Tekst: Mohammed Omer

Al-Essi er ikke alene om å videreføre denne arven. For flere familier i flyktningleiren Shati i det nordlige Gaza, er fiskeryrket en familietradisjon.

– Den eneste jobben jeg noen gang har hatt, er fisket, som jeg har drevet med siden 1967, sier 63-åringen.

Gode minner

– Jeg har aldri vurdert noe annet. Alle oldeforeldrene mine var fiskere, sier al-Essi med et smil, idet han minnes besteforeldrenes historier om Jaffa – familiens gamle hjem før staten Israel ble opprettet.

Det er minner som dette som gjør at al-Essi kommer tilbake til båten sin dag etter dag, til tross for risikoen for å bli beskutt av israelske krigsskip. Hver dag siden krigen startet 7. juli, har han gått for å sjekke utstyret og forsikre seg om at garnene og båten hans er uskadd.

Noen ganger har han fått vite at båtene til venner er blitt ødelagt i israelske angrep, men hans egen har så langt blitt spart, og båten og levebrødet hans overlevde den 50 dager lange militæroperasjonen.

Nye fiskerigrenser

Da våpenhvilen ble kunngjort i august, dro al-Essi straks tilbake til båten. Grytidlig tok han med seg alle slektningene sine ned til stranda med ett mål for øye – i dag, etter i årevis å ha måttet holde seg innenfor en grense på tre nautiske mil, skulle han og Gazas fiskerflåte seile ut mot den nye seksmilsgrensa – en viktig betingelse partene ble enig om i den siste våpenhvileavtalen.

Til tross for de mulige farene heiet hele familien på al-Essi og ville at han skulle bli førstemann ut på de nye fangstfeltene.

Tre nautiske mil virker kanskje beskjedent, men når 1,8 millioner mennesker har drevet overfiske innenfor denne grensa, kan selv denne utvidelsen bety forskjellen mellom liv og død.

Tapte inntekter

Farvannene er «praktisk talt utfisket», sier al-Essi idet han klargjør båten for det nye eventyret.

Som far til fire, deriblant to jenter, slutter al-Essi sjelden å snakke om den store familien sin. Den teller 27 personer når vi tar med alle barnebarna. De er hans glede og stolthet, men en så stor familie betyr også at det er om å gjøre å komme i gang med fisket umiddelbart.

Al-Essi mistet mye av utstyret sitt i et israelsk luftangrep for flere uker siden, men båten og garna overlevde. Det betyr at al-Essi nå må ta ekstra godt vare på det utstyret han har igjen, og fiske enda hardere for å ta igjen det tapte.

Gjeldsslave og konkurs

Før krigen hadde båten et mannskap på tolv personer, og rundt 70 mennesker levde av inntektene de fikk fra den.

Drivstoffprisen, som skjøt voldsomt i været under den israelske blokaden, tvang imidlertid al-Essi til å ta opp et lån. Deretter måtte han ta opp enda et lån for å betjene det første.

– Jeg måtte ta opp et banklån for å betale andre lån, sier han.

Nå er han nødt til å betale 1250 kroner hver måned. Tidligere klarte han å betjene gjelda, men denne gangen kan han ikke betale. Etter sju uker uten arbeid, er al-Essi konkurs, og sparepengene har gått med til å brødfø familien under krigen.

Risikabelt yrke

Al-Essi sier til Fagbladet at han håper at denne våpenhvilen ikke vil bli brutt. Det er ikke bare hans eget liv som står på spill, men også livene til de tolv som jobber for ham og forsørger totalt 70 mennesker.

Ingen vet om israelske myndigheter vil slå til igjen mot fiskerne fra Gaza. Selv innenfor den gamle tremilsgrensa var det risikabelt å våge seg ut på sjøen. Kamal Abu Watfi hevder at han ble beskutt av den israelske marinen for ikke lenge siden og deretter arrestert. Han ble senere løslatt, men fikk aldri båten tilbake.

I likhet med mange andre Gaza-beboere har fiskerne slitt under den israelske blokaden og krigene med Israel.

– Dette er ikke en krig, det er en katastrofe, verre enn jeg noen gang har opplevd, sier al-Essi.

Økonomisk terrorisme

– Vi har hatt mange kriger, men Gaza har aldri blitt hardere rammet enn i denne. Jeg mistet fiskeutstyret mitt, og fiskebua brant opp, men takket være Allah er barna fortsatt i live.

Også andre har fått ødelagt fiskeutstyr og båter.

– Da israelske F16-missiler traff fiskebrygga i Gaza by 27. juli, var skadene ufattelige, sier 37 år gamle Merhrez Abu-Ryala.

– Jeg mistet alt utstyret mitt, alle fiskegarna og båtmotoren, sier han.

Abu-Ryala har ti barn, og han og brødrene forsørger 53 familiemedlemmer med inntektene fra båten.

– Dette er livet vårt, og ødeleggelsene har kostet oss nesten 300.000 kroner, sier Abu-Ryala mens han inspiserer de ødelagte båtene.

– Dette er økonomisk terrorisme fra Israels side, mener han. – Dette var en krig for å ødelegge Gazas økonomi fullstendig.

Israel hindrer motorkjøp

– Alt familien kan gjøre nå, er å sitte stille og vente på et mirakel i et land som ikke har hatt mye hell med seg i de siste tiårene, bemerker Abu-Ryala.

Fiske er alt han har drevet med siden han var ti år gammel, og han påstår at han ikke kan forestille seg å gjøre noe annet.

Kona Basma har tilbudt seg å selge øreringene og gifteringen for at familien skal kunne starte på nytt igjen, men det er nytteløst.

– Jeg ønsker å starte opp igjen, men ingen selger disse motorene, de står alle på Israels liste over forbudte varer, forklarer Abu-Ryala.

Tidligere gullalder

Situasjonen har ikke alltid vært som nå. Israel begrenset første gang adgangen til fiskefeltene i 1994 da Den palestinske selvstyremyndigheten ble opprettet. Fiskerne våget seg likevel ti nautiske mil ut fra land, i hvert fall hvis de ble eskortert av internasjonale aktivister.

– Vi kunne få massevis av fisk. En gang var denne båten så full av fisk at det ikke var plass til mer, sier al-Essi.

– Vi fanget både små og store fisker – alt fra sardiner til piggrokker. Jeg solgte fisk for 20.000 shekler (over 35.000 kroner) om dagen. Dette var en enorm inntekt, mer enn seks ganger så mye som det er mulig innenfor tremilsgrensa.

Nå kaller han dette «gullalderen». Israelske kanonbåter lot være å skyte på fiskerne på grunn av internasjonal tilstedeværelse.

Israelsk fiske i palestinsk farvann

Da president Mohammed Morsi kom til makta i Egypt i 2012, opplevde Gaza ifølge al-Essi sin andre, om enn kortvarige gullalder.

– Vi kunne unngå de israelske kanonene ved å krysse over til egyptisk farvann, og dra mer enn 20 nautiske mil ut, sier han. – Der kunne vi fiske så mye vi ville.

Hvis du spør al-Essi, ville løsningen være enkel. Han ber ikke om store konsesjoner. Alt han ber om, er en fiskerigrense på tolv nautiske mil utenfor Gazastripen.

– Tolv nautiske mil utenfor kysten kan vi fange mye forskjellig fisk, sier han.

– Det er våre farvann og vårt hav, og vi skulle fisket i det i stedet for israelske fiskere som fisker i følge med israelske krigsskip.