JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Anita Arntzen

Skrev diktsamling om kommunen

Forfatterens melding til kommuneansatte: – Takk!

Bygningsforskrifter, dispensasjon og reguleringsplaner. Det kan bli dikt av slikt. Forfatter Gro Dahle elsker kommunen.

marte.bjerke@fagbladet.no

Et sted må verden begynne. For Gro Dahle begynner den på Verdens Ende. Temperamentsfull og høylytt i november når vinden står som en sta treåring inn fra havet. Når feriegjestene har forlatt Tjøme og Tjøme kommune har forlatt kartet og Gro står igjen med et vær som blåser håret ut av museflettene og en følelse av at hjemkommunen er blitt en fremmed. Færder heter den nå, etter kommunesammenslåingen. Hun har sine teorier om hvem han er:

– Færder er en litt sliten mann i altfor stor jakke, sier hun mens øynene blir tynne streker og en lys latter spiller opp til neste observasjon:

– I for stor jakke og altfor små sko.

– Akkurat, ja. Som har løpt over brua og blitt borte?

– Og som lot kona være igjen her ute. 

Pause.

– Hvis man skal gå i dybden, da.

{f1}

Ja, og det skal man vel! Iallfall hvis man heter Gro Dahle og gir ut bøker om det lille livet, som ved nærmere iakttakelse viser seg å romme det store. Akkurat slik er hennes siste diktsamling «Elskede grøftekant», om kommunen. Bygningsforskrifter, dispensasjon og reguleringsplaner – for Gro har alt poetisk potensial.

– Det er det som er fint med dikt, alt er diktets anliggende. Det er ikke noe som er for lite, for stort eller for kjedelig, sier Gro.

Gro leser fra «Elskede grøftekant»:

NÆR NATUREN: Gro Dahle bruker naturen mye, og har et like nært forhold til trærne som til menneskene. – Vi tenker ikke på at trærne og fuglene er en del av kommunen, og at markene, sneglene, maurene og marihønene som er i ferd med å forsvinne også er en del av ansvaret, sier hun.

NÆR NATUREN: Gro Dahle bruker naturen mye, og har et like nært forhold til trærne som til menneskene. – Vi tenker ikke på at trærne og fuglene er en del av kommunen, og at markene, sneglene, maurene og marihønene som er i ferd med å forsvinne også er en del av ansvaret, sier hun.

Anita Arntzen

Siden debuten i 1987 er det knapt én litterær sjanger hun ikke har hatt pennen borti, og i november ble hun tildelt den høythengende hedersprisen under Bragepris-utdelingen. Mest kjent er hun kanskje for bildebøkene for barn, noen illustrert av ektemannen Svein Nyhus, andre av datteren Kaia Dahle Nyhus, mange om tabubelagte temaer som incest, vold og barnedepresjon. Men Gro søker seg også til det hverdagslige:

– Nettopp det at mange tenker at det er kjedelig, gjør det kjempeinteressant for meg. Det at kommunen har følehorn og fingre helt inn i livet til mennesker, på godt og vondt. Noen blir sinte fordi de ikke vil ha de fingrene der, og noen blir takknemlige for at kommunen fins, og de har fantastiske skoleopplevelser, får hjelp i en byggesak, søppelbilen kommer og man er del av dette lille store systemet som er kommunen, sier Gro som tror de færreste av oss reflekterer over at vi er del av en kommune.

– Vi har alle en kommune rundt oss og den kommunen er jo et slags hjem. Den er der i alle ting, i alle rom, i lyset, vannet i springen, alt som foregår, hele infrastrukturen er kommunen som er usynlig, men likevel til stede i alt. Og jeg synes det er ganske fascinerende når man begynner å tenke på det. 

Fascinasjonen og nysgjerrigheten ligger i det hele tatt lett latent i Gro Dahle. Fra hun med en varm omfavnelse åpner døra til hjemmet som ektemannen har tegnet, til hun vinker oss av gårde i vindkastene på Verdens Ende, har hun flere ganger med oppriktig interesse dreid intervjuet fra seg selv og over på oss. «Alle skulle hatt en som Gro», sukker fotografen på vei over brua dit kommunen har stikki av. Forfatterens 85 år gamle mors frustrasjon over nettopp dét, at kommunen stakk av, ble på mange måter startskuddet for Gros kommuneprosjekt. 

– Moren min var ganske opprørt da Frivillighetssentralen ikke lenger var på Tjøme, forteller hun og sikter til sammenslåingen av Tjøme og Nøtterøy i 2018 og opprettelsen av den nye kommunen Færder. 

– Flere viktige ting ble borte. Tilbudet for de yngste og de aller eldste ble skjøvet 20 kilometer og en eller to busser unna, for eksempel trillegruppa. For mange ble dette upraktisk og tungvint. 

På side 74 under seksjonen «Å, kommunen min, lille, dumme kommunen min» finner vi sporene av moren hennes: «Moren min ringer og lurer på hvor kommunen er.»

UT PÅ TUR: Naturen er en av grunnene til at Gro og ektemannen Svein Nyhus bor på Tjøme, i huset Svein har tegna til dem. Turer er en del av hverdagslivet.

UT PÅ TUR: Naturen er en av grunnene til at Gro og ektemannen Svein Nyhus bor på Tjøme, i huset Svein har tegna til dem. Turer er en del av hverdagslivet.

Anita Arntzen

Selv har Gro som del av researchen oppsøkt mannen i litt for stor jakke på andre siden av brua. 

– Jeg har vært på Færder rådhus og sett hva slags ganger og møbler det er der, hva sier de som ser meg, hilser de, eller ser de bare ned? Er det noen hyllesystemer? Hverdagen, sier hun. 

Hun har også vært innom kontorene til Plan, kart, bygg og eiendom, der hun har plassert hovedpersonen. Hun har sett på utsikten fra kontorplassen og sniktitta på hva som ligger på pulten. På spørsmål om rollen som nærgående observatør har bikka over i et ønske om å bli kommunalt ansatt, svarer hun kontant nei.

– Jeg synes det er mye ansvar. Jeg prøvde å være lærer og holdt ikke ut mer enn en og en halv uke. Ha ha ha ha!

Forfatteren er utdanna formingslærer og syntes særlig lærerværelset var en utfordring:

– All den småpraten og alt det veldig sosialt støyende, det var bare så utrolig slitsomt. Samarbeidet, lærerværelset og det sosiale fellesskapet rundt læringssituasjonen, det
var ikke noe for meg, men jeg trodde jeg skulle bli lærer.

TAKK! Vannet renner i springen og søpla blir tømt. – Det funker! Det er bare helt fantastisk hvordan kommunen funker! Det er det nærmeste vi kommer magi, sier Gro Dahle som har hatt store deler av oppveksten i USA. – Der funker ikke kommunen.

TAKK! Vannet renner i springen og søpla blir tømt. – Det funker! Det er bare helt fantastisk hvordan kommunen funker! Det er det nærmeste vi kommer magi, sier Gro Dahle som har hatt store deler av oppveksten i USA. – Der funker ikke kommunen.

Anita Arntzen

{u1}

En hund bjeffer. Gro reiser seg fra kjøkkenbordet. Hundene Nøtt, Tuppen, Rosin og Daddel tumler rundt i den andre enden av rommet, nakenkatten Lucifer har forlatt sin myke hule på kjøkkenbenken mellom bøker, papirer og noe som utgir seg for å være en plastgås, men som viser seg å være en lampe, og nå står matmor midt på gulvet.

– Tuppen, roper hun mens hun klapper
i hendene.

– Tuppen!

– Den er døv, så den hører bare klapping, forklarer Gro.

Tuppen er dessuten ganske klønete og forholdsvis blind, så det er best å få henne ut av rekkevidde for lysstativet til fotografen. 

I tillegg til de fem firbeinte familiemedlemmene, teller Dahle Nyhus-klanen tre voksne barn og ett barnebarn på ni uker. Rollen som mor og bestemor tar Gro på det dypeste alvor. Etter at beibien kom, har hun rydda kalenderen for å være barnevakt seks timer hver dag og tre netter i uka. Så fort en melding plinger inn på telefonen, er hun på alerten om noen trenger henne.

Barn har vært et viktig anliggende for Gro, ikke bare privat, men også litterært. Flere av de prisbelønte barnebøkene er skrevet på oppdrag, for eksempel «Sinna mann» som handler om en voldelig far. 

Tekstene blir til ved kjøkkenbordet. Hun starter med å la underbevisstheten tømme seg på papiret, rabler i vei med penn over flere hundre sider. Og inni «alt det rare der» finner hun konturene av noe som kan bli et litterært byggverk. Men med barnebøkene er det annerledes. Da får hun hjelp utenfra.

– Jeg bruker mye sitater fra barn: Når pappa kommer hjem, kryper jeg under bordet. Når mamma blir sint, får jeg vondt i armene. Når pappa blir stille og stenger ansiktet med tette lokk, får jeg vondt i ryggen og problemer med å puste. Det er sånt barn sier og de sier også at pappa brenner i gangen, huset brenner! De kan bruke bilder og beskrivelser som jeg ikke ville visst om selv, forteller Gro.

Hun ville heller ikke ha skrevet disse bøkene om hun ikke hadde blitt spurt. Hun synes til og med det kan være ubehagelig å ta dem ned på papiret, men så føler hun også på et stort ansvar:

– Når det gjelder tekster for voksne, kan jeg skrive uten å tenke at jeg vil forandre verden eller samfunnet. Men med disse bildebøkene føler jeg at jeg må bruke språket mitt for å hjelpe. Kanskje jeg kan lage bøker som kan bli viktige venner for dem som trenger det, at bøkene kan se dem som ikke blir sett, si noen ord som må sies, eller gi dem ord for det de kanskje ikke har ord for, sier Gro.

Kommunediktene er ikke styrt av en agenda, selv om engasjementet for livet i kommunen er synlig på hver av de 175 sidene. 

– Ser du en agenda likevel, nå som boka er ferdig?

– Ja, det at de som jobber i kommunen blir sett. Det er mange som sitter på kontorer i kommunen og som gjør en stor, usynlig jobb for fellesskapet og tar mye felles ansvar. Plutselig følte jeg at jeg gjerne ville løfte dem fram og kanskje også si…

Pause.

– Takk. 

I den hvite murbygningen som for få år siden huset Tjøme rådhus, er det ikke et menneske å se. Gitterdørene er dratt ned foran rommene der det satt kommunalt ansatte som Gro var på fornavn med. Hun savner kommunen sin, stopper ved oppslagstavla i første etasje og kommenterer at Frivillighetssentralen faktisk er innom Tjøme denne høsten. Kanskje diktene har hatt effekt?

ET STILLE BYGG: Det tidligere rådhuset i Tjøme, «dette kommunehuset fra 70-tallet som ligner en vaskemaskin», ifølge Gros diktsamling, er et litt stillere sted etter kommunesammenslåingen med Nøtterøy. Men noen tilbud er igjen, blant annet biblioteket i andre etasje.

ET STILLE BYGG: Det tidligere rådhuset i Tjøme, «dette kommunehuset fra 70-tallet som ligner en vaskemaskin», ifølge Gros diktsamling, er et litt stillere sted etter kommunesammenslåingen med Nøtterøy. Men noen tilbud er igjen, blant annet biblioteket i andre etasje.

Anita Arntzen

Fortsetter opp i andre etasje til det kommunale tilbudet hun har det sterkeste kjærlighetsforholdet til: Biblioteket. Hun kaller det «noe av det fineste vi har i samfunnet vårt», og på Tjøme har de tilfeldigvis også verdens hyggeligste bibliotekar som vet akkurat hvilken bok alle trenger.

RAUST: Gro Dahle synes det er raust av den nye Færder kommune, «mannen i altfor stor jakke», å la øya Tjøme med sine rundt 3000 fastboende få beholde biblioteket, som har verdens beste bibliotekar, Rune Bang.

RAUST: Gro Dahle synes det er raust av den nye Færder kommune, «mannen i altfor stor jakke», å la øya Tjøme med sine rundt 3000 fastboende få beholde biblioteket, som har verdens beste bibliotekar, Rune Bang.

Anita Arntzen

Gro spaserer mellom hyllene som en lommekjent guide før hun returnerer til bilen som står parkert på utsiden. Snart skal hun passe barnebarnet, men først skal hun tilberede isgalten hun har kjøpt på den lokale butikken og kjenne vinden slå mot ansiktet på de blanke issene der diktsamlingen hennes begynner:

{o}

Anita Arntzen

«Et sted må alt slutte,

et sted stuper fastlandet i sjøen,

og der ute ved det siste lille skjæret

er det verden ender

og det store, salte havet begynner.

Eller er det omvendt?»

{/o}

6 kjappe

Hva drømte du om å bli da du var barn?

Delfinpasser!

Hva er en perfekt dag på jobben?

Ha ha ha, den perfekte arbeidsdagen ville vært en dag uten andre gjøremål enn å få skrive litt! Og kanskje også føle at det ble bra skriving! Frokost med fersk loff, mens jeg kikker over mailene. Et par timers skriving. Tur på Hvasser med hundene. Litt mer skriving. Middag, en episode av en serie – og så arbeid fra 21 til 01, og da hadde det vært perfekt om jeg fikk dreis på helheten – og kanskje til og med fikk et bildebokmanus ferdig.

Hva var din første lønnede jobb?

Barnevakt til Cato, en toåring i nabolaget, da jeg var 12 år. Han datt ut av vogna, og jeg har dårlig samvittighet fortsatt. Det gikk heldigvis bra med ham!

Hvilke råd vil du gi ungdommen?

Å ikke høre på råd! 

Hvem bør skjerpe seg?

De som skriver stygge ting i kommentarfeltene.

Hva er typisk norsk?

Allemannsretten – å kunne oppholde seg på en annens eiendom, ferdes uhindret i privat eid skog, mark og strandsone. Det syns jeg er en fin rett. Og rosinboller og geitost!

CV – Gro Dahle

Alder: 60

Familie: Gift med illustratør Svein Nyhus. Har barna: Kaia, Ninni og Simon Dahle Nyhus og ett barnebarn. Svein og Kaia har illustrert flere av hennes bøker.

Yrke: Forfatter og skrivepedagog

Aktuell: Har gitt ut en diktsamling om kommunen, «Elskede Grøftekant», på Cappelen Damm. Fikk hedersprisen under Bragepris-utdelingen i november.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy

::-----------------------------------

t: Tittel i bildet [][]

t!-----------------------------------

u: Skygge under tittel [][]

u!-----------------------------------

w: Hvit tittel [][]

w!-----------------------------------

z: Tittelstørrelse [6][12]

z!-----------------------------------

h: Tittel-plassering [] (0=øverst 9=nederst)

h!-----------------------------------

y: Bilde 2 som bilde på mobil []

y!-----------------------------------

a: Video som hovedbilde:

auto [x] kontr [x] loop [x] ikke fs [x] stille [x]

a!-------------------------------------------------

s: Artikkel er Scrollsnap[]

s!-----------------------------------

Anita Arntzen

Anita Arntzen

marte.bjerke@fagbladet.no

Et sted må verden begynne. For Gro Dahle begynner den på Verdens Ende. Temperamentsfull og høylytt i november når vinden står som en sta treåring inn fra havet. Når feriegjestene har forlatt Tjøme og Tjøme kommune har forlatt kartet og Gro står igjen med et vær som blåser håret ut av museflettene og en følelse av at hjemkommunen er blitt en fremmed. Færder heter den nå, etter kommunesammenslåingen. Hun har sine teorier om hvem han er:

– Færder er en litt sliten mann i altfor stor jakke, sier hun mens øynene blir tynne streker og en lys latter spiller opp til neste observasjon:

– I for stor jakke og altfor små sko.

– Akkurat, ja. Som har løpt over brua og blitt borte?

– Og som lot kona være igjen her ute. 

Pause.

– Hvis man skal gå i dybden, da.

{f1}

Ja, og det skal man vel! Iallfall hvis man heter Gro Dahle og gir ut bøker om det lille livet, som ved nærmere iakttakelse viser seg å romme det store. Akkurat slik er hennes siste diktsamling «Elskede grøftekant», om kommunen. Bygningsforskrifter, dispensasjon og reguleringsplaner – for Gro har alt poetisk potensial.

– Det er det som er fint med dikt, alt er diktets anliggende. Det er ikke noe som er for lite, for stort eller for kjedelig, sier Gro.

Gro leser fra «Elskede grøftekant»:

NÆR NATUREN: Gro Dahle bruker naturen mye, og har et like nært forhold til trærne som til menneskene. – Vi tenker ikke på at trærne og fuglene er en del av kommunen, og at markene, sneglene, maurene og marihønene som er i ferd med å forsvinne også er en del av ansvaret, sier hun.

NÆR NATUREN: Gro Dahle bruker naturen mye, og har et like nært forhold til trærne som til menneskene. – Vi tenker ikke på at trærne og fuglene er en del av kommunen, og at markene, sneglene, maurene og marihønene som er i ferd med å forsvinne også er en del av ansvaret, sier hun.

Anita Arntzen

Siden debuten i 1987 er det knapt én litterær sjanger hun ikke har hatt pennen borti, og i november ble hun tildelt den høythengende hedersprisen under Bragepris-utdelingen. Mest kjent er hun kanskje for bildebøkene for barn, noen illustrert av ektemannen Svein Nyhus, andre av datteren Kaia Dahle Nyhus, mange om tabubelagte temaer som incest, vold og barnedepresjon. Men Gro søker seg også til det hverdagslige:

– Nettopp det at mange tenker at det er kjedelig, gjør det kjempeinteressant for meg. Det at kommunen har følehorn og fingre helt inn i livet til mennesker, på godt og vondt. Noen blir sinte fordi de ikke vil ha de fingrene der, og noen blir takknemlige for at kommunen fins, og de har fantastiske skoleopplevelser, får hjelp i en byggesak, søppelbilen kommer og man er del av dette lille store systemet som er kommunen, sier Gro som tror de færreste av oss reflekterer over at vi er del av en kommune.

– Vi har alle en kommune rundt oss og den kommunen er jo et slags hjem. Den er der i alle ting, i alle rom, i lyset, vannet i springen, alt som foregår, hele infrastrukturen er kommunen som er usynlig, men likevel til stede i alt. Og jeg synes det er ganske fascinerende når man begynner å tenke på det. 

Fascinasjonen og nysgjerrigheten ligger i det hele tatt lett latent i Gro Dahle. Fra hun med en varm omfavnelse åpner døra til hjemmet som ektemannen har tegnet, til hun vinker oss av gårde i vindkastene på Verdens Ende, har hun flere ganger med oppriktig interesse dreid intervjuet fra seg selv og over på oss. «Alle skulle hatt en som Gro», sukker fotografen på vei over brua dit kommunen har stikki av. Forfatterens 85 år gamle mors frustrasjon over nettopp dét, at kommunen stakk av, ble på mange måter startskuddet for Gros kommuneprosjekt. 

– Moren min var ganske opprørt da Frivillighetssentralen ikke lenger var på Tjøme, forteller hun og sikter til sammenslåingen av Tjøme og Nøtterøy i 2018 og opprettelsen av den nye kommunen Færder. 

– Flere viktige ting ble borte. Tilbudet for de yngste og de aller eldste ble skjøvet 20 kilometer og en eller to busser unna, for eksempel trillegruppa. For mange ble dette upraktisk og tungvint. 

På side 74 under seksjonen «Å, kommunen min, lille, dumme kommunen min» finner vi sporene av moren hennes: «Moren min ringer og lurer på hvor kommunen er.»

UT PÅ TUR: Naturen er en av grunnene til at Gro og ektemannen Svein Nyhus bor på Tjøme, i huset Svein har tegna til dem. Turer er en del av hverdagslivet.

UT PÅ TUR: Naturen er en av grunnene til at Gro og ektemannen Svein Nyhus bor på Tjøme, i huset Svein har tegna til dem. Turer er en del av hverdagslivet.

Anita Arntzen

Selv har Gro som del av researchen oppsøkt mannen i litt for stor jakke på andre siden av brua. 

– Jeg har vært på Færder rådhus og sett hva slags ganger og møbler det er der, hva sier de som ser meg, hilser de, eller ser de bare ned? Er det noen hyllesystemer? Hverdagen, sier hun. 

Hun har også vært innom kontorene til Plan, kart, bygg og eiendom, der hun har plassert hovedpersonen. Hun har sett på utsikten fra kontorplassen og sniktitta på hva som ligger på pulten. På spørsmål om rollen som nærgående observatør har bikka over i et ønske om å bli kommunalt ansatt, svarer hun kontant nei.

– Jeg synes det er mye ansvar. Jeg prøvde å være lærer og holdt ikke ut mer enn en og en halv uke. Ha ha ha ha!

Forfatteren er utdanna formingslærer og syntes særlig lærerværelset var en utfordring:

– All den småpraten og alt det veldig sosialt støyende, det var bare så utrolig slitsomt. Samarbeidet, lærerværelset og det sosiale fellesskapet rundt læringssituasjonen, det
var ikke noe for meg, men jeg trodde jeg skulle bli lærer.

TAKK! Vannet renner i springen og søpla blir tømt. – Det funker! Det er bare helt fantastisk hvordan kommunen funker! Det er det nærmeste vi kommer magi, sier Gro Dahle som har hatt store deler av oppveksten i USA. – Der funker ikke kommunen.

TAKK! Vannet renner i springen og søpla blir tømt. – Det funker! Det er bare helt fantastisk hvordan kommunen funker! Det er det nærmeste vi kommer magi, sier Gro Dahle som har hatt store deler av oppveksten i USA. – Der funker ikke kommunen.

Anita Arntzen

{u1}

En hund bjeffer. Gro reiser seg fra kjøkkenbordet. Hundene Nøtt, Tuppen, Rosin og Daddel tumler rundt i den andre enden av rommet, nakenkatten Lucifer har forlatt sin myke hule på kjøkkenbenken mellom bøker, papirer og noe som utgir seg for å være en plastgås, men som viser seg å være en lampe, og nå står matmor midt på gulvet.

– Tuppen, roper hun mens hun klapper
i hendene.

– Tuppen!

– Den er døv, så den hører bare klapping, forklarer Gro.

Tuppen er dessuten ganske klønete og forholdsvis blind, så det er best å få henne ut av rekkevidde for lysstativet til fotografen. 

I tillegg til de fem firbeinte familiemedlemmene, teller Dahle Nyhus-klanen tre voksne barn og ett barnebarn på ni uker. Rollen som mor og bestemor tar Gro på det dypeste alvor. Etter at beibien kom, har hun rydda kalenderen for å være barnevakt seks timer hver dag og tre netter i uka. Så fort en melding plinger inn på telefonen, er hun på alerten om noen trenger henne.

Barn har vært et viktig anliggende for Gro, ikke bare privat, men også litterært. Flere av de prisbelønte barnebøkene er skrevet på oppdrag, for eksempel «Sinna mann» som handler om en voldelig far. 

Tekstene blir til ved kjøkkenbordet. Hun starter med å la underbevisstheten tømme seg på papiret, rabler i vei med penn over flere hundre sider. Og inni «alt det rare der» finner hun konturene av noe som kan bli et litterært byggverk. Men med barnebøkene er det annerledes. Da får hun hjelp utenfra.

– Jeg bruker mye sitater fra barn: Når pappa kommer hjem, kryper jeg under bordet. Når mamma blir sint, får jeg vondt i armene. Når pappa blir stille og stenger ansiktet med tette lokk, får jeg vondt i ryggen og problemer med å puste. Det er sånt barn sier og de sier også at pappa brenner i gangen, huset brenner! De kan bruke bilder og beskrivelser som jeg ikke ville visst om selv, forteller Gro.

Hun ville heller ikke ha skrevet disse bøkene om hun ikke hadde blitt spurt. Hun synes til og med det kan være ubehagelig å ta dem ned på papiret, men så føler hun også på et stort ansvar:

– Når det gjelder tekster for voksne, kan jeg skrive uten å tenke at jeg vil forandre verden eller samfunnet. Men med disse bildebøkene føler jeg at jeg må bruke språket mitt for å hjelpe. Kanskje jeg kan lage bøker som kan bli viktige venner for dem som trenger det, at bøkene kan se dem som ikke blir sett, si noen ord som må sies, eller gi dem ord for det de kanskje ikke har ord for, sier Gro.

Kommunediktene er ikke styrt av en agenda, selv om engasjementet for livet i kommunen er synlig på hver av de 175 sidene. 

– Ser du en agenda likevel, nå som boka er ferdig?

– Ja, det at de som jobber i kommunen blir sett. Det er mange som sitter på kontorer i kommunen og som gjør en stor, usynlig jobb for fellesskapet og tar mye felles ansvar. Plutselig følte jeg at jeg gjerne ville løfte dem fram og kanskje også si…

Pause.

– Takk. 

I den hvite murbygningen som for få år siden huset Tjøme rådhus, er det ikke et menneske å se. Gitterdørene er dratt ned foran rommene der det satt kommunalt ansatte som Gro var på fornavn med. Hun savner kommunen sin, stopper ved oppslagstavla i første etasje og kommenterer at Frivillighetssentralen faktisk er innom Tjøme denne høsten. Kanskje diktene har hatt effekt?

ET STILLE BYGG: Det tidligere rådhuset i Tjøme, «dette kommunehuset fra 70-tallet som ligner en vaskemaskin», ifølge Gros diktsamling, er et litt stillere sted etter kommunesammenslåingen med Nøtterøy. Men noen tilbud er igjen, blant annet biblioteket i andre etasje.

ET STILLE BYGG: Det tidligere rådhuset i Tjøme, «dette kommunehuset fra 70-tallet som ligner en vaskemaskin», ifølge Gros diktsamling, er et litt stillere sted etter kommunesammenslåingen med Nøtterøy. Men noen tilbud er igjen, blant annet biblioteket i andre etasje.

Anita Arntzen

Fortsetter opp i andre etasje til det kommunale tilbudet hun har det sterkeste kjærlighetsforholdet til: Biblioteket. Hun kaller det «noe av det fineste vi har i samfunnet vårt», og på Tjøme har de tilfeldigvis også verdens hyggeligste bibliotekar som vet akkurat hvilken bok alle trenger.

RAUST: Gro Dahle synes det er raust av den nye Færder kommune, «mannen i altfor stor jakke», å la øya Tjøme med sine rundt 3000 fastboende få beholde biblioteket, som har verdens beste bibliotekar, Rune Bang.

RAUST: Gro Dahle synes det er raust av den nye Færder kommune, «mannen i altfor stor jakke», å la øya Tjøme med sine rundt 3000 fastboende få beholde biblioteket, som har verdens beste bibliotekar, Rune Bang.

Anita Arntzen

Gro spaserer mellom hyllene som en lommekjent guide før hun returnerer til bilen som står parkert på utsiden. Snart skal hun passe barnebarnet, men først skal hun tilberede isgalten hun har kjøpt på den lokale butikken og kjenne vinden slå mot ansiktet på de blanke issene der diktsamlingen hennes begynner:

{o}

Anita Arntzen

«Et sted må alt slutte,

et sted stuper fastlandet i sjøen,

og der ute ved det siste lille skjæret

er det verden ender

og det store, salte havet begynner.

Eller er det omvendt?»

{/o}