Frank Roger er en av 92 nødblodgivere som er klare døgnet rundt

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

{o}

Kathrine Geard

Frank Roger Olsen har en nøkkelrolle i blodberedskapen

Han er en vandrende blodbank

80/80

Kathrine Geard

Når lege Britt Larsen Mehmi kommer med pasienten sitter han klar til å gi blod

{/o}

Det er en grå fredagsmorgen i Vadsø. En ambulanse har rykket ut til en 68-årig mann som har kastet opp friskt blod og falt om på badegulvet. Han er bleik og klam. Kommuneoverlege Britt Larsen Mehmi konstaterer at pasienten vil trenge blod raskt. Det er nesten 18 mil å kjøre til Finnmarkssykehuset i Kirkenes. Verken fly eller helikopter er tilgjengelig. Legen bestemmer seg for å aktivere et nytt verktøy. Vandrende blodbank. Hun varsler legevakta på Vadsø helsesenter, som kaller inn forhåndsklarerte nødblodgivere og blodtappere. Mens ambulansen er på vei med pasienten svarer fire tappere og fire blodgivere positivt til å komme. Idet båra med pasienten minutter seinere rulles inn er forberedelsene til tapping godt i gang. Frank Roger Olsen sitter klar til å få metallnåla i armen av sykepleier Christer Jakola. I sykestua får pasienten først to enheter plasma før posene med giverblod henges opp. Fullblodet vil bidra til å holde 68-åringen i live til han kan få nødvendig kirurgisk behandling på sykehus, og samtidig hindre skader som følger av store blodtap. 

TEMPO:Sykepleier Elena Harila-Jensenius på vei til sykestua med den første posen blod. Bak ses blodgiver Frank Roger Olsen og Hristina Andreeva, overlege, blodbanken UNN Tromsø

Kathrine Geard

KONSENTRERT: Per Martin Ingilæ (ambulansefagarbeider), Bjørn Richard Hansen (markør), Camilla Pleym (sykepleier) og Britt Larsen Mehmi (kommuneoverlege)

Kathrine Geard

Pilotprosjekt

Hendelsene denne morgenen er en realistisk sertifiseringsøvelse i Prosjekt blodberedskap, som Helse Nord satte i gang for to år siden, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Målet er å få på plass en lokal desentralisert blodberedskap for befolkningen i hele landet, og i kommuner langt fra nærmeste sykehus. Det vil samtidig gjøre helsetjenesten bedre rustet til å håndtere eventuelle masseskadehendelser og/eller redusert tilgang på blod som ved en pandemi. Piloten omfatter Finnmarks-kommunene Alta, Berlevåg, Nordkapp og Vadsø, samt Svalbard. Det er ikke tilfeldig. Store avstander, grisgrendt bosetting og mye krevende vær gjør vandrende blodbank til et kjærkomment hjelpemiddel her. Sivile blodbanker knytta opp mot kommunehelsetjenesten er unikt for Norge. 

– Vi har en forpliktelse til å gi den beste og likest mulige behandlingen til alle i Norge. Det er jo ikke likt sånn som det er i dag. Dette er helt nødvendig for å utjevne forskjellene, sier Torunn Oveland Apelseth. 

TETT PÅ: Faglig prosjektleder Torunn Oveland Apelseth (ryggen til) og Mirjana Grujic Arsenovic (overlege,blodbanken UNN Tromsø) og sykepleier Aina Abrahamsen.

Kathrine Geard

Mange aktører

Hun er faglig prosjektleder for blodbank og leder for Norsk koordineringssenter for blodberedskap (Nokblod) ved Haukeland Universitetssykehus, som har det faglige ansvaret for opplæring av personell og testing av blodgivere i prosjektet. 

Blodbankene ved UNN Tromsø og Finnmarkssykehuset har også en viktig rolle i prosjektet.

– Vandrende blodbank er et system som lenge har vært brukt i Forsvaret, og som er mal når vi nå prøver å lage et sivilt tilsvarende system. Jo tidligere du kan starte med blodtransfusjon jo bedre overlevelse. Det er det vi prøver å få til med vandrende blodbank sier hun. 

Hjelp i nøden

For å få det til er lokalsykehus, kommunehelsetjenester, legevakter og ambulansetjenester gjennom opplæring og trening satt i stand til å gi pasienter med livstruende blødning en såkalt balansert blodtransfusjon så tidlig som mulig. Samtidig er det rekruttert et eget korps frivillige, godkjente nødblodgivere i hver kommune. Det samlede antallet slike blodgivere er i øyeblikket 92. Poenget med vandrende blodbank er at blodet oppbevares i blodgiverne som stiller opp ved akutte behov og gir blod til trengende pasienter der de befinner seg.

For å bli nødblodgiver må man ha blodtype 0

Kathrine Geard

En av dem som svarte ja på spørsmålet «Stiller du opp for en nabo i nød?» var brannforebygger og Fagforbundet-medlem, Frank Roger Olsen. Motivasjonen var å bidra til samfunnet når uforutsette behov oppstår. 

– Jeg har blodtype 0+ som kan gis til de fleste, og jeg ønsker å kunne hjelpe og være tilgjengelig hvis det er behov for å gi blod. For eksempel ved ulykker, sier Olsen.

Jevnlig testing

Som brannmann har han opplevd ulykker og skadde på nært holdt. 

– Jeg har vært utkalt til mange ulykker og da har jeg jo tenkt at siden jeg har den blodtypen jeg har, så kan jeg bidra dersom det blir akutt behov for blod.

Rekrutteringen av blodgivere vil pågå kontinuerlig. Og alle må følges opp og testes jevnlig. Så langt er det veldig mange fra nødetatene, helse, brann og politi, som har meldt seg. Foruten kravet om blodtype 0, må man være mellom 18 og 60 år, sykdomsfri, bo i nærområdet og være villig til å stille på kort varsel døgnet rundt for å bli godkjent som vandrende blodbank. De må også ha gode årer, det er ikke tid til feilstikk.

– Hvis det oppstår behov for blodgivere får jeg melding og må møte på helsesenteret i løpet av 10-15 minutter, sier Olsen.

NØKKELROLLER: Blodtapper Christer Jakola og blodgiver Frank Roger Olsen

Kathrine Geard

KONTROLL: Elena Harila-Jensenius, Christer Jakola og Frank Roger Olsen sjekker at alt er gjort etter boka

Kathrine Geard

Sertifisert personell 

Foreløpig har ikke Olsen vært kalt inn til en reell situasjon. Men så har heller ikke Vadsø hatt godkjenning som blodbank. Dagens sertifiseringsøvelse for å vise at hele kjeden i systemet fungerer godt skal endre på det. Et kobbel faglige «sensorer» fra blodbankene ved UNN og Finnmarkssykehuset, Helse Nord, Forsvarets 330-skvadron og Nokblod er derfor til stede og følger nøye med på om tapperne, og øvrige ansatte i legevakta og ambulansen overholder nødvendige faglige prosedyrer. I Vadsø står foreløpig 8-9 på tapperlista. Blant dem er sykepleier og Fagforbundet-medlem Christer Jakola, som jobber i ambulansen til daglig. Der setter han ofte venfloner, men blodtapping er ikke noe han gjør i sin vanlige jobb. 

– Det er heller ikke noe man lærer på grunnutdanningen i sykepleie. Det er jo en generell utdanning og veldig mye læres etter at man har begynt å jobbe. Det jobber både sykepleiere og bioingeniører i blodbanker, men blodtapping er veldig spesialisert egentlig, påpeker Jakola, som opparbeidet tilstrekkelig kompetanse gjennom opplæring og flere øvelser.

KOMPETANSELØFT: Christer Jakola har fått grundig opplæring i blodtapping

Kathrine Geard

Conny Graumann, bioingeniør og vandrende blodbank koordinator, Alta legevakt og sykepleier Elena Harila-Jensenius

Kathrine Geard

Må improvisere

I prinsippet er det ikke annerledes å tappe en nødblodgiver enn en vanlig blodgiver. De er alle sjekket og godkjent på forhånd. 

– Det som er forskjellig, er at du ikke har tilrettelagt stol, utstyr og plass. Du må improvisere litt mer.

Jakola forteller at mye er justert etter hvert som øvelser har gitt erfaringer. 

– Vi har forbedret ting hele tida sånn at det blir lettest mulig når vi skal i aksjon for alvor. For å komme hit vi er nå har det vært mye jobb.

Han mener vandrende blodbank er en ordning de har veldig god bruk for i Vadsø.

– Det er veldig sårbart her og ofte om høsten og vinteren får man ikke evakuert pasienter med fly eller helikopter. De som har behov for blod er gjerne dem som har behov for kirurgi og det har vi ikke i Vadsø. Da må man gi blod for å skaffe seg mer tid ellers blør pasienten ut.

Hver pose blod er på 450 milliliter

Kathrine Geard

Mye logistikk

Kommuneoverlege Britt Larsen Mehmi er heller ikke i tvil om at vandrende blodbank blir et viktig verktøy når transport luftveien er vanskelig. Hun forklarer at de ofte står i vriene logistiske vurderinger. Skal de begynne å kjøre eller vente og se om det kommer luftambulanse? Det er ingen annen flyplass på de 18 milene til Kirkenes eller en sykestue underveis som kan ivareta en pasient med livstruende blødning. 

– Hvis jeg må følge pasienten i ambulansen, forlater jeg samtidig kommunen uten legevakt i lang tid. Dette er avgjørelser som vi baler med på hver vakt, særlig når vi har skikkelig dårlige pasienter.

Som dagens øvelsestilfelle. Han trengte kirurgisk behandling, som legevakta ikke kan gi.

– Men det vi kan gjøre nå er å erstatte en fullblods blødning med fullblod, i stedet for bare å gi deler av blod. Det kjøper vi oss tid sånn at pasienten kan overleve til behandling på sykehus og helst ha best mulig prognose der også. 

Sykepleier Aina Abrahamsen er klar til å henge opp blodposen

Kathrine Geard

Fullblod er best

Fullblod er blod med alle komponenter, slik vi har det i kroppen. Dermed kan pasienten få alt i ett produkt framfor separerte komponenter. Det sparer tid og er særlig hensiktsmessig utenfor sykehus.Grunnen til at man begynte å dele forskjellige bestanddeler som røde blodceller, blodplasma eller blodplater i ulike poser, er at de fleste bare trenger èn komponent. Dermed får man utnytta blodet bedre. Men for pasienter med alvorlig livstruende blødninger er den nasjonale anbefalingen i traumeplanen at man skal gi en avansert transfusjon. Fordi de trenger alt. Det har også en samfunnsmessig gevinst.

– Hvis pasienten får fullblod tidlig, så kan man også hindre man følgeskader, som koster helsevesenet mye. Dette handler ikke bare om liv og død, men mye mellom der som kan gi store helseskader, sier Mehmi.

AVSTAND: Det er 18 mil til nærmeste sykehus for pasienten, ambulansearbeider Per Martin Ingilæ og lege Britt Larsen Mehmi

Kathrine Geard

Viktig lokalsykehus

Hun forteller at de har et skarpt fokus på akuttmedisin og akuttmedisinske tiltak på legevakta i Vadsø. De kjører regelmessig øvelser og er veldig opptatt av at pasientene skal få best mulig behandling lokalt for å overleve til sykehus når det er riktig ille. Samtidig behandler de selv en del pasienter som ikke er i akutt fare, men som nok andre steder ville blitt sendt med ambulanse til sykehus. 

– Det vi driver med er allmennmedisin i ordets rette forstand, i hele fagets bredde. Vi kan ikke si: Nei dette driver ikke vi med. Det du ikke kan må du lære deg, helst rimelig kvikt.

SAMARBEID: Aina Abrahamsen, Camilla Pleym og Per Martin Ingilæ tar seg av "pasienten"

Kathrine Geard

Helse Nord diskuterer omorganisering av akuttfunksjonene på sykehusene i regionen, inkludert Finnmarkssykehuset i Kirkenes. Men i det foreslåtte statsbudsjettet for 2024 har regjeringen bevilget 35 millioner kroner til akuttkirurgien ved sykehuset, og med det signalisert at intensivberedskapen får bestå. Noe annet vil også vært helt uforsvarlig, sett fra Vadsø. For nærmeste alternativ ville da bli Hammerfest og dit er det seks timer med bil. 

– Når det ikke er flyvær, er Hammerfest og UNN Tromsø utilgjengelig for oss, og vi er helt avhengig av å kunne kjøre til lokalsykehuset i Kirkenes. Da kjører vi også gjerne i møte med helikopterpersonell i bil og møtes på Brannsletta, som er halvveis, sier kommuneoverlegen.

FRIVILLIG: Bent-Ove Jamtli fra Helse Nord er en ekstra nødblodgiver under øvelsen

Kathrine Geard

Permanent ordning

Sertifiseringsøvelsen gikk bra. Den vandrende blodbanken i Vadsø er nå operativ som underavdeling av moderblodbanken i Kirkenes. Bent-Ove Jamtli, som er administrativ ansvarlig for prosjekt blodberedskap i Helse Nord, har tro på at vandrende blodbank blir en permanent ordning.

– Vi skal selvsagt evaluere, men så langt ser det ut til å være et veldig godt tiltak, og at det er mulig å få det til å fungere godt, sier Jamtli, og viser til at det er noen usikkerhetsfaktorer, som at mange steder har lav bemanning.

– Det krever litt ressurser å holde rede på blodgiverne og følge dem opp. De skal testes hver sjette måned. Men vi er innstilt på å videreføre prosjektet.

Så langt i år er nødblodgivere brukt ved fire virkelige hendelser. Da har selve systemet fungert godt, og overbevist de som har vært skeptiske, opplyser Jamtli. 

Lokal tilpasning

Torunn Apelseth tror det kan bli aktuelt å etablere vandrende blodbank i flere kommuner. 

– Ja, det kan bli det. Vi må gjøre en evaluering og se hvordan vi skal føre dette videre. For det er kjempeviktig å vite hvem du skal satse på her. Hvor skal du sette inn ressursene, hvem trenger det mest. Et kriterium er store avstander, og så må du ha folk og kapasitet til å håndtere oppgaven. 

Det vært et poeng å bygge prosjektet inn i den strukturen som allerede eksisterer i kommunene, og forme det etter lokale forhold. For å se hvordan konseptet kunne tilpasses, valgte de ut pilotkommuner av ulike størrelse og med innbyggertall som spenner fra 1000 til 22.000. 

– Hvilke personer skal med, er det bare ambulansefagarbeidere og sykepleiere som skal være tappere? På Svalbard tok man med alt helsepersonell enten de var tannpleiere eller fysioterapeuter. Man bruker de folkene som er tilgjengelig, sier Apelseth.

GODKJENT BLODBANK: Etter sertfiseringen oppsummere deltakerne øvelsen. Bent-Ove Jamtli får tilbake blodet som ble tappet fra ham.

Kathrine Geard