KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Det er fint å bli kjent med folka her, mener Harald Emilsen (76). Han er på Lillehov to dager i uka. Hit kommer han først og fremst for å møte andre som i likhet med ham selv har fått en demenssjukdom før fylte 65.

Men de treffes også for å gjøre noe sammen. Av og til rusler de en kilometer gjennom et rolig boligfelt for å gå på kafé i Løten sentrum. Andre dager arbeider de innendørs, i snekkerbua eller på kjøkkenet. Eller utendørs, som i dag.

Harald har arbeidet med bygg og anlegg. Der var det ikke tid til så mye prat.

– Det er mye mer sosialt her, syns han.

Ingunn Sigstad Moen støtter ham.

– Det viktigste er at vi er en sosial gjeng, og at vi har det trivelig sammen, sier hun.

{F1}

Inn på tunet

Ingunn Sigstad Moen har vokst opp på Lillehov og bor nå i hovedhuset. Bryggerhuset, hønsehuset og hagen bruker hun fremfor alt til Inn på tunet. Inn på tunet-gårder kan ha tilbud for flere ulike grupper, men for gården Lillehovs del er tilbudet for personer med demens: To dager for eldre, tre for yngre med demens, eller i hvert fall for mennesker som fikk diagnosen tidlig.

HELDIGE: – Vi er så heldige som er her, sier Bodil Sveen (i midten). Også Harald Emilsen (f.v.), Nina Ottosen, Bodil Sveen, Ingunn Sigstad Moen og Magne Emilsen trives godt på Lillehov. På grunn av ferietid er det bare tre deltakere på Lillehov når Fagbladet besøker stedet.

Werner Juvik

Det er et vidt spenn i aktivitetene. Bærplukking er viktig på sensommer og høst. Vinterstid er de mer inne. Til jul blir det bakst og håndarbeid, og når våren kommer, arbeider de mye i hagen. Hele året steller de med hønsene og plukker egg.

Ingunn er sjøl sjukepleier og arbeider full tid med Inn på tunet. I tillegg har hun ansatt en annen sjukepleier og Nina Ottosen, som er utdanna pedagog, i en stilling som miljøarbeider. Løten kommune har i tillegg ansatt en aktivitør som arbeider med Inn på tunet på Lillehov.

Tilbudet til yngre mennesker med demens kom i stand i 2004, på initiativ fra Hukommelsesklinikken ved Sykehuset Innlandet.

{u1}

Fast rytme

Deltakerne blir hentet hjemme og begynner alltid dagen med felles frokost i halv ti-tida på morgenen. Seinere på dagen er det kaffepause. Hver dag avsluttes med felles lunsj før de blir kjørt hjem igjen halv to. Denne høstdagen står Ingunn og Harald sammen med Nina, Magne Emilsen (68) og Bodil Sveen (53) rundt ripsbuskene. Bøttene fylles mens praten går.

– Vi er så heldige som er her, sier Bodil og slår ut med armene for å vise at hun mener både alle folka og hele gården.

– Ingunn er så flink og snill, legger hun til.

Ingunn ler takknemlig og kvitterer med:

– Du er ikke akkurat slem, du heller.

KAFFE AVEC: I dag blir det rips med vaniljesaus til kaffen.

Werner Juvik

Deretter åpner Ingunn for en samtale om hvordan de brukte bæra før i tida. Svarene hun får, tyder på at de alle har vokst opp på gård. Utenforstående forbinder helst Løten med akevitten fra Løiten Brænderi. Men for den gjengen som har plukket ripsbuskene rene og nå har forflyttet seg til solbærbuskene, er brenneriet en del av deres personlige historie. Før i tida var det et mottak på brenneriet. Hit leverte de frukt og bær. Utpå høsten reiste de tilbake til brenneriet og hentet ut saft, gelé og syltetøy.

– Noe svineri

Bodil har hatt et enda nærere forhold til brenneriet. Hun arbeidet nemlig mange år på lysstøperiet der. Da hun begynte der, var det landets eneste lysstøperi.

– Det var mye å gjøre. Alle skulle ha lys, forteller hun.

Hun likte jobben, men måtte slutte da hun fikk Alzheimer.

– Da klarte jeg ikke å arbeide lenger. Det ble bare tull.

Hun hadde en mistanke før hun fikk diagnosen, for hun hadde lest mye om sjukdommen.

– Det er vondt å tenke på. Den sjukdommen er noe svineri, sier hun med ettertrykk.

Nå har hun vært på Lillehov i tre år. Og snart skal hun sammen med kona si og Ingunn presentere Inn på tunet-tilbudet på Arendalsuka.

Kaffe avec

– Ferdig, påstår Magne med glimt i øyet etter fem minutter ved solbærbusken.

Han rister litt på bøtta så vi hører at det ligger noen solbær på bunnen. Bærplukking er ikke hans yndlingsaktivitet.

Nå vil han ha kaffe avec. I dag er det kaffe med rørte rips. Kaffepausen er en anledning for gode replikker og historier. Det er tydelig at den pensjonerte selgeren alltid har vært munnrapp. Som den morgenen han skulle levere mat på kjøkkenet til en kokk som ikke var i humør. Da Magne kom med varene, bad kokken ham dra til helvete.

– Er det ikke dit jeg har kommet? svarte Magne.

Når kaffen har fått klarnet hjernen, er det tid for quiz. Avislesing blir det ikke tid til i dag, for nå er det ut på tur før middag. Lillehov har fått anlagt en gangvei rundt åkeren. Den er litt over en kilometer og akkurat passe lang til at Nina får laget en pizza før deltakerne kommer tilbake.

– Vi er veldig opptatt av å gå på tur, forteller Ingunn.

Gårdsarbeid gir mestringsfølelse

Tanja Ibsen er forsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og helse. Da hun arbeidet med prosjektet Dagaktivitetstilbud på gård for personer med demens, samarbeidet hun med flere forskere fra andre miljøer i Norge, blant andre Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Da de begynte det tverrfaglige samarbeidet i 2017, fant de 35 gårder som ble brukt til Inn på tunet. Forskerne undersøkte 32 gårder med til sammen 94 deltakere. Halvparten av gårdene hadde egne tilbud for yngre personer med demens eller personer med demens i tidlig fase. 62 prosent av deltakerne var menn, og gjennomsnittsalderen var 76 år.

Ett viktig funn var at gårdsarbeid gir mestringsfølelse. Deltakerne føler også at de bidrar i og med at de gjør noe nyttig.

– Vi har jo alle godt av frisk luft og fysisk aktivitet, sier Ibsen og viser til Nasjonal faglig retningslinje om demens. Her anbefales minst 150 minutter i uka, eller 20 minutter daglig, med fysisk aktivitet.