JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Portrettet

Flyktninghjelperen

Christian Vassdal

Hun er en som aldri sier nei, ifølge sine venner. Hun er medmennesket som ikke klarte å se vekk da syriske asylsøkere begynte å strømme til Norge i tusentall.

2016010413180120230821171436

vegard.velle@fagbladet.no

Maren-Anne Haslie har alltid hatt vanskelig for å motstå utfordringer. Et eksempel er da hun mislikte musikken en kveld hun var ute på byen, og lirte av seg at den jobben kunne hun gjøre bedre selv. Dagen etter fikk hun en telefon fra innehaveren av utestedet. Han kunne meddele gårsdagens gjest at hun nå sto oppstilt på en ledig slot som DJ på utestedet to uker etter. Maren-Anne tok utfordringen, stilte ved miksebordet med forkjærlighet for gammel funk, og har siden fortsatt å være DJ på si.

Det er muligens den samme spontaniteten som kastet henne inn i høstens flyktningarbeid. Men det var respekten for medmennesker som fikk henne til å fortsette.

– Respekt for andre, det å behandle andre som du vil de skal behandle deg, ligger til grunn for alt. Jeg har aldri opplevd å møte mennesker med respekt uten at den blir gjengjeldt. De gangene jeg har smilt til en flyktning, har jeg klart å bryte isen. Det skal ikke mer til. De er mer redd meg enn jeg er dem.

En bølge av solidaritet har preget Norge denne høsten. Den har tatt form av bestemødre som har strikket sokker og gensere, mødre og fedre som har samlet inn ullpledd, klær, leker og medisiner, frivillige som har arrangert fotballturnering, flyktningkafé og konsert, familier som har meldt seg som fosterforeldre, folk i lokalmiljøet som har stilt opp som flyktningguider og fagforeninger som har gitt økonomisk støtte.

Maren-Anne har tidligere jobbet som prosjektleder, og så behovet for en som kunne samle trådene. Hun tok saken i egne hender og organiserte en kjørepool, koordinerte og ivaretok de frivillige administratorene i Facebook-gruppene til Refugees Welcome to Norway og satte opp nettsiden rwtn.no.

Facebook-gruppen Refugees Welcome to Norway hadde ca. 85.000 medlemmer i midten av november.

Den nybakte flyktningaktivisten stilte med roen sin, med et avvæpnende smil og et ja. Alltid ja. Hennes mantra er: «Ja, det kan jeg sikkert!» Det kan heldige venner fortelle om. De har en barnevakt som gjerne stiller opp på kort varsel. For eksempel den gangen hun tok på seg å være reserveforelder for datteren til et vennepar som reiste til New York en ukes tid.

De siste månedene har hun løftet vekten av skuldrene til et talløst antall flyktninger. Aktivister som har brukt fritida si på å være sammen med nye landsmenn kan bevitne at mye ville vært annerledes uten medmennesket Maren-Anne. Hun har vært til stede høyt og lavt, sent og tidlig, online, telefonisk og fysisk siden slutten av august. I september sov hun i snitt tre timer per natt, enda hun vanligvis trenger åtte.

På dagtid jobbet hun hos Dell, på ettermiddager, kvelder, netter og tidlige morgener var hun til stede for alle som ville bidra utenfor politiets utlendingsenhet på Tøyen i Oslo. Spørsmålene haglet inn. De frivillige spurte, pressen presset på og folk flest ønsket svar på hva som skjedde, hvor det skjedde og hvordan de kunne bidra?

Først i slutten av oktober, da en slektning døde, merket hun hvor trøtt og sliten – og hvor sulten – hun var. Fem kilo var borte, og hun slet med plagsomme tanker – hele høsten virket som en grøt. Det oppadgående adrenalinrushet tok slutt.

– Jeg følte jeg ikke fortjente å sove i ei varm seng når andre frøs og trengte meg. I stedet fortalte jeg andre at de måtte ta vare på seg selv, forteller hun.

Da var det godt å ha familien. Tantebarna er vant til at til Tante måne, som hun kalles, stikker innom og ablegøyer. Spesielt om hun har hatt en dårlig dag på jobb. Da reiser hun hjem til søsteren og holder den lille nevøen sin i armene. Det er den beste formen for meditasjon. Da løser alt seg. Hun er på lag med barna og tar ikke ting så nøye. Tante måne ber ikke barna rydde etter seg, siden hun selv foretrekker å spille gitar framfor å plukke opp klær opp fra gulvet.

Unge Haslie vokste opp med lærerforeldre på Øreåsen i Østfold og siktet seg også selv inn mot læreryrket. Men én ting kunne hun ikke akseptere – barn som ikke ble behandlet ordentlig av foreldrene sine. Da hun ble fortalt etter endt praksisperiode at barnevernssaker var noe hun som lærer ville venne seg til, la hun like godt vekk hele lærerkarrieren før den var begynt.

– Rettferdighetssansen min er så sterk at barn som ikke blir behandlet som barn, ønsket jeg aldri å bli vant til.

I studietida reiste Maren-Anne til Vestbredden og opplevde trakassering fra israelske soldater med maskingevær. I Cape Town besøkte hun cella til Nelson Mandela. Engasjementet mot urettferdighet ble ikke noe mindre av disse erfaringene.

Maren-Anne er også kjent for å ha mange jern i ilden. Hun flyttet til Oslo for å satse på innebandy, og vant både norgesmesterskap og trente med landslaget. Hun jobbet med dubbing av barne-tv og lånte stemmen sin til dinosaurtoget. Men etter noen år i Oslo gikk hun lei.

– Jeg følte jeg levde som i filmen Groundhog day, der Bill Murray spiller værmelderen som gjør de samme tingene hver eneste dag, sier de samme tingene til de samme menneskene, på de samme stedene.

Under voldtektsbølgen i Oslo i 2011 fant Maren-Anne ut at det fikk være nok. Hun følte seg ikke lenger trygg på gatene i hovedstaden, og flyttet like godt til København og fikk seg jobb.

Etter noen år kom hun seg hjem for å være der for foreldre og familie. Og i tide for å være til stede for flyktningene.

– Flyktningstrømmen krever at vi må bestemme oss for hvem vi skal være som nasjon, som mennesker. Jeg ønsker å være en som bidrar til at nye naboer føler seg velkomne, fastslår hun.

Neste prosjekt er å få en ny organisasjon for migranter opp å stå. Organisasjonen skal koordinere og bistå det frivillige arbeidet tusenvis av aktive legger ned for flyktninger og asylsøkere over det ganske land. Og deretter… Etter det skal hun finne seg en mann å elske og få barn med.

– Mennesket er ikke skapt for å leve alene, mener Maren-Anne.

Maren-Anne Haslie

Alder: 36 år

Aktuell med: Arkitekt bak paraplyorganisasjonen x, som springer ut av Welcome to Refugees Norway

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy