den britiske kirurgen Percivall Pott ut at flesteparten av de unge mennene han behandlet for hudkreft på pungen, hadde et fellestrekk: De hadde jobbet som feiere.

På denne tida ble pipene i europeiske storbyer feid av barn, ofte nakne og helt ned i fire–fem års alderen. Potts funn fikk først betydning for holdningen til barnearbeid. I 1840 var den nedre aldersgrensen for å jobbe som feier i Storbritannia, blitt 16 år. I Norge har feieryrket eksistert i 300 år. Også her utførte barn jobben. På begynnelsen av 1900-tallet ble feiervesenet kommunalisert i de fleste store byene, og feierne organiserte seg, både for å øke yrkets status og fordi de måtte stå sammen for å minimere risikoen ved arbeidet. Verneutstyr ble likevel verken vanlig eller pålagt, før på 70-tallet. På 80-tallet avdekket feiervesenet i Oslo at arbeidsmiljøet i fyrhusene inneholdt store mengder skadelig støv, sot og asbest.

De siste åra har yrket gjennomgått store endringer, med langt større bevissthet rundt risiko i arbeidsmiljø. Likevel er farene der fortsatt. En samkjøring av folketellinger i Norden mellom 1961 og 2005 og kreftregistrene, viste at feiere har 20 prosent høyere risiko for kreft enn normalbefolkningen. Til sammenligning er kreftforekomsten hos brannfolk seks prosent høyere enn i resten av befolkningen. 

{u1}

Rolf Helle kan ikke huske at han noen gang vurderte et annet yrke: Han skulle bli feier som faren sin. 16 år gammel tok han på seg vernedressen og klatra opp i sin første pipe. Han tok spenntak med bein og armer i hjørnene på innsida av pipa for ikke å rase til bunns. Foran ansiktet hadde han ei tøybleie som beskyttelse mot støv og sot.

Bortsett fra to år som brannkonstabel og røykdykker under førstegangstjenesten i forsvaret, jobbet han heltid som feier i Bergen brannvesen fram til 2002. Da flyttet Helle, kona Monica og sønnene deres til Kvam ved Hardangerfjorden. Der startet Helle eget feierselskap, samtidig som han fikk seg jobb i det lokale brannvesenet. Deltidsstillingen innebar vakt ei uke i måneden og deltakelse i utrykninger når han var tilgjengelig. Rolf Helle hadde vært feier i 35 år og røykdykker i 22 år, da han en mandag morgen i fjor høst fikk øye på ferskt blod i doskåla. Det han så, fikk ham til å ringe fastlegen.

– Jeg fleipa med at jeg tross alt var blitt 51 år og det var på tide å sjekke prostataen, men min første tanke var at blodet skyldtes hemoroider, sier han.

I ettertid har Helle tenkt mye på hvordan tilfeldigheter spiller inn og påvirker livene våre. 

– Den helga hadde jeg hatt besøk av en gjeng gamle feierkompiser i Kvam. Vi hygget oss og preika mye. En av gutta hadde fått kreft, han fortalte om sykdommen og behandlingen. Kanskje hadde jeg aldri ringt legen, hvis vi ikke hadde vært sammen den helga.

Ledningene mellom veneporten på høyre side av brystkassa er kommet på plass under skjorta. Flaska med cellegift henger i ei lita veske i beltet. Det er gått et snaut år siden kompishelga i Kvam og blåmandagen da han oppdaget blod i avføringen. Hans ellevte besøk på Haukeland sykehus for å få påfyll med cellegift, er gjennomført. Nå sitter han og kona Monica i spisestuesofaen i leiligheten i fjellsida, ovenfor Bergen sentrum. De har vært sammen nesten like lenge som han har jobbet som feier. På veggen bak dem henger bilder av barn og barnebarn. 

Monica har vært klar over risikoen ved Rolfs yrkesvalg så lenge hun kan huske. 

Sammen om utfordringene: Rolf og Monica har vært et par nesten like lenge som Rolf har jobbet som feier. Det siste året har vært tøft, men Rolfs avslappede tilnærming til livet, har også gjort det lettere for Monica å beholde roen.

Sammen om utfordringene: Rolf og Monica har vært et par nesten like lenge som Rolf har jobbet som feier. Det siste året har vært tøft, men Rolfs avslappede tilnærming til livet, har også gjort det lettere for Monica å beholde roen.

Eivind Senneset

– Han har alltid sagt at han kommer til å dø før meg. Til slutt orket jeg ikke høre lenger, og ba ham slutte. Det er nå vi lever, ingen av oss har datostempel.  

– Hva tenkte Monica da Rolf fant blod i doskåla?  

– Han er en rolig fyr, det smitter over på omgivelsene, begynner hun. 

– Jeg var også sikker på at det måtte være hemoroider. 

Fastlegen fant ingenting unormalt da han undersøkte Rolf, men for å være på den sikre siden, sendte han ham videre til en såkalt kanalspesialist, en ekspert på medisinsk utredning av mage- og tarmsykdommer. Spesialisten oppdaget en polypp i endetarmsåpningen. En polypp kan fjernes enkelt med en liten lasso av ståltråd, men denne viste seg å være vrien. Spesialisten fikk det rett og slett ikke til. 

– Til slutt ga han opp og ba meg kle på meg. Da jeg kom ut på kontoret sa han at han ikke visste hva dette var, men at han ville skrive kreft i journalen for å få meg inn i et pakkeforløp. Da ville alt gå fortere, dessuten hadde kreftavdelingen bedre utstyr. 

Antakelig hadde fastlegen rett i begge deler.  

– Innen det var gått to uker, hadde jeg vært gjennom en ultralydundersøkelse på Haukeland, en prøve av polyppen var sendt til dyrking, og jeg hadde fått tildelt kreftkoordinator. 

Polyppbiten kom tilbake fra laboratoriet med merkelappen kreftfri, men på grunn av celleforandringer, anbefalte legene at den ble fjernet. 8. januar la Rolf seg på operasjonsbenken for et enkelt inngrep: Et rør skulle opp i endetarmen, den trøblete utveksten skulle vekk.

Fullt så enkelt gikk det ikke.

Hudklumpen kom i retur fra laboratoriet med et følgeskriv: Det var likevel kreftceller i polyppen. Dermed bar det inn til ny operasjon for å få en «lav skjøt» i endetarmen. Rolf hadde knapt kommet seg etter operasjonen, før han fikk beskjed om at skjøten ikke var rein, og det var funnet kreft i tre av 27 lymfeknuter. For å være sikker på at alle kreftceller ble borte, måtte han gjennom en tredje operasjon. En rektumamputasjon og anleggelse av kunstig tarmåpning på magen.

– Det ble som den første legen på Haukeland sa: «Du dør ikke av dette. I verste fall får du stomi.»

– Det har blitt noen kjipe beskjeder, men tiden har vært den største belastningen, sier Monica. 

– Fra han fikk den første beskjeden og fram til han ble operert, sa de flere ganger «ingen fare, dette tar vi tidlig». Så viste det seg likevel flere ganger å være for sent. Da kreften hadde spredt seg, tenkte vi jo på om spredning kunne vært hindret hvis de ikke hadde brukt så lang tid.  

– Men nå vet vi at det er gode prognoser med denne typen kreft, legger hun til.

– Hva er prognosene?

Monica og Rolf ser på hverandre. 

– Gode. Vi velger å tenke at de er gode, sier Monica og smiler forsiktig. 

{f1}

Fra stua og verandaen har Rolf utsikt over hustakene i Bergen sentrum. Han kan fortsatt peke ut piper han klatret i som lærling for 35 år siden. 

Byens tak: Fra verandaen i Bergen kan Rolf se pipene hvor han startet sin yrkeskarriere som feier. Den biten av jobben er han ferdig med.

Byens tak: Fra verandaen i Bergen kan Rolf se pipene hvor han startet sin yrkeskarriere som feier. Den biten av jobben er han ferdig med.

Eivind Senneset

– Du ser enkelt hvilke skorsteiner som er stigeskorsteiner og mulig å komme inn i.

Rolf Helle satser på å være tilbake i full jobb som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede i januar.

– Feie får jeg ikke lov til lenger, sier han og kaster et blikk på Monica.

– Og jeg kan neppe redde noen ut av et brennende hus. Jeg aner jo ikke hvordan stomien vil fungere opp mot utrykninger. Når det piper i alarmen kan du ikke akkurat si «vent litt, jeg må bare ha et par minutter for meg Sjøl». Men jeg har hørt om en kar med stomi som jobber i en brann- og redningstjeneste et annet sted i landet. Det hadde vært fint å komme i kontakt med ham og høre hvordan han innretter seg.

En stomisykepleier har fortalt ham at tarmen er det organet i kroppen som tar lengst tid å stabilisere. 

– Det merker jeg: Noen dager må posen skiftes fem ganger, andre dager ingen. Man må visst regne med minst et år for å få på plass rutiner, men så lenge jeg har rescue-bagen, går det greit, sier han og drar opp en blå plastpose, slenger den på bordet og bretter ut sine nye, faste følgesvenner: Ei stomiplate og to poser. 

– Hverdagene er blitt veldig annerledes, alt må planlegges i forhold til stomien. Tidligere spilte jeg en del badminton, men bevegelsene kan visst føre til brokk i stomien, så det blir det nok ikke så mye av framover. Idretter med kroppskontakt er heller ikke å anbefale med stomi. Og jeg har ennå ikke prøvd meg på bading, sydenturer eller lange turer i naturen med poseskift. 

Selskapslivet er også blitt annerledes. 

– Fårikål, kullsyreholdig drikke og andre ting som gir mye luft i magen er utelukket, for jeg har ingen kontroll på når eller hvor kroppen velger å kvitte seg med luft. Heldigvis har posen kullfilter, så selv om det høres ut som en god fis, kommer det ikke lukt. Noen fordeler skal man ha!

Ellers prøver han å leve så normalt som mulig, og ikke la stomien sette for mange begrensninger. 

– Jeg vil heller se på dette som en utfordring. Kroppen vender seg jo til det meste: Får du ei klokke på armen og har den på hele tida, blir du vant til den. Det samme er det med stomiplaten. Man vender seg til den.

Da kreftsykdommen ble oppdaget hos faren i mai 2018, hadde han vært Alzheimer-syk i flere år og klarte ikke å formidle hvordan sykdommen påvirket ham. Eller om han hadde gjort seg noen tanker om hva 50 år i feiervesenet kunne ha å si for at akkurat han ble rammet av kreft.

Far: Rolfs far, Karl Ove Helle, var en kjent skikkelse i Bergen. I entreen henger et bilde tatt av ham mens han fortsatt var yrkesaktiv. Rolf har tatovert det samme bildet på armen. Helle senior døde av kreft i 2019.

Far: Rolfs far, Karl Ove Helle, var en kjent skikkelse i Bergen. I entreen henger et bilde tatt av ham mens han fortsatt var yrkesaktiv. Rolf har tatovert det samme bildet på armen. Helle senior døde av kreft i 2019.

Eivind Senneset

Rolf Helle angrer ikke på yrkesvalget, men er usikker på om han ville valgt det samme igjen. Han har laget en detaljert oversikt over arbeidsoppgaver og – miljøer han har jobbet i siden juni 1986 og tatt kontakt med en advokat for å være i forkant dersom det skulle bli aktuelt å søke yrkesskadeerstatning. Når det er sagt: Rolf Helle nøler ikke med å anbefale yrket til unge folk. Han har heller ingen problemer med å fortsette som arbeidsgiver for brannforebyggere.

– Faren min døde i mai 2019, 71 år gammel, av blærekreft. Han jobbet i feierfaget da tungolje og parafin ble brukt til oppvarming, og før dagens verneutstyr kom på plass. Arbeidstøyet var gjerne gamle smokinger. De ble aldri vasket, men kastet når de var utslitt. Min fars generasjon jobbet på en helt annen måte enn min, men det er klart: Noe av det første jeg lærte, var at hvis jeg fikk et sår, var det bare å smøre sot på. De unge i dag gjør det på sin måte og har et annet forhold til helse, miljø og sikkerhet, sier Rolf.

– Folk fyrer fortsatt med mye rart i ovnene sine, men det er ikke farlig å være feier hvis du beskytter deg godt og er flink til å vaske klærne dine. Jeg håper at min historie kan gjøre at folk også blir mer oppmerksom på viktigheten av å teste seg oftere, ta endoskopi for eksempel. Hadde jeg gjort det tidligere, så kunne kanskje jeg også sluppet dette. 

– Betyr det at du setter kreften i direkte sammenheng med yrkeskarrieren din?

– Det er vanskelig å si, for så vidt jeg vet er det er få som har fått samme type kreft som meg. Men jeg har jo blitt eksponert for sot i 35 år, så det var i hvert fall ingen overraskelse at jeg fikk kreft. Det skjedde bare tjue år for tidlig. 

Pause: Det blir ikke feiing av flere piper for Rolf Helle, men han håper å være tilbake for fullt som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede på nyåret.

Pause: Det blir ikke feiing av flere piper for Rolf Helle, men han håper å være tilbake for fullt som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede på nyåret.

Eivind Senneset

Kilder: Brannmenn mot kreft, Nordic occupational cancer study, encyclopedia.com, Sveriges skorstensfejaremästares Riksförbund.

– Størst risiko, minst forsket på

En nordisk studie som koblet yrkesinformasjon fra nasjonale folketellinger mellom 1961 og 1980 og kreftdata fram til 2005 fra landenes kreftregistre, viser at brannforebyggere har 20 prosent høyere risiko for å bli rammet av kreft enn normalbefolkningen. 

Til sammenligning har brannfolk seks prosent forhøyet risiko.

– Tallet gir et godt bilde av kreftrisikoen brannforebyggere er utsatt for. Tallet er høyere enn forventet, men dessverre kan vi ikke vite sikkert om det er feiingen som gir denne kreftprofilen eller om andre forhold også har betydning, sier overlege Kristina Kjærheim, som er forsker ved Kreftregisteret og har vært nasjonalt ansvarlig for NOCCA (Nordic Occupational Cancer Study). 

Studien er den største om yrke og kreftrisiko som noensinne er publisert internasjonalt, og har bidratt med ny kunnskap med betydning for regulering og vern på mange arbeidsplasser.

– Det er litt overraskende at vi ikke finner tilsvarende økt risiko i andre yrkesgrupper som også er utsatt for sot og PAH (polyaromatiske hydrokarboner, dvs. helseskadelige og ofte kreftfremkallende tjærestoffer som omfatter hundrevis av ulike forbindelser. red.anm.). Dette gjør brannforebyggerne ekstra interessante for oss forskere, sier Kjærheim, som tror årsaken til at det har vært forsket lite på arbeidsforholdene til denne gruppa, sammenlignet med for eksempel brannpersonell, kan være at de er forholdsvis få.

– Ofte kommer initiativet til forskning fra yrkesgruppenes egne organisasjoner, påpeker Kjærheim.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har registrert 767 yrkesutøvere med feieroppgaver. Fagforbundet har ca. 450 medlemmer med yrkestittelen brannforebygger eller feier.

Line Hamre, som er leder for Feiermesternes landsforening, kjenner sterkt på savnet av forskningsdata. På konferansen om miljø- og brannforebygging i slutten av november, la Fagforbundet og Feiermesternes landsforening fram en revidert utgave av Sikkerhetshåndbok for brannforebyggere. De presenterte også nye bransjestandarder for brannforebyggerfaget, som blant annet innbefatter eksponeringsfare og verneutstyr.  

– I de to åra vi har jobbet med dette, har vi snakket med mange brannforebyggere om deres erfaringer, men vi skulle selvfølgelig ønske at vi også hadde hatt forskningsdata. Forskere jeg har snakket med sier at den jevne eksponeringen gjør det enkelt å drive biologisk overvåking av denne yrkesgruppa, men dessverre har verken brannpersonell eller brannforebyggere hatt tradisjon for å drive loggføring av eksponering. 

Hamre håper at de nå står foran en endring. I nær framtid sender landsforeningen ut en spørreundersøkelse om potensielle helserisikoer og -farer til sine medlemmer.

– Vi vet at brannforebyggere daglig går i helseskadelig sot, og at soteksponeringen må reduseres. Vi vet også at folk ikke bare fyrer med ved, men putter mye rart i ovnene sine, som utgjør en risiko for de som feier. Det er dessuten ikke bare private boliger som skal ha feiing, men alle bygg med fyringsanlegg, også industribygg. Det betyr at brannforebyggere er utsatt for mange giftige stoffer. Først i seinere år har vi skjønt hvor viktig vask av klær er. Mange går daglig i forurenset tøy, og det er vanskelig å opprettholde ren sone i feierbilene. Selv om vi mangler forskningsdata er det svært sannsynlig at den høye kreftrisikoen handler om daglig eksponering.

– Hvorfor har det vært forsket så lite på denne yrkesgruppa, tror du?

– Brannforebyggere er en liten yrkesgruppe, og man prioriterer nok grupper hvor man kan hjelpe flest mulig, sier Hamre.

Sara Underland Mjelva, som er leder for forebyggende seksjon i Kreftforeningen, tror i likhet med Hamre at langvarig eksponering kan forklare noe av forskjellen mellom brannpersonell og brannforebyggere når det gjelder kreftrisiko. 

– En feier har historisk sett vært inne i eller tett på piper og fjernet sot og støv, som kommer i kontakt med hud og luftveier, hver eneste arbeidsdag, mens en brannmann sannsynligvis ikke slukker store branner hver eneste dag på jobb, sier Mjelva.

Hun påpeker at det tar lang tid fra du blir eksponert for farlige stoffer til kreftsykdom utvikles.

– En oppsamlet eksponering gjennom yrkeslivet vil øke risikoen, og kanskje har brannpersonell hatt tilgang på mer verneutstyr og blitt tidligere oppmerksom på viktigheten av forebygging enn feiere. Feierne har over mange år jobbet med verktøy som har som mål å skrape løs sot og støv, og dermed frigir farlige kjemikalier med en veldig liten grad av verneutstyr, sier Mjelva. 

– I tillegg har feieryrket i stor grad dreid seg om å være på farten fra sted til sted hele arbeidsdagen, uten ordentlige fasiliteter for å vaske seg eller holde seg ren gjennom dagen. Det betyr at de eksponeres for stoffene gjennom hele arbeidsdagen, og også i bilen mellom oppdragene, blant annet mens de spiser, mener Mjelva. 

Tarmkreft

• Norge er et av landene i verden med høyest forekomst av tarmkreft. 4494 kvinner og menn i Norge fikk tykk- eller endetarmskreft i 2020.

• Tykk- og endetarmskreft er den nest hyppigste kreftformen i Norge når man ser på begge kjønn samlet.

• Samtidig som forekomsten øker, lever mange flere av de som får denne tarmkreft lenger.

• Forskere er usikre på årsaken til økningen i tarmkreft. Som for mange kreftsykdommer, kan den dels skyldes at kreft rammer i hovedsak eldre og at andelen eldre har økt kraftig.

• Tykk- og endetarmskreft kan også skyldes livsstil, og noe forekomst kan forebygges ved redusert alkoholforbruk, sunnere kosthold og økt fysisk aktivitet.

En liten andel av tilfellene kan også skyldes arv.

• Fem års relativ overlevelse er for tarmkreft er ca. 70 prosent, uavhengig av kjønn. 

• Tarmkreft utvikler seg ofte via polypper i tarmen. Ved å finne og fjerne disse kan risikoen for utvikling av alvorlig kreftsykdom reduseres. USA og flere europeiske land gjør masseundersøkelser for å forebygge tykk- og endetarmskreft.

  

• Kreftregisteret har fått i oppdrag fra Helsedirektoratet å etablere et nasjonalt program for masseundersøkelser av kvinner og menn mot tykk- og endetarmskreft. De første invitasjonene til undersøkelser er planlagt sendt ut i løpet av 2022.

Kilde: Kreftregisteret

Tilsyn

Arbeidstilsynet gjennomførte i 2016-2018 nasjonalt tilsyn hos interkommunale selskaper med brann, redning og feieroppgaver. Hensikten var å redusere den helsefarlige eksponeringen av sot, røyk og gass som disse arbeidstakerne utsettes for, gjennom å bidra til systematisk arbeid med forebygging. 

Ifølge tilsynsrapporten fra 2018 har tilsynene ført til forbedret arbeidsmiljø for mange feiere og brannfolk. Flere brannstasjoner har fått tydeligere skiller mellom rene og skitne soner, ventilasjon er utbedret og rutiner endret når det gjelder dusjing og klesvask.

Under en presentasjon på konferansen «Brannmenn mot kreft» i Bergen i november 2021 la Astrid Lund Ramstad fram Arbeidstilsynets erfaringer fra tilsynene:

• Private biler blir brukt til utrykning og til og fra feieroppdrag.

• Mange brannfolk og feiere reiser hjem direkte etter brann eller oppdrag og dusjer hjemme.

• De fleste feiere har to- eller tredelt bil, men oppgir at det er umulig å holde førerhuset som en ren sone. I tillegg spiser de i bilen.

• Feiere dusjer stort sett på stasjonen etter feiing og vasker stort sett arbeidsklærne hver dag.

Fagbladet har også spurt Arbeidstilsynet hva de vet om «ståa» blant brannforebyggere i dag, og hvordan funnene i rapporten vil bli fulgt opp.

I en e-post skriver avdelingsdirektør Stig Magnar Løvås i avdeling for tilsyn følgende:

«Vi er kjent med at arbeidsforholdene jevnt over har blitt bedre for brannfolk og feiere de siste årene. Tilbakemeldinger fra virksomheter som vi har ført tilsyn med, viser at mange kommunale foretak og kommuner har iverksatt tiltak som er av stor betydning for å redusere risikoen for kreft. Det er også blitt bygd flere nye brannstasjoner de senere årene, hvor blant annet kravet til skille mellom urene og rene soner er ivaretatt. Det har også være større oppmerksomhet om systematisk HMS-arbeid de senere årene.  

Arbeidstilsynet jobber nå med å detaljplanlegge tilsyn og veiledning for perioden som kommer. En av våre hovedprioriteringer er forebygging av arbeidsrelatert kreft. Det er imidlertid for tidlig å si konkret hvilke bransjer vi vil føre tilsyn med i 2022.  

 Når Arbeidstilsynet mottar tips om alvorlige negative forhold, vurderer vi alltid hvordan tipsene kan følges opp. Vi vil derfor også vurdere oppfølging av alvorlige tips om uforsvarlige arbeidsmiljøforhold i denne bransjen. »

Kilder: Arbeidstilsynets rapport 2018 og presentasjon v/Astrid Lund Ramstad 09.11.21

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [][]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [][]

u!-----------------------------------

f: Farge på tittel [#000000][#000000]

f!-----------------------------------

x: Tittel-look []

x!-----------------------------------

h: Tittel-plassering []

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

i: Usynlig hovedbilde [x]

i!-----------------------------------

a: Video som hovedbilde:

auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!---------------------------------------------------

e: Titteleffekt [][]

e!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][12]

z!-----------------------------------

j: JS-lenke []

j!-----------------------------------

k: JS-lenke []

k!-----------------------------------

l: JS-lenke []

l!-----------------------------------

c: CSS-lenke []

c!-----------------------------------

v: CSS-lenke []

v!-----------------------------------

b: CSS-lenke []

b!-----------------------------------

Eivind Senneset

Eivind Senneset

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{P}

Eivind Senneset

16 år gammel klatra Rolf Helle (51) opp i sin første pipe.

Eivind Senneset

Foran ansiktet hadde han ei tøybleie som beskyttelse mot støv og sot.

Eivind Senneset

Nå lurer han på om 35 år i feieryrket har gitt ham kreft.

{/p}

Det er mandag formiddag og for ellevte gang på fem måneder setter Rolf Helle (51) seg i behandlingsstolen i 2. etasje på kreftavdelingen på Haukeland sykehus. Hvis alt går etter planen, er det nest siste gang han knepper opp den kortermede skjorta så sykepleier Sofie Elise Sørensen får koblet til overtrykksflaska som skal tilføre kroppen hans cellegift de neste 45 timene. Mens sykepleieren desinfiserer brystkassa hans og setter inn ei nål i veneporten, er det umulig ikke å legge merke til tatoveringen på Rolfs høyre underarm: Den viser en feier i fullfigur, eller en brannforebygger, som er det gamle feieryrkets nye tittel fra 1. januar 2021. 

Mandag morgen: Annenhver mandag i et halvt år har Rolf Helle møtt opp på kreftavdelingen på Haukeland for å få på plass ledningene og overtrykksflaska som skal tilføre cellegift de neste 45 timene.

Mandag morgen: Annenhver mandag i et halvt år har Rolf Helle møtt opp på kreftavdelingen på Haukeland for å få på plass ledningene og overtrykksflaska som skal tilføre cellegift de neste 45 timene.

Eivind Senneset

– Det er min far, sier Helle. 

– Han var også feier. Jeg sa lenge at jeg skulle tatovere et bilde av ham, men jeg gjorde det ikke før det var for seint. Dessverre. Han døde av kreft i 2019. 

Svoveldioksid, karbonmonoksid, nitrøse gasser, polyaromatiske hydrokarboner, tungmetaller, syrer, asbest og kvarts. Dette er noen av stoffene en brannforebygger kan bli utsatt for på jobb.

At røyk og sot er helseskadelig, er ikke nytt. Allerede på 1700-tallet fant den britiske kirurgen Percivall Pott ut at flesteparten av de unge mennene han behandlet for hudkreft på pungen, hadde et fellestrekk: De hadde jobbet som feiere.

På denne tida ble pipene i europeiske storbyer feid av barn, ofte nakne og helt ned i fire–fem års alderen. Potts funn fikk først betydning for holdningen til barnearbeid. I 1840 var den nedre aldersgrensen for å jobbe som feier i Storbritannia, blitt 16 år. I Norge har feieryrket eksistert i 300 år. Også her utførte barn jobben. På begynnelsen av 1900-tallet ble feiervesenet kommunalisert i de fleste store byene, og feierne organiserte seg, både for å øke yrkets status og fordi de måtte stå sammen for å minimere risikoen ved arbeidet. Verneutstyr ble likevel verken vanlig eller pålagt, før på 70-tallet. På 80-tallet avdekket feiervesenet i Oslo at arbeidsmiljøet i fyrhusene inneholdt store mengder skadelig støv, sot og asbest.

De siste åra har yrket gjennomgått store endringer, med langt større bevissthet rundt risiko i arbeidsmiljø. Likevel er farene der fortsatt. En samkjøring av folketellinger i Norden mellom 1961 og 2005 og kreftregistrene, viste at feiere har 20 prosent høyere risiko for kreft enn normalbefolkningen. Til sammenligning er kreftforekomsten hos brannfolk seks prosent høyere enn i resten av befolkningen. 

{u1}

Rolf Helle kan ikke huske at han noen gang vurderte et annet yrke: Han skulle bli feier som faren sin. 16 år gammel tok han på seg vernedressen og klatra opp i sin første pipe. Han tok spenntak med bein og armer i hjørnene på innsida av pipa for ikke å rase til bunns. Foran ansiktet hadde han ei tøybleie som beskyttelse mot støv og sot.

Bortsett fra to år som brannkonstabel og røykdykker under førstegangstjenesten i forsvaret, jobbet han heltid som feier i Bergen brannvesen fram til 2002. Da flyttet Helle, kona Monica og sønnene deres til Kvam ved Hardangerfjorden. Der startet Helle eget feierselskap, samtidig som han fikk seg jobb i det lokale brannvesenet. Deltidsstillingen innebar vakt ei uke i måneden og deltakelse i utrykninger når han var tilgjengelig. Rolf Helle hadde vært feier i 35 år og røykdykker i 22 år, da han en mandag morgen i fjor høst fikk øye på ferskt blod i doskåla. Det han så, fikk ham til å ringe fastlegen.

– Jeg fleipa med at jeg tross alt var blitt 51 år og det var på tide å sjekke prostataen, men min første tanke var at blodet skyldtes hemoroider, sier han.

I ettertid har Helle tenkt mye på hvordan tilfeldigheter spiller inn og påvirker livene våre. 

– Den helga hadde jeg hatt besøk av en gjeng gamle feierkompiser i Kvam. Vi hygget oss og preika mye. En av gutta hadde fått kreft, han fortalte om sykdommen og behandlingen. Kanskje hadde jeg aldri ringt legen, hvis vi ikke hadde vært sammen den helga.

Ledningene mellom veneporten på høyre side av brystkassa er kommet på plass under skjorta. Flaska med cellegift henger i ei lita veske i beltet. Det er gått et snaut år siden kompishelga i Kvam og blåmandagen da han oppdaget blod i avføringen. Hans ellevte besøk på Haukeland sykehus for å få påfyll med cellegift, er gjennomført. Nå sitter han og kona Monica i spisestuesofaen i leiligheten i fjellsida, ovenfor Bergen sentrum. De har vært sammen nesten like lenge som han har jobbet som feier. På veggen bak dem henger bilder av barn og barnebarn. 

Monica har vært klar over risikoen ved Rolfs yrkesvalg så lenge hun kan huske. 

Sammen om utfordringene: Rolf og Monica har vært et par nesten like lenge som Rolf har jobbet som feier. Det siste året har vært tøft, men Rolfs avslappede tilnærming til livet, har også gjort det lettere for Monica å beholde roen.

Sammen om utfordringene: Rolf og Monica har vært et par nesten like lenge som Rolf har jobbet som feier. Det siste året har vært tøft, men Rolfs avslappede tilnærming til livet, har også gjort det lettere for Monica å beholde roen.

Eivind Senneset

– Han har alltid sagt at han kommer til å dø før meg. Til slutt orket jeg ikke høre lenger, og ba ham slutte. Det er nå vi lever, ingen av oss har datostempel.  

– Hva tenkte Monica da Rolf fant blod i doskåla?  

– Han er en rolig fyr, det smitter over på omgivelsene, begynner hun. 

– Jeg var også sikker på at det måtte være hemoroider. 

Fastlegen fant ingenting unormalt da han undersøkte Rolf, men for å være på den sikre siden, sendte han ham videre til en såkalt kanalspesialist, en ekspert på medisinsk utredning av mage- og tarmsykdommer. Spesialisten oppdaget en polypp i endetarmsåpningen. En polypp kan fjernes enkelt med en liten lasso av ståltråd, men denne viste seg å være vrien. Spesialisten fikk det rett og slett ikke til. 

– Til slutt ga han opp og ba meg kle på meg. Da jeg kom ut på kontoret sa han at han ikke visste hva dette var, men at han ville skrive kreft i journalen for å få meg inn i et pakkeforløp. Da ville alt gå fortere, dessuten hadde kreftavdelingen bedre utstyr. 

Antakelig hadde fastlegen rett i begge deler.  

– Innen det var gått to uker, hadde jeg vært gjennom en ultralydundersøkelse på Haukeland, en prøve av polyppen var sendt til dyrking, og jeg hadde fått tildelt kreftkoordinator. 

Polyppbiten kom tilbake fra laboratoriet med merkelappen kreftfri, men på grunn av celleforandringer, anbefalte legene at den ble fjernet. 8. januar la Rolf seg på operasjonsbenken for et enkelt inngrep: Et rør skulle opp i endetarmen, den trøblete utveksten skulle vekk.

Fullt så enkelt gikk det ikke.

Hudklumpen kom i retur fra laboratoriet med et følgeskriv: Det var likevel kreftceller i polyppen. Dermed bar det inn til ny operasjon for å få en «lav skjøt» i endetarmen. Rolf hadde knapt kommet seg etter operasjonen, før han fikk beskjed om at skjøten ikke var rein, og det var funnet kreft i tre av 27 lymfeknuter. For å være sikker på at alle kreftceller ble borte, måtte han gjennom en tredje operasjon. En rektumamputasjon og anleggelse av kunstig tarmåpning på magen.

– Det ble som den første legen på Haukeland sa: «Du dør ikke av dette. I verste fall får du stomi.»

– Det har blitt noen kjipe beskjeder, men tiden har vært den største belastningen, sier Monica. 

– Fra han fikk den første beskjeden og fram til han ble operert, sa de flere ganger «ingen fare, dette tar vi tidlig». Så viste det seg likevel flere ganger å være for sent. Da kreften hadde spredt seg, tenkte vi jo på om spredning kunne vært hindret hvis de ikke hadde brukt så lang tid.  

– Men nå vet vi at det er gode prognoser med denne typen kreft, legger hun til.

– Hva er prognosene?

Monica og Rolf ser på hverandre. 

– Gode. Vi velger å tenke at de er gode, sier Monica og smiler forsiktig. 

{f1}

Fra stua og verandaen har Rolf utsikt over hustakene i Bergen sentrum. Han kan fortsatt peke ut piper han klatret i som lærling for 35 år siden. 

Byens tak: Fra verandaen i Bergen kan Rolf se pipene hvor han startet sin yrkeskarriere som feier. Den biten av jobben er han ferdig med.

Byens tak: Fra verandaen i Bergen kan Rolf se pipene hvor han startet sin yrkeskarriere som feier. Den biten av jobben er han ferdig med.

Eivind Senneset

– Du ser enkelt hvilke skorsteiner som er stigeskorsteiner og mulig å komme inn i.

Rolf Helle satser på å være tilbake i full jobb som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede i januar.

– Feie får jeg ikke lov til lenger, sier han og kaster et blikk på Monica.

– Og jeg kan neppe redde noen ut av et brennende hus. Jeg aner jo ikke hvordan stomien vil fungere opp mot utrykninger. Når det piper i alarmen kan du ikke akkurat si «vent litt, jeg må bare ha et par minutter for meg Sjøl». Men jeg har hørt om en kar med stomi som jobber i en brann- og redningstjeneste et annet sted i landet. Det hadde vært fint å komme i kontakt med ham og høre hvordan han innretter seg.

En stomisykepleier har fortalt ham at tarmen er det organet i kroppen som tar lengst tid å stabilisere. 

– Det merker jeg: Noen dager må posen skiftes fem ganger, andre dager ingen. Man må visst regne med minst et år for å få på plass rutiner, men så lenge jeg har rescue-bagen, går det greit, sier han og drar opp en blå plastpose, slenger den på bordet og bretter ut sine nye, faste følgesvenner: Ei stomiplate og to poser. 

– Hverdagene er blitt veldig annerledes, alt må planlegges i forhold til stomien. Tidligere spilte jeg en del badminton, men bevegelsene kan visst føre til brokk i stomien, så det blir det nok ikke så mye av framover. Idretter med kroppskontakt er heller ikke å anbefale med stomi. Og jeg har ennå ikke prøvd meg på bading, sydenturer eller lange turer i naturen med poseskift. 

Selskapslivet er også blitt annerledes. 

– Fårikål, kullsyreholdig drikke og andre ting som gir mye luft i magen er utelukket, for jeg har ingen kontroll på når eller hvor kroppen velger å kvitte seg med luft. Heldigvis har posen kullfilter, så selv om det høres ut som en god fis, kommer det ikke lukt. Noen fordeler skal man ha!

Ellers prøver han å leve så normalt som mulig, og ikke la stomien sette for mange begrensninger. 

– Jeg vil heller se på dette som en utfordring. Kroppen vender seg jo til det meste: Får du ei klokke på armen og har den på hele tida, blir du vant til den. Det samme er det med stomiplaten. Man vender seg til den.

Da kreftsykdommen ble oppdaget hos faren i mai 2018, hadde han vært Alzheimer-syk i flere år og klarte ikke å formidle hvordan sykdommen påvirket ham. Eller om han hadde gjort seg noen tanker om hva 50 år i feiervesenet kunne ha å si for at akkurat han ble rammet av kreft.

Far: Rolfs far, Karl Ove Helle, var en kjent skikkelse i Bergen. I entreen henger et bilde tatt av ham mens han fortsatt var yrkesaktiv. Rolf har tatovert det samme bildet på armen. Helle senior døde av kreft i 2019.

Far: Rolfs far, Karl Ove Helle, var en kjent skikkelse i Bergen. I entreen henger et bilde tatt av ham mens han fortsatt var yrkesaktiv. Rolf har tatovert det samme bildet på armen. Helle senior døde av kreft i 2019.

Eivind Senneset

Rolf Helle angrer ikke på yrkesvalget, men er usikker på om han ville valgt det samme igjen. Han har laget en detaljert oversikt over arbeidsoppgaver og – miljøer han har jobbet i siden juni 1986 og tatt kontakt med en advokat for å være i forkant dersom det skulle bli aktuelt å søke yrkesskadeerstatning. Når det er sagt: Rolf Helle nøler ikke med å anbefale yrket til unge folk. Han har heller ingen problemer med å fortsette som arbeidsgiver for brannforebyggere.

– Faren min døde i mai 2019, 71 år gammel, av blærekreft. Han jobbet i feierfaget da tungolje og parafin ble brukt til oppvarming, og før dagens verneutstyr kom på plass. Arbeidstøyet var gjerne gamle smokinger. De ble aldri vasket, men kastet når de var utslitt. Min fars generasjon jobbet på en helt annen måte enn min, men det er klart: Noe av det første jeg lærte, var at hvis jeg fikk et sår, var det bare å smøre sot på. De unge i dag gjør det på sin måte og har et annet forhold til helse, miljø og sikkerhet, sier Rolf.

– Folk fyrer fortsatt med mye rart i ovnene sine, men det er ikke farlig å være feier hvis du beskytter deg godt og er flink til å vaske klærne dine. Jeg håper at min historie kan gjøre at folk også blir mer oppmerksom på viktigheten av å teste seg oftere, ta endoskopi for eksempel. Hadde jeg gjort det tidligere, så kunne kanskje jeg også sluppet dette. 

– Betyr det at du setter kreften i direkte sammenheng med yrkeskarrieren din?

– Det er vanskelig å si, for så vidt jeg vet er det er få som har fått samme type kreft som meg. Men jeg har jo blitt eksponert for sot i 35 år, så det var i hvert fall ingen overraskelse at jeg fikk kreft. Det skjedde bare tjue år for tidlig. 

Pause: Det blir ikke feiing av flere piper for Rolf Helle, men han håper å være tilbake for fullt som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede på nyåret.

Pause: Det blir ikke feiing av flere piper for Rolf Helle, men han håper å være tilbake for fullt som overbefal og innsatsleder i Kvam allerede på nyåret.

Eivind Senneset

Kilder: Brannmenn mot kreft, Nordic occupational cancer study, encyclopedia.com, Sveriges skorstensfejaremästares Riksförbund.