Fattigskam og kortsiktig profitt: «Fagbevegelsen er en sterk motkraft»

Hennika Lillo-Stenberg

hennika.lillo-stenberg@fagbladet.no

Å lage film om arbeidsbevegelsen er kanskje ikke noe de fleste velger å gjøre.

– For det kan jo bli jævlig kjedelig. Men jeg mener at arbeiderbevegelsen kanskje er det viktigste vi kan fortelle om i dag, sier Nils Gaup. 

Regissøren har vendt hjem. Mannen som sikret Norge vår andre Oscar-nominasjon, for den samiske filmen «Veiviseren» (Ofelaš) fra 1987, ble lokket til Hollywood, som han endte opp med å forlate.

Siden har han laget en rekke norske filmer og TV-serier. Men de siste seks årene har han bodd i Alta, ikke så langt unna Kautokeino der han vokste opp.  

{F1}

Noe av det første han husker fra barndommen er lyden av reinsdyr.  

De dro ham med seg på slede gjennom skogen, forbi alle trærne som han syntes var så skumle å se på. Som barn kunne man bli sendt hjem alene fra bygda med reinsdyrene, når de voksne skulle bli igjen. Reinsdyra kunne veien hjem.  

Det var bare lyden fra hovene mot snøen, og stjernehimmel.  

Det er denne roen han savnet etter 40 år i Oslo.

Regissør Nils Gaup håper først og fremst unge mennesker ser filmen hans om norsk arbeiderbevegelse. En historie han selv ikke kjente godt, før han begynte arbeidet med filmen.

Hennika Lillo-Stenberg

I et intervju med Dagens Næringsliv fortalte Gaup at den samisk-norske artisten Mari Boine inspirerte ham. 

– Hun sa at omgivelsene smitter over på deg.

Til slutt vil du alltid lengte tilbake til byen, advarte hun.

– Det var i ferd med å skje med meg, og jeg hadde det sånn det første året etter at jeg flyttet hit. Jeg savnet byen og livet der, men etter hvert forsvant det. Nå er fjellene og fjorden blitt det jeg lengter til når jeg drar til Oslo.  

 – Hvorfor trengte du å forandre deg? 

 – For meg var det nok en lengsel tilbake til barndommen. Jeg savnet mye. Det enorme nordlyset som vi var livredde for, som flerra opp hele himmelen. I Oslo ser du ikke stjernehimmelen. I Alta, derimot, kan du legge deg ned og beundre stjernehimmelen.

Det har han lært seg å elske på nytt.

– Jeg hadde glemt alt dette. Nå nyter jeg kvelder med midnattssol. Jeg kan bare sitte oppe hele natten på terrassen med et glass vin. Jeg hadde kanskje et behov for å få det tilbake igjen, sier Gaup.  

Men han er rask til å helgardere seg.  

 – Hadde jeg vokst opp på Grünerløkka i Oslo, så hadde jeg nok ikke hatt det behovet, tror jeg. Jeg tror nok ikke døtrene mine, som er vokst opp i Oslo, kommer til å få det behovet.

Fagbladet møter ham på restauranten inne på kjøpesenteret i den lille byen, et steinkast unna der han nå jobber med sitt neste prosjekt. 

{u1}

Filmen «Sulis 1907» var påtenkt i over tolv år. Produksjonsselskapet fikk støtte fra LO, og filmen ble vist på årets Tranmæl-festival. Men ideen om å lage en film om fagbevegelsens historie i Norge fikk han faktisk i Amerika.  

 – Da jeg bodde i USA, spurte mange meg om hva den nordiske modellen var. Er det kommunisme eller sosialisme? Jeg prøvde å forklare, men jeg hadde ingen gode svar – jeg visste det rett og slett ikke.  

I filmen møter publikum ti år gamle Konrad Nilsson, som blir solgt på slaveauksjon etter at pappaen hans dør i gruvene. Etter hvert begynner også Konrad å jobbe i de farlige gruvene i Sulitjelma i Nordland.

Gruvene ble landets nest største arbeidsplass. Det er et lovløst sted, der mange arbeidere dør i det farlige arbeidet. Gjorde de den minste motstand, kunne de sparkes på flekken. Fattigdommen og sulten blant familiene deres var stor, og holdt gruvearbeiderne i sjakk. I filmen rir ledelsen rundt på hester og skyter med revolver, noe Gaup mener de også gjorde i virkeligheten.   

Når svenske Olof Wenström tar over som direktør i gruveselskapet i Sulitjelma, blir forholdene enda mer ekstreme. Wenström spilles av Simon J. Berger, kjent fra blant annet «Exit».

SF Studios

Etter mange farlige kamper ble det til slutt streik, og rundt 1500 arbeidere organiserte seg mot alle odds. Arbeiderkampen i Sulitjelma ble startskuddet for det som skulle bli til Hovedavtalen fra 1935 – mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten. Hovedavtalen omhandler spillereglene i arbeidslivet, og danner grunnlaget for den norske velferdsstaten.  

I «Sulis 1907» ser vi hvordan agitatoren Helene Ugland klarer å samle, og organisere arbeiderne. Hun var den eneste fra arbeiderbevegelsen som klarte å komme seg inn i de farlige gruvene, og hadde stor innflytelse. Ugland blir spilt av Alexandra Gjerpen. 

SF Studios.

Nesten nitti år senere ser ikke Nils Gaup lyst på samtida. Han er svært skeptisk til dagens privatiseringskjør, og trekker fram oppløsningen av NSB til fordel for Vy som et eksempel.  

– NSB eksisterer jo ikke. Hvis du er på en vogn som ser jævlig skitten ut, og du ringer for å klage, så sier de at det ikke er deres ansvar. Det er ett selskap for rengjøring, ett selskap for automatene, ett selskap for billettene, ett selskap for togene, og så videre og videre. Du har egentlig ingen du kan henvende deg til.   

Han ser likheter mellom tankegodset til de som utnyttet gruvearbeidere på begynnelsen av 1900-tallet, og dagens arbeidsmarked.  

– I gruvene i Sulis sprengte man ut bergfestene for å ta ut mest mulig malm og profitt, på bekostning av arbeidernes trygghet. Den type forretningsplan ser man i omtrent alle bedrifter i dag. Vi skal ha profitt på kortest mulig tid, til lavest mulig kostnad.   

Han peker på alle tjenestene vi kan velge mellom i dag, der alt fra matlevering til frisører konkurrerer om kunder til lavest mulig pris.  

– Når vi ikke har oversikt over alle bidragsyterne, og bare tenker på hvordan vi skal bruke minst mulig penger, så tror jeg vi undergraver samfunnet. Vi legger ikke merke til at strømmen av penger går til de øverste klassene, samtidig som det tømmes lengst nede.  

Gaup mener solidariteten ikke lenger står sterkt i Norge. Han er ikke særlig imponert over dagens politikere.  

– Ytterst til venstre stjeler man solbriller og ytterst til høyre tukler man med reiseregninger. Partiene i midten driver med aksjehandel på kanten av loven, for å berike seg selv. For å sitere et samisk uttrykk jeg liker veldig godt: «enhver prest preker for sin egen buk».   

– Hva med fagbevegelsen, da?  

– Det er noe annet. Fagbevegelsen er en sterk motkraft. Du kan ikke kjempe mot de store bedriftene alene. Det er en styrke i å stå sammen mot ledelsen.   

Han tror enda flere hadde stått sammen, hadde det ikke vært for skammen.  

– Jeg mener vår forrige statsminister Erna Solberg påfører folk som er fattige, og folk som ikke kan jobbe, skam. Mannen hennes Sindre Finnes skrev i boken sin at man ikke kan stole på politikere som ikke har god økonomi. Det er en effektiv måte å påføre familier som må stå i matkø skam på.

Denne skammen hindrer folk fra å protestere, tror Gaup.

– Har man dårlig råd, så har man ikke vært «flink» nok, og da kan man skylde på seg selv. Den dagen alle de som sliter økonomisk tør å ta til gatene for å demonstrere, så har dette skam-systemet, som politikerne har skapt, et jævlig alvorlig problem. Det har historien vist gang på gang.   

Nils Gaup skammer seg ikke. Men han foretrekker å sitte med ryggen vendt mot resten av rommet når han plasserer seg på kjøpesenter-restauranten.

Sitter han med blikket vendt ut mot rommet, møter det fort et annet. Det skyldes ikke bare at Gaup er kjent for mange, men også fordi han selv skanner rommet.

Det lærte han som 7-åring. Uten å kunne et eneste ord norsk, måtte han lære seg å lese kroppsspråk for å forstå hva som ble sagt.

Sammen med nesten alle andre samiske og kvenske barn ble han tvangssendt på internatskole, som en del av fornorskningspolitikken. Han husker fortsatt den første dagen på internatet i detalj.

– Jeg har jo egentlig ikke lyst til å si at jeg er takknemlig for noe av det som skjedde der. Men jeg lærte meg å lese kroppsspråk veldig godt. Det har faktisk vært en stor fordel når jeg skal gi regi til skuespillere.  

– Tenker du at du som minoritet har en større solidaritet med andre minoriteter, eller er det ikke noe logikk i det? 

– Jeg skjønner hvordan minoriteter har det, og hvordan det er å være minoritet i en majoritetsbefolkning. Og så skjønner jeg også hvordan det er å være majoritet, for av og til føler man seg som en veldig stor del av Norge. 

Han husker tilbake til den gangen han flyttet til Oslo som 17-åring, i 1972.  

– Den gangen var ikke gata full av minoriteter som demonstrerte. Det var ingen minoriteter som hadde noen krav om noe som helst, egentlig.

Nils Gaup husker at han lett forsvant inn i mengden.

– For meg var det egentlig helt okay. Men jeg har empati for minoriteter. I et demokrati er det antall stemmer som avgjør. De som utgjør få stemmer, har ingenting de skulle sagt, og sånn er det. I visse saker er det vanskelig å akseptere.

Han peker på samer som lever av primærnæringa, reindrift.

– I samisk sammenheng går det mest utover dem. Jeg som filmskaper sliter ikke veldig som minoritet. Vi har jo vår egen fagforening, som jeg kan henvende meg til.

6 kjappe: Ville bli skihopper

Hva drømte du om å bli da du var barn? 

Jeg husker at jeg ville bli skihopper da jeg gikk på barneskolen.

Hva er en perfekt dag på jobben? 

Det er å sitte helt for meg selv, og forsvinne inn i en story jeg jobber med. 

Hva var din første lønnede jobb? 

Sommerjobb i Bidjovagge Gruver.

Hvem bør skjerpe seg? 

Menneskeheten bør skjerpe seg kraftig: vi står foran en klimakatastrofe,  og hva gjør vi? 

Hva er ditt beste råd til ungdommen? 

Invester i egen utdannelse og personlige utvikling, med mål om å skape en bedre framtid for kommende generasjoner. 

Hva er typisk norsk? 

Stolthet når vi får anerkjennelse fra utlandet for vår vakre natur, velutviklede velferdssystem og ikke-korrupte politikere.