Ida Christin Foss
Flere kan få hjelp mot denne spiseforstyrrelsen: – Kjører ganske hardt
Nå kan hjelpen være nærmere for de som lider av den største spiseforstyrrelsen.
ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no
– Kom igjen, to til, jeg hjelper deg med den siste, helt ned, der ja – bra!
Når tilropene fra treningsveileder Amalie Dahl stilner og Renate Nilsen (48) lener seg tilbake etter siste repetisjon med manualene, virker hun stolt:
– Da jeg begynte her, klarte jeg to kilo på hver arm. Nå klarer jeg ni!
Det skal vise seg at Renate ikke bare er stolt over at kroppen er blitt sterkere. Hun er også ganske redd.
– Jeg har aldri spist mer enn to knekkebrød, nå må jeg spise tre. Hodet mitt skjønner at jeg må ha karbohydrater for å orke trening, men resten av meg protesterer.
DOBBELTARBEID: Renate Nilsen gir alt på styrketrening. Det har allerede gitt resultater. Samtidig foregår det en tankekamp i hodet hennes. Den harde treningen fordrer at hun spiser nok og riktig mat. Det er vanskelig.
Ida Christin Foss
Mest utbredt – minst kjent
Vanskelige følelser som døyves med mat eller strenge dietter med stort kaloriunderskudd avløst av ukontrollert matinntak – helsemyndighetene anslår at cirka tre prosent av befolkningen har en overspisingslidelse.
Det gjør spiseforstyrrelsen mer utbredt enn bulimi og anoreksi til sammen.
Ni kvinner har i høst forpliktet seg til tre ukentlige treningsøkter med etterfølgende gruppesamtaler i 20 uker.
Fordi tvangspreget trening er et vanlig symptom hos personer med spiseforstyrrelser, innebærer avtalen også at de ikke skal trene mer enn tre ganger i uka, og de skal etterstrebe å spise jevnlig og nok.
For den som har forsøkt å kontrollere egen kroppsvekt i over 30 år, kan disse kravene virke nærmest umulige å innfri.
Metoden
«PED-t – behandlingsgruppe for overspisingslidelse og bulimi» står det i kursoversikten til Frisklivsentralen i Fredrikstad kommune.
PED-t står for physical exercise- and dietry therapy. På norsk: fysisk aktivitet og kostholdsterapi.
Henvisning fra lege er ikke nødvendig, men minst 80 prosent oppmøte til totalt 20 behandlingstreff er et krav. Egenandelen er på 550 kr og inkluderer treningsavgift og restitusjonsmat.
Frisklivsentralen har egne grupper for menn. Blant menn er overspising den mest utbredte spiseforstyrrelsen, ifølge organisasjonen ROS.
Utviklingen av behandlingstilbudet er finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening. Utprøvingen ved frisklivssentralen er finansiert med prosjektmidler via Rådet for Psykisk Helse og DAM-stiftelsen.
Renate og de andre kvinnene stønner og svetter til heiarop fra hverandre og spesialutdannede treningsveiledere fra frisklivssentralen i Fredrikstad. Kan de virkelig stole på at dette vil gjøre livene deres bedre?
– Mange har brukt trening som elimineringsmetode for å kvitte seg med kalorier. Andre spiser for lite i løpet av dagen, for så å overspise når de møter utfordringer. Vi vet at kaloriunderskudd er direkte triggende på overspising, sier Vibeke Rudsbråten Hansen, som er spesialfysioterapeut i folkehelse og en av tre behandlere.
– Hos oss er vekt underordnet. Vi fokuserer på å få i seg nok og riktig mat, slik at deltakerne kan møte problemene sine på en annen måte og få progresjon i treningen. Vi kjører ganske hardt, da er det avgjørende å spise nok.
ENKEL OPPSKRIFT: To styrkeøkter og en intervalltrening i uka. Verken mer eller mindre. I hvert fall ikke mer. Det har forskerne funnet ut at er ideelt hvis personer med overspising eller bulimi skal lykkes med å endre livsstil.
Ida Christin Foss
Kritisk tidspunkt
Denne mandagen er gruppa halvveis i behandlingsløpet og kurslederne ekstra oppmerksomme.
Hard trening, utvikling av muskler og endret kosthold kan gi kroppslige endringer og midlertidig vektoppgang, endringer som gir mange lyst til å hoppe av.
Forskning og erfaring har vist at de positive endringene ofte skjer først mot slutten eller etter at kurset er over. Det kan kreve noen ekstra samtaler å overbevise deltakerne om akkurat det.
– Det er vanskelig å stole på prosessen, å gi slipp på redselen når mat har vært så farlig så lenge, forklarer Eileen Ellingsen Herstad (38).
– Det er psykisk tungt. Jeg må innrømme at jeg til tider ikke helt klarer å stole på verken behandlerne eller opplegget, sier Renate.
Livets regnskap
Renate vokste opp i et miljø hvor kommentarer om kropp satt løst. Som 16-åring begynte hun på kurs hos Grete Roede, datidas slankeguru. For å bli tynnere.
Kursene startet med innveiing og beskjed om hvor mye man burde veie. Hver uke var det kontrollveiing.
Grete Roede-kursene fikk skryt for å ha fokus på sunn mat. Men veien til suksess handlet også om kaloritelling.
Renate har telt i 32 år, det er lenge siden hun klarte å la være. Hun klarer ikke å leve med et regnskap som går i pluss.
Inntil hun fikk vite hvor farlig det kan være, kompenserte hun for budsjettsprekker med å kaste opp. Da hun sluttet, gikk vekta opp.
Vektøkningen avfødte nye kommentarer og gjorde Renates selvpåførte regime strengere. Stadig mindre utskeielser ble kategorisert som «å ryke».
Denne dagen har 48-åringen «ødelagt» med et halvt sjokoladekakestykke. Tidligere ville hun straffet seg selv.
Nå er et halvt eller helt kakestykke i ny og ne noe hun øver på å akseptere.
Hun prøver så godt hun kan, men strever med å holde tårene unna mens hun forteller.
Renate meldte seg på behandlingen fordi hun ikke har den kontrollen hun trodde hun hadde. Fordi hun har innsett at hun er syk og vil bli frisk. Og for barnas skyld.
– Jeg merket at jeg ofte ble irritert på dem uten grunn, at lunta mi var altfor kort. Det fikk meg til å skjønne at hjernen trenger mat. I tillegg kommenterer de at jeg ikke spiser som dem. Datteren min på 10 år har begynt å takke nei til godteri, enda hun ikke har grunn til det. Og jeg er livredd for å smitte henne med denne faenskapen.
Banan til besvær
– Velkommen, hvordan gikk treninga i dag?
Etter økta hos Friskis & Svettis har damene et kvarter på å forflytte seg til tredje etasje i byens helsehus.
Ved enden av et langbord dekket med en banan til hver, venter ernæringsveileder Renate Eliassen-Rue.
– Vi begynner restitusjonsprosessen med en gang, smiler Eliassen-Rue.
GUL RESTITUSJON: Kvinnegruppa kommer rett fra trening til gruppeterapi. Hvis hodet skal henge med den neste halvannen timen, er det lurt å spise. Det vet deltagerne godt. Noen klarer det, andre ikke.
Ida Christin Foss
Et par av deltakerne begynner å skrelle, men flere lar frukten ligge. For den som har et spisemønster med ett måltid om dagen, kan en banan til feil tidspunkt virke uoverkommelig. Noen spiser aldri sammen med andre mennesker.
Mari Kluge Johnsen (37) vil heller svare på ernæringsveilederens åpningsspørsmål om dagens treningsøkt:
– Er det flere enn meg som tok 70 kilo i knebøy i dag?
Endorfinene bobler nesten over.
– Dette begynner faktisk å nærme seg en sunn voksen person. In case of fire, tar jeg oppgaven!
En stemme fra motsatt side av bordet melder tørt at hun eventuelt kan ta seg av dem som veier under 45 kilo. Bare ikke i dag, for det orker hun dessverre ikke.
1 vs. 100 fasiter
Mat og trening, faste måltider og måltidshyppighet, næringsstoffer, energibalanse og bevisstgjøring om hvordan en spiseforstyrrelse opprettholdes og hvordan bryte med den, er noen av temaene i gruppeterapien.
Deltakerne lærer å bruke kognitive verktøy som kan hjelpe dem å håndtere utfordringer og følelser på andre måter enn med mat. Hvis de ønsker, kan de få utdelt en kostplan tilpasset eget energibehov.
– Den skal vise hvor mye mat en i praksis faktisk behøver. Planen har ikke fokus på kalorier i enkeltmatvarer eller måltider, men helhetlig hva som dekker deres energibehov i løpet av en dag, understreker Eliassen-Rue.
KUNNSKAPSBASERT: Eileen Ellingsen og Mari Kluge Johnsen vil endre fastgrodde tankemønstre, slutte å dele inn i ja-mat og nei-mat eller tenke at når du har tatt et kakestykke, så kan du like gjerne ta ti. Kort sagt: Ha mindre stress rundt mat. De får blant annet hjelp av ernæringsveileder Renate Eliassen-Rue.
Ida Christin Foss
Etter flere år på diett og ekstremt energiunderskudd i årevis, slår den biologiske sulten på et tidspunkt til. Da kan matinntaket bli stort og kaotisk, med mye usunn fett- og karbohydratrik mat, forteller ernæringsveilederen.
– Vi har fokus på å tillate seg å spise nok og ha jevnlig påfyll av næringsrik energi som gjør at metthetsfølelse, konsentrasjon og energi varer lenge.
Personer med spiseforstyrrelser har ofte brukt mange år på å studere mat og energiforbruk. Hvordan når man fram med et budskap om at det er bra å spise mer, når det er det personen er mest redd for?
Ernæringsveilederen ler litt, men innrømmer at det kan være utfordrende med så mange «eksperter» rundt bordet.
– Vi må ofte realitetsorientere når det gjelder kunnskap. Samtidig vet de jo at det de har holdt på med hittil, ikke har fungert, så det er egentlig ikke så vanskelig å nå fram. Vi må bare gjøre det på rett måte og vise at både vi, kunnskapen og opplegget er til å stole på.
– De tenker ofte veldig komplisert, mens vi tenker enkelt. De har 100 fasiter, vi har én: PED-t-opplegget, en fast manual som er utprøvd og effektiv for å mestre spiseforstyrrelsen.
REALITETSORIENTERING: Kursdeltagerne Eileen og Mari er enig med ernæringsfysiolog Renate Eliassen-Rue i at det er mye vranglære om kosthold. Frisklivssentralen i Fredrikstad gjør det enkelt. Dette er diettfri sone.
Ida Christin Foss
Leverpostei vs. potetgull
Denne mandagen er temaet matvareemballasjekunnskap. Gruppa skal sammenligne produkter og lære å forstå innholdsfortegnelsene på ulike matvarer.
– Selv om det dreier seg om et fullkornsprodukt og emballasjen har bilde av en person som løper, trenger det ikke å bety at produktet er det beste for oss, innleder Eliassen-Rue, før hun henter fram ei kasse med ulike matvarer.
– Hvem vil ha leverpostei? Potetgull? Melkesjokolade?
Ida Christin Foss
Snart går diskusjonen om lettprodukter, kunstig søtstoff, kostfiber, saltinnhold og prosessert mat, mettet og umettet fett, leverpostei kontra kyllingpostei.
Flere morer seg over at det bare er 31 prosent lever i leverpostei. Noen grøsser over at kjakeflesk fra svin er blant de 19 ingrediensene.
At kyllingpostei inneholder mindre energi enn vanlig leverpostei, er lett å forstå: Kylling har vinger og kan fly, mens grisen vralter tungt rundt på fire bein.
– Men det må jo likevel være bedre å gi barna en sånn enn en sånn?
Mari holder opp leverposteiboksen og en potetgullpose.
– Jo, medgir Eliassen-Rue.
– Men man serverer dem kanskje i ulike sammenhenger? Legger hun til.
Mange har et nært forhold til potetgull, og snart er oppmerksomheten samlet rundt teksten på baksiden av den gule posen. Alle vet at ingrediensen øverst på innholdslista er den det er mest av.
– Det står poteter! Kommer det fra en deltaker.
– Potetgull inneholder mest poteter, det må jo være bra?
Ifølge emballasjen, inneholder ikke en porsjon potetgull skremmende mye energi. Vel å merke hvis man stopper etter de 30 grammene, som ifølge produsenten utgjør en porsjon.
– Jeg klarer ikke stoppe på 30 gram, konstaterer Eileen.
En vekker
I ellevte kursuke er 38-åringen fortsatt ikke sikker på at hun har kontroll på potetgullet eller annen mat når hun spiser alene.
– Det er stressende. Forferdelig stressende. Men nå vil jeg at det skal endre seg for alltid.
De siste ukene har det skjedd flere ting som gir håp:
– Jeg har fått tilbake treningsgleden og løper til og med intervaller, det hadde jeg aldri trodd.
For Mari har kurset vært en vekker. Hun har skjønt at hun bruker mat for å døyve vonde følelser.
– Da faren min døde, gikk jeg opp 15 kilo på et år fordi jeg spiste potetgull og melkesjokolade hver kveld. Da slapp jeg å tenke.
Hun har også innsett at hun har en spiseforstyrrelse som det er mulig å få hjelp til å gjøre noe med.
– Og jeg hadde aldri løftet en vekt i hele mitt liv før jeg begynte her. Du fikk kanskje med deg at jeg tok 70 kilo i knebøy i stad, flirer hun.
SPENTE: Mari og Eileen er spente på hvordan de vil klare seg når de har gjennomført behandlingen. De håper de klarer å ivareta fellesskapet gruppa har skapt seg imellom, da vil de stille sterkt når utfordringene dukker opp, mener de. Kurset har to oppfølgingstreff, og kurslederne vil være tilgjengelige for støttesamtaler hvis livet blir vanskelig.
Ida Christin Foss
– Dritskummelt
20 samlinger på å endre tankemønstre og snu vaner som har fått etablere seg gjennom 20–30 år, er det virkelig mulig?
Ifølge forsker og kursutvikler Therese Fostervold Mathisen er forskningsresultatene oppløftende: Mens 30 prosent av de som gikk i samtaleterapi hos psykolog fikk godt utbytte, var tilsvarende tall for Frisklivssentralens behandlingstilbud 50 prosent.
Langtidseffekten er kanskje mest verdt å dvele ved: To år etter avsluttet behandling viste det seg at effekten hadde holdt seg på samme nivå for begge behandlingsformer.
Om ni uker skal kvinnene i tredje etasje på helsehuset i Fredrikstad stå på egne bein.
– Det er dritskummelt, innrømmer Mari.
– Her blir vi jo leid gjennom hverdagen, både av kurslederne og hverandre. Gruppa har en avtale om at hvis en sier at hun ikke kan trene en dag, så drar vi hjem og henter henne.
– Jeg håper vi får mulighet til å beholde hverandre etterpå, sånn at vi kan fortsette å minne hverandre om hvor viktig det er å spise, og at man ikke kan møte på trening uten bensin på tanken.
GUL RESTITUSJON: Kvinnegruppa kommer rett fra trening til gruppeterapi. Hvis hodet skal henge med den neste halvannen timen, er det lurt å spise. Det vet deltagerne godt. Noen klarer det, andre ikke.
Ida Christin Foss
Ida Christin Foss
ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no
– Kom igjen, to til, jeg hjelper deg med den siste, helt ned, der ja – bra!
Når tilropene fra treningsveileder Amalie Dahl stilner og Renate Nilsen (48) lener seg tilbake etter siste repetisjon med manualene, virker hun stolt:
– Da jeg begynte her, klarte jeg to kilo på hver arm. Nå klarer jeg ni!
Det skal vise seg at Renate ikke bare er stolt over at kroppen er blitt sterkere. Hun er også ganske redd.
– Jeg har aldri spist mer enn to knekkebrød, nå må jeg spise tre. Hodet mitt skjønner at jeg må ha karbohydrater for å orke trening, men resten av meg protesterer.
DOBBELTARBEID: Renate Nilsen gir alt på styrketrening. Det har allerede gitt resultater. Samtidig foregår det en tankekamp i hodet hennes. Den harde treningen fordrer at hun spiser nok og riktig mat. Det er vanskelig.
Ida Christin Foss
Mest utbredt – minst kjent
Vanskelige følelser som døyves med mat eller strenge dietter med stort kaloriunderskudd avløst av ukontrollert matinntak – helsemyndighetene anslår at cirka tre prosent av befolkningen har en overspisingslidelse.
Det gjør spiseforstyrrelsen mer utbredt enn bulimi og anoreksi til sammen.
Ni kvinner har i høst forpliktet seg til tre ukentlige treningsøkter med etterfølgende gruppesamtaler i 20 uker.
Fordi tvangspreget trening er et vanlig symptom hos personer med spiseforstyrrelser, innebærer avtalen også at de ikke skal trene mer enn tre ganger i uka, og de skal etterstrebe å spise jevnlig og nok.
For den som har forsøkt å kontrollere egen kroppsvekt i over 30 år, kan disse kravene virke nærmest umulige å innfri.
Metoden
«PED-t – behandlingsgruppe for overspisingslidelse og bulimi» står det i kursoversikten til Frisklivsentralen i Fredrikstad kommune.
PED-t står for physical exercise- and dietry therapy. På norsk: fysisk aktivitet og kostholdsterapi.
Henvisning fra lege er ikke nødvendig, men minst 80 prosent oppmøte til totalt 20 behandlingstreff er et krav. Egenandelen er på 550 kr og inkluderer treningsavgift og restitusjonsmat.
Frisklivsentralen har egne grupper for menn. Blant menn er overspising den mest utbredte spiseforstyrrelsen, ifølge organisasjonen ROS.
Utviklingen av behandlingstilbudet er finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening. Utprøvingen ved frisklivssentralen er finansiert med prosjektmidler via Rådet for Psykisk Helse og DAM-stiftelsen.
Renate og de andre kvinnene stønner og svetter til heiarop fra hverandre og spesialutdannede treningsveiledere fra frisklivssentralen i Fredrikstad. Kan de virkelig stole på at dette vil gjøre livene deres bedre?
– Mange har brukt trening som elimineringsmetode for å kvitte seg med kalorier. Andre spiser for lite i løpet av dagen, for så å overspise når de møter utfordringer. Vi vet at kaloriunderskudd er direkte triggende på overspising, sier Vibeke Rudsbråten Hansen, som er spesialfysioterapeut i folkehelse og en av tre behandlere.
– Hos oss er vekt underordnet. Vi fokuserer på å få i seg nok og riktig mat, slik at deltakerne kan møte problemene sine på en annen måte og få progresjon i treningen. Vi kjører ganske hardt, da er det avgjørende å spise nok.
ENKEL OPPSKRIFT: To styrkeøkter og en intervalltrening i uka. Verken mer eller mindre. I hvert fall ikke mer. Det har forskerne funnet ut at er ideelt hvis personer med overspising eller bulimi skal lykkes med å endre livsstil.
Ida Christin Foss
Kritisk tidspunkt
Denne mandagen er gruppa halvveis i behandlingsløpet og kurslederne ekstra oppmerksomme.
Hard trening, utvikling av muskler og endret kosthold kan gi kroppslige endringer og midlertidig vektoppgang, endringer som gir mange lyst til å hoppe av.
Forskning og erfaring har vist at de positive endringene ofte skjer først mot slutten eller etter at kurset er over. Det kan kreve noen ekstra samtaler å overbevise deltakerne om akkurat det.
– Det er vanskelig å stole på prosessen, å gi slipp på redselen når mat har vært så farlig så lenge, forklarer Eileen Ellingsen Herstad (38).
– Det er psykisk tungt. Jeg må innrømme at jeg til tider ikke helt klarer å stole på verken behandlerne eller opplegget, sier Renate.
Livets regnskap
Renate vokste opp i et miljø hvor kommentarer om kropp satt løst. Som 16-åring begynte hun på kurs hos Grete Roede, datidas slankeguru. For å bli tynnere.
Kursene startet med innveiing og beskjed om hvor mye man burde veie. Hver uke var det kontrollveiing.
Grete Roede-kursene fikk skryt for å ha fokus på sunn mat. Men veien til suksess handlet også om kaloritelling.
Renate har telt i 32 år, det er lenge siden hun klarte å la være. Hun klarer ikke å leve med et regnskap som går i pluss.
Inntil hun fikk vite hvor farlig det kan være, kompenserte hun for budsjettsprekker med å kaste opp. Da hun sluttet, gikk vekta opp.
Vektøkningen avfødte nye kommentarer og gjorde Renates selvpåførte regime strengere. Stadig mindre utskeielser ble kategorisert som «å ryke».
Denne dagen har 48-åringen «ødelagt» med et halvt sjokoladekakestykke. Tidligere ville hun straffet seg selv.
Nå er et halvt eller helt kakestykke i ny og ne noe hun øver på å akseptere.
Hun prøver så godt hun kan, men strever med å holde tårene unna mens hun forteller.
Renate meldte seg på behandlingen fordi hun ikke har den kontrollen hun trodde hun hadde. Fordi hun har innsett at hun er syk og vil bli frisk. Og for barnas skyld.
– Jeg merket at jeg ofte ble irritert på dem uten grunn, at lunta mi var altfor kort. Det fikk meg til å skjønne at hjernen trenger mat. I tillegg kommenterer de at jeg ikke spiser som dem. Datteren min på 10 år har begynt å takke nei til godteri, enda hun ikke har grunn til det. Og jeg er livredd for å smitte henne med denne faenskapen.
Banan til besvær
– Velkommen, hvordan gikk treninga i dag?
Etter økta hos Friskis & Svettis har damene et kvarter på å forflytte seg til tredje etasje i byens helsehus.
Ved enden av et langbord dekket med en banan til hver, venter ernæringsveileder Renate Eliassen-Rue.
– Vi begynner restitusjonsprosessen med en gang, smiler Eliassen-Rue.
GUL RESTITUSJON: Kvinnegruppa kommer rett fra trening til gruppeterapi. Hvis hodet skal henge med den neste halvannen timen, er det lurt å spise. Det vet deltagerne godt. Noen klarer det, andre ikke.
Ida Christin Foss
Et par av deltakerne begynner å skrelle, men flere lar frukten ligge. For den som har et spisemønster med ett måltid om dagen, kan en banan til feil tidspunkt virke uoverkommelig. Noen spiser aldri sammen med andre mennesker.
Mari Kluge Johnsen (37) vil heller svare på ernæringsveilederens åpningsspørsmål om dagens treningsøkt:
– Er det flere enn meg som tok 70 kilo i knebøy i dag?
Endorfinene bobler nesten over.
– Dette begynner faktisk å nærme seg en sunn voksen person. In case of fire, tar jeg oppgaven!
En stemme fra motsatt side av bordet melder tørt at hun eventuelt kan ta seg av dem som veier under 45 kilo. Bare ikke i dag, for det orker hun dessverre ikke.
1 vs. 100 fasiter
Mat og trening, faste måltider og måltidshyppighet, næringsstoffer, energibalanse og bevisstgjøring om hvordan en spiseforstyrrelse opprettholdes og hvordan bryte med den, er noen av temaene i gruppeterapien.
Deltakerne lærer å bruke kognitive verktøy som kan hjelpe dem å håndtere utfordringer og følelser på andre måter enn med mat. Hvis de ønsker, kan de få utdelt en kostplan tilpasset eget energibehov.
– Den skal vise hvor mye mat en i praksis faktisk behøver. Planen har ikke fokus på kalorier i enkeltmatvarer eller måltider, men helhetlig hva som dekker deres energibehov i løpet av en dag, understreker Eliassen-Rue.
KUNNSKAPSBASERT: Eileen Ellingsen og Mari Kluge Johnsen vil endre fastgrodde tankemønstre, slutte å dele inn i ja-mat og nei-mat eller tenke at når du har tatt et kakestykke, så kan du like gjerne ta ti. Kort sagt: Ha mindre stress rundt mat. De får blant annet hjelp av ernæringsveileder Renate Eliassen-Rue.
Ida Christin Foss
Etter flere år på diett og ekstremt energiunderskudd i årevis, slår den biologiske sulten på et tidspunkt til. Da kan matinntaket bli stort og kaotisk, med mye usunn fett- og karbohydratrik mat, forteller ernæringsveilederen.
– Vi har fokus på å tillate seg å spise nok og ha jevnlig påfyll av næringsrik energi som gjør at metthetsfølelse, konsentrasjon og energi varer lenge.
Personer med spiseforstyrrelser har ofte brukt mange år på å studere mat og energiforbruk. Hvordan når man fram med et budskap om at det er bra å spise mer, når det er det personen er mest redd for?
Ernæringsveilederen ler litt, men innrømmer at det kan være utfordrende med så mange «eksperter» rundt bordet.
– Vi må ofte realitetsorientere når det gjelder kunnskap. Samtidig vet de jo at det de har holdt på med hittil, ikke har fungert, så det er egentlig ikke så vanskelig å nå fram. Vi må bare gjøre det på rett måte og vise at både vi, kunnskapen og opplegget er til å stole på.
– De tenker ofte veldig komplisert, mens vi tenker enkelt. De har 100 fasiter, vi har én: PED-t-opplegget, en fast manual som er utprøvd og effektiv for å mestre spiseforstyrrelsen.
REALITETSORIENTERING: Kursdeltagerne Eileen og Mari er enig med ernæringsfysiolog Renate Eliassen-Rue i at det er mye vranglære om kosthold. Frisklivssentralen i Fredrikstad gjør det enkelt. Dette er diettfri sone.
Ida Christin Foss
Leverpostei vs. potetgull
Denne mandagen er temaet matvareemballasjekunnskap. Gruppa skal sammenligne produkter og lære å forstå innholdsfortegnelsene på ulike matvarer.
– Selv om det dreier seg om et fullkornsprodukt og emballasjen har bilde av en person som løper, trenger det ikke å bety at produktet er det beste for oss, innleder Eliassen-Rue, før hun henter fram ei kasse med ulike matvarer.
– Hvem vil ha leverpostei? Potetgull? Melkesjokolade?
Ida Christin Foss
Snart går diskusjonen om lettprodukter, kunstig søtstoff, kostfiber, saltinnhold og prosessert mat, mettet og umettet fett, leverpostei kontra kyllingpostei.
Flere morer seg over at det bare er 31 prosent lever i leverpostei. Noen grøsser over at kjakeflesk fra svin er blant de 19 ingrediensene.
At kyllingpostei inneholder mindre energi enn vanlig leverpostei, er lett å forstå: Kylling har vinger og kan fly, mens grisen vralter tungt rundt på fire bein.
– Men det må jo likevel være bedre å gi barna en sånn enn en sånn?
Mari holder opp leverposteiboksen og en potetgullpose.
– Jo, medgir Eliassen-Rue.
– Men man serverer dem kanskje i ulike sammenhenger? Legger hun til.
Mange har et nært forhold til potetgull, og snart er oppmerksomheten samlet rundt teksten på baksiden av den gule posen. Alle vet at ingrediensen øverst på innholdslista er den det er mest av.
– Det står poteter! Kommer det fra en deltaker.
– Potetgull inneholder mest poteter, det må jo være bra?
Ifølge emballasjen, inneholder ikke en porsjon potetgull skremmende mye energi. Vel å merke hvis man stopper etter de 30 grammene, som ifølge produsenten utgjør en porsjon.
– Jeg klarer ikke stoppe på 30 gram, konstaterer Eileen.
En vekker
I ellevte kursuke er 38-åringen fortsatt ikke sikker på at hun har kontroll på potetgullet eller annen mat når hun spiser alene.
– Det er stressende. Forferdelig stressende. Men nå vil jeg at det skal endre seg for alltid.
De siste ukene har det skjedd flere ting som gir håp:
– Jeg har fått tilbake treningsgleden og løper til og med intervaller, det hadde jeg aldri trodd.
For Mari har kurset vært en vekker. Hun har skjønt at hun bruker mat for å døyve vonde følelser.
– Da faren min døde, gikk jeg opp 15 kilo på et år fordi jeg spiste potetgull og melkesjokolade hver kveld. Da slapp jeg å tenke.
Hun har også innsett at hun har en spiseforstyrrelse som det er mulig å få hjelp til å gjøre noe med.
– Og jeg hadde aldri løftet en vekt i hele mitt liv før jeg begynte her. Du fikk kanskje med deg at jeg tok 70 kilo i knebøy i stad, flirer hun.
SPENTE: Mari og Eileen er spente på hvordan de vil klare seg når de har gjennomført behandlingen. De håper de klarer å ivareta fellesskapet gruppa har skapt seg imellom, da vil de stille sterkt når utfordringene dukker opp, mener de. Kurset har to oppfølgingstreff, og kurslederne vil være tilgjengelige for støttesamtaler hvis livet blir vanskelig.
Ida Christin Foss
– Dritskummelt
20 samlinger på å endre tankemønstre og snu vaner som har fått etablere seg gjennom 20–30 år, er det virkelig mulig?
Ifølge forsker og kursutvikler Therese Fostervold Mathisen er forskningsresultatene oppløftende: Mens 30 prosent av de som gikk i samtaleterapi hos psykolog fikk godt utbytte, var tilsvarende tall for Frisklivssentralens behandlingstilbud 50 prosent.
Langtidseffekten er kanskje mest verdt å dvele ved: To år etter avsluttet behandling viste det seg at effekten hadde holdt seg på samme nivå for begge behandlingsformer.
Om ni uker skal kvinnene i tredje etasje på helsehuset i Fredrikstad stå på egne bein.
– Det er dritskummelt, innrømmer Mari.
– Her blir vi jo leid gjennom hverdagen, både av kurslederne og hverandre. Gruppa har en avtale om at hvis en sier at hun ikke kan trene en dag, så drar vi hjem og henter henne.
– Jeg håper vi får mulighet til å beholde hverandre etterpå, sånn at vi kan fortsette å minne hverandre om hvor viktig det er å spise, og at man ikke kan møte på trening uten bensin på tanken.