Finn (75) snudde ryggen til kona et øyeblikk. Det ble starten på en enorm leteaksjon

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Sola skinner fra en knallblå himmel på frigjøringsdagen 8.mai. En perfekt dag for søndagstur på halvøya Nesodden utenfor Oslo. Utpå ettermiddagen blir idyllen plutselig brutt av et klaprende helikopter som henger lavt over hustakene.

Øst politidistrikt melder på twitter at det pågår en leteaksjon, og ber folk sjekke i hager og garasjer. En kvinne i 60-åra i god fysisk form er savnet. Da har allerede Finn Arctander lett i flere timer. Først alene og siden med hjelp av familie, naboer og venner. Det er kona hans gjennom 40 år som er forsvunnet.

Elisabeth var tidligere vernepleier og ansatt i tildelingsteamet for tjenester i kommunen. For snart seks år siden fikk hun diagnosen Alzheimer. Siden er hun blitt gradvis mer forvirret.

– Vi var ute og syklet sammen, forteller Arctander.

FERIE: Finn og Elisabeth Arctander på sykkelferie på Læsø for tre år siden

Privat

Plutselig vekk

GPS-en, en kombinert trygghetsalarm og sporingsenhet, som de hadde hatt i to år lå til lading hjemme. Det samme gjorde Elisabeths telefon. Men det var jo ikke noe problem, siden de var ute sammen.

– I et kryss hvor det var mange andre syklister, skulle vi til venstre. Jeg kikket meg raskt over skulderen, og det kom en bak meg. Men så kjørte syklisten forbi og det var ikke Elisabeth.

Arctander tenkte hun måtte ha fulgt etter syklistene som svingte til høyre. Han bråsnudde og begynte straks å lete. Men uten hell.

Etter hvert får han med flere og de tar i bruk fire–fem biler. Arctander er ennå ikke så bekymret. Nesoddlandet er tross alt ikke så stort.

– Vi var veldig sikre på at hun var i nærområdet et eller annet sted, men vi fant henne ikke.

Storaksjon

Hun er bokstavelig talt sporløst borte. Politiet og redningstjenesten blir involvert, og trykker til slutt på den store knappen.

– Da timene gikk, ble jeg bekymret for at det kunne ha skjedd noe og for at hun skulle bli engstelig.

LEITEAKSJON: Helikopter ble tatt i bruk i søket etter Elisabeth.

Kathrine Geard

Først etter ni timer kunne han puste lettet ut. Elisabeth var funnet uskadd av en politipatrulje ved Alnabru i Oslo. Og da Arctander hentet henne på legevakta, var hun blid og fornøyd.

{s1}

Antakelig har hun syklet etter den andre gruppa ned til Nesoddbåt-brygga og fulgt etter dem om bord. Satt fra seg sykkelen på dekk, og gått i land uten den på Aker brygge. Etter at hun var funnet, fikk de beskjed fra båtselskapet om en sykkel på aktre dekk med veska hennes i kurven. Den hadde stått der hele dagen.

– Lærdommen av dette er at det var veldig dumt at hun ikke hadde med seg GPS-en denne dagen, og at det hadde vært utrolig nyttig om hun hadde hatt det.

Et viktig spor

Selv om hun pleier å ha sporingsenheten i veska og den sto igjen på båten, ville de iallfall funnet ut at hun hadde gått om bord, og at de sannsynlig burde leite i Oslo og ikke i nærområdet, påpeker Arctander.

– Essensen er uansett at hvis det er en person som har problemer med å orientere seg, så er det greit å ha med en sporingsenhet og at den er ladet opp. Tenk hvor lite en sånn dings koster i forhold til en svær leteaksjon.

Som pårørende kan man jo få litt hetta av alt som blir satt i gang, men både brannmester og politi forsikret at det for dem var en nyttig øvelse der de fikk testet at ting virker.

 – Det hadde ikke skjedd noe tilsvarende på fire år, så de var kjempefornøyd.

Prøveprosjekt

Arctander ser GPS som en liten, men viktig del av et tilbud alle med kognitiv svikt burde ha.

– GPS er en billig investering som skaper en viss trygghet og bidrar til å gjøre livet lettere. Sporingssensorer burde være et kommunalt tilbud enten du bor i Odalen eller på Træna.

Per i dag er tilbudet lokalt bestemt. Det betyr at det er store forskjeller fra kommune til kommune (se faktaboks).

{f1}

De fikk sin GPS av typen Safemate utdelt i forbindelse med et pågående prøveprosjekt i kommunal regi. Den virker slik at trykker du på en knapp utløses en alarm hvis du for eksempel har gått deg bort. Den har toveis tale og lokalisering ved hjelp av GPS. Man kan også legge inn såkalt Geofence, som gjør at alarmen går hvis en person beveger seg ut av en bestemt sone. I utprøvingen på Nesodden er det pårørende som mottar varslene.

– Hun kan trykke på dingsen og komme i kontakt med meg eller jeg kan bruke appen på telefonen og kontakte henne. Men hun behersker ikke den funksjonen nå. Så for oss er dette bare en sporingsenhet. Hvis hun går seg bort, så kan vi se hvor enheten, som hun normalt har med i veska, befinner seg, sier Arctander.

Kathrine Geard

Men det er også noen dilemmaer rundt sporingen.

– Det er ikke sikkert du hadde likt det om den du bodde sammen med til enhver tid vet hvor du er.

Ni brukere

I Nesodden kommune er utdelingen av GPS foreløpig på prøveprosjektbasis. Elisabeth er en av ni hjemmeboende med demenssjukdom i kommunen som i 2021 fikk utdelt GPS. Blir det en permanent ordning basert på vedtak, kan det bli en månedlig abonnementskostnad for brukere og pårørende, tilsvarende det man har for tradisjonelle trygghetsalarmer.

– Men det er ennå ikke avklart, sier ergoterapeut Cathrine Holst i kommunens hukommelsesteam.

Prøveprosjektet går fram til 2023. Flere elementer må på plass før kommunen kan tilby en ferdig vedtakstjeneste for GPS.

– Vi har ikke noe responssenter i dag, så nå er det er pårørende som mottar alarmer fra GPS-en. Det fungerer fint for dem som bor sammen med noen, men personer som bor aleine har ikke tilgang til tjenesten, og det er jo dumt, sier Holst.

Stor etterspørsel

Hun håper derfor kommunen raskt kan få etablert et responssenter der ansatte jobber turnus og kan rykke ut ved behov.

– Vi merker at mange etterspør GPS, og det kommer bare til å bli flere og flere.

Bruker man antallet som mottar hukommelsesteamets tjenester som utgangspunkt, er det i øyeblikket cirka 200 potensielle GPS-brukere i Nesodden kommune. Holst mener det hadde vært en fordel om folk begynte med GPS i en tidligere fase av sjukdomsutviklingen enn det som ofte skjer i dag. Mange pårørende innser ikke behovet før en forsvinning er et faktum.

– Vi får gode tilbakemeldinger fra dem som bruker GPS. Men folk kunne begynt litt tidligere. Det gir mer frihet til brukerne og økt trygghet for pårørende. Og det gir brukere mulighet til å si seg enig i at de kan spores. Det er jo et etisk spørsmål opp i dette også.

Ergoterapeut Cathrine Holst i hukommelsesteamet i Nesodden kommune

Flere hjelpemidler

For Arctander trumfer nytten det at kona ikke var delaktig i beslutningen og kunne gi et informert samtykke til bruken av GPS. 

– Så lenge du er samtykkekompetent, så trenger du ikke GPS. Når du ikke er det lenger, det er da du trenger den, sier han.

Sykdommen forverrer seg raskere nå enn i starten. Hun kan ikke lenger være aleine og må ha tilsyn av andre om ektemannen har ting han må gjøre. Mens han snakker med Fagbladet er hun på et kommunalt dagsenter. Et tilbud hun kan benytte inntil fire ganger i uka.

– Vi har fått god hjelp. Kommunen har et fungerende dagtilbud, og vi har fått de tekniske hjelpemidlene vi trenger, sier Arctander.

Foruten GPS-en er det en fjernkontroll til tv-en med store knotter, en kalender som viser både dato og når på døgnet det er, og en komfyrvakt. Alle hjelpemidler som kan være nyttige for folk med kognitiv svikt. Men Elisabeth er litt forbi det nå, ettersom hun ikke lenger har noe særlig tidsbegrep. Den største sorgen i hverdagen for Arctander er at han har mistet en mangeårig venn, kjæreste og samtalepartner. Den største bekymringen som pårørende er dels frykten for at hun skal gå seg bort og skade seg, og dels uro for hvordan sykdommen vil utvikle seg. Hvor er de om et halvt år eller to år?

Aktivist

Arctander er 75 år, men pensjonisten er svært engasjert i demenssaken. Sammen med en annen pårørende, Hildegunn Fredheim, har han vært mye i mediene for å belyse behovet for et bedre omsorgs- og aktivitetstilbud for gruppa yngre demente. Altså personer under 65 år med demens. Kommunene er lovpålagt å etablere dagtilbud, men bare 31 prosent av registrerte brukere har dette, ifølge Helsedirektoratets statistikk, påpeker han.

– Vi jobber mest aktivt på politisk nivå og har utviklet et pilotprosjekt for yngre med demens. Det  innebærer blant annet sammenhengende tjenester, avlastning og muligheter for et godt bo- og aktivitetstilbud tilrettelagt for yngre.

AKTIVIST: Finn Arctander jobber hardt for et bedre tilbud til yngre demente

Kathrine Geard

Må ha avlastningstilbud

Demensomsorg er et kommunalt ansvar. Men de forsøker å få staten mer involvert i dette, og la nylig fram pilotprosjektet sitt i helsedepartementet.

– Den gamle regjeringen laget en fin demensplan, men det følger lite penger med. Og her må det brukes betydelige midler på forskning. Det finnes ikke behandling, og eldrebølgen vil medføre flere og flere med demens.

– Når målet flest mulig hjemme lengst mulig, da kan du ikke bare basere det på pårørendes innsats da må du også basere det på bedre kommunale tjenester, understreker Arctander.

– Det er god samfunnsøkonomi å sørge for gode dagtilbud til de som trenger det. Tilbud må tilrettelegges og skreddersys for den enkelte, og vi må ha gode avlastningstilbud for de pårørende. Så ikke de også blir sjuke.

• Her kan du se hvor mange med demens det er i din kommune

Ber kommunene få opp tempoet

Til tross for dokumenterte gevinster og klare råd om å tilby GPS er lokaliseringsteknologien lite utbredt. – Det er vanskelig å forstå, mener Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Flere kommuner har prøvd ut varslings– og lokaliseringsteknologi (GPS) og allerede for ni år siden oppsummerte SINTEF i prosjektet Trygge Spor at bruk av GPS gir økt trygghet for beboer, pårørende og ansatte og muliggjør selvstendighet. På bakgrunn av slike dokumenterte gevinster anbefalte derfor Helsedirektoratet at kommunene tilbyr teknologien, i samspill med pårørende. Likevel går det trått med spredningen.

Helsedirektoratets statistikk over utbredelse av GPS til demente

Kathrine Geard

Det mener Nasjonalforeningen for folkehelsen, som er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende, det er på høy tid å gjøre noe med.

– GPS kan være med å gjøre en stor forskjell i folks liv, så her må kommunene få opp tempoet og få dette i bruk. Manglende utrulling er vanskelig å forstå når vi kjenner gevinstene, så her trengs det klare nasjonale signaler om at tilbudet skal gis til alle som har demens, sier generalsekretær Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

UTÅLMODIG: Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen vil ha fortgang i utrullingen av GPS.

Olja C. Hendel

GPS som valgløfte

Før valget i fjor høst lovet Jonas Gahr Støre (Ap) tilbud om GPS-sporing til alle med demens.

I Hurdalsplattformen står det ikke noe eksplisitt om det, men regjeringen vil «etablere en helseteknologiordning som støtter innføring av ny teknologi i helsetjenesten og videreføre Nasjonalt velferdsteknologiprogram slik at vi får et kompetanseløft for velferdsteknologi i norske kommuner.»

– Regner dere med at GPS-løftet blir oppfylt?

 – Aktivitet og mestring er viktig for å ta vare på helsen og utsette behov for mer helsehjelp og etter hvert sykehjemsplass. GPS er en enkel og billig investering for å bidra til dette, så selv i et stramt budsjett håper vi regjeringen finner plass til å holde løftet, svarer Gerhardsen.

Hun påpeker at GPS gjør at mennesker med demens fortsatt kan være aktive.

– De kan ta en tur i butikken eller i skogen uten å være redde for at det blir farlig om de tar en feil sving. Slik betyr GPS både frihet og trygghet for den som har demens. Dette har også stor betydning for pårørende, som slipper bekymring for at den de er glad i går seg bort.