Gode joggesko og en bussbillett: Trond har god tid til å prate med Kåre (83) som har demens

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Hei, Kåre, hvordan har morgenen din vært? 

Den høyreiste 83-åringen i olabukse og rød genser som tar imot Trond Sandberg på Bygdøy denne morgenen, nøler med svaret. Mens han leder an inn i rekkehusleiligheten, forteller Kåre Windingstad at han har brukt morgenen til å lete etter telefonnummeret til Trond, men bare funnet en lapp hvor det står «Niels Juels dagsenter».

– Jeg vet at den handler om deg, for det var der vi traff hverandre første gang. På et bakrom. Det husker jeg, for jeg var først litt skeptisk, men så ble det veldig fint, sier Kåre.

Trond nikker:

– Du skal på senteret i formiddag. Bussen henter deg klokka 11.

Selv om Kåre har fått beskjeden tidligere i dag, lyser han opp: 

– Nå ble jeg glad. For hovedgreia her nå er at jeg bare glemmer – sånn, sier han og knipser.

Kåre ser tankefullt på Trond, før han fortsetter:

– Jeg har hatt et internt forsvinningsnummer, mange viktige ting i livet mitt er helt borte. Jeg er blitt et rart menneske, men jeg prøver å trylle meg tilbake.

Besøker de motvillige

Trond Sandberg (59) er psykiatrisk sykepleier og har jobbet med psykisk helse i nesten 30 år. Siden januar har han vært demenskontakt i bydel Frogner i Oslo. Målgruppa er alle som er under utredning for demens eller har en diagnose, men av en eller annen grunn motsetter seg helsehjelp eller har behov for tilpassede tilbud.

Stillingen ble opprettet i vinter, etter at bydelen i lengre tid hadde erfart at flere innbyggere ikke fulgte den normale «omsorgstrappa». Det kom søknader om sykehjemsplass fra folk som aldri hadde hatt hjemmetjenester, samtidig som hjemmetjenesten brukte mye ressurser på brukere som ikke var hjemme, nektet å slippe dem inn eller ikke klarte å nyttiggjøre seg bydelens tilbud. Det kom bekymringsmeldinger om innbyggere med tomme kjøleskap, dårlig hygiene, manglende boevne, økonomisk rot, avstengt strøm og telefon. I noen tilfeller møtte de pårørende som insisterte på å greie alt selv.

Trond-fan: – Tilbudene til eldre i Norge er fenomenale, man blir stort sett fulgt opp mye bedre enn i England. Men da de ville fjerne Trond som fagkonsulent for gruppa jeg gikk i, protesterte jeg. Sånt går ikke an uten å konsultere oss brukere! sier Kari Moss Wright (84), som for et år siden kom hjem til Norge etter 30 år i Storbritannia. Nå er hun fast gjest på Majorstua seniorsenter og «stor fan» av Trond. Om protestene hennes ble hørt? – Selvfølgelig! sier Moss Wright.

Mette Møller

En tillitssak

Gode joggesko og en ryggsekk med pc, skjemaer, almanakk, telefonnumre til bydelens hjelpeinstanser og hjemmesykepleieutstyr – plaster, bandasje, smertelinjal. Det er arbeidsutstyret. Etter en knapp morgentime på seniorsenteret med journallesing og andre forberedelser vandrer Trond av gårde eller setter seg på en buss ut i bydelen. 

– Ofte går jeg 5–6 kilometer i løpet av dagen. Det er fint, men jeg liker bussturene også. Da får jeg ekstra tid til å tenke og forberede meg på møtene med folk. Fasen med etablering av kontakt, er viktig: Jeg må få folk til å skjønne at jeg vil dem vel og er der for å hjelpe. Vinner jeg ikke tilliten deres ved første møte, blir det gjerne vanskeligere neste gang. 

Ikke alle vil ta imot besøk av Trond hjemme. Av og til må han nøye seg med en kaffe på kjøpesenter.

– Det må man respektere. Hvis vi likevel mener vedkommende har behov for hjelp, gjelder det å dokumentere bekymringen godt og sende den videre. Ganske mange med demens har også andre sykdommer som det er viktig å behandle.

Godt gjensyn: – Hjemmetjenesten ville komme fire ganger i døgnet. Jeg forsto ikke vitsen, hvordan skulle de klare å komme når vi trengte dem? Oscar Gilje (82) angrer ikke på at han tok seg av kona selv da hun ble syk, men belastningen ble i tyngste laget og det var like før han selv ble pasient. Med god hjelp fra Trond fikk Gilje for noen uker siden skaffet henne sykehjemsplass. – Jeg er utdannet sivilingeniør og har jobbet på våpenfabrikker i Norge og USA, jeg har aldri fylt ut skjemaer om kommunal sykehjemsplass, sier Gilje.

Mette Møller

Demens og misforståelser

Det er tredje gang Trond er hos Kåre. De begynner å kjenne hverandre. Kåre har hatt demensdiagnosen i fem–seks år og er blant dem som er glad for å få hjelp, men det er ikke tilfeldig at Trond spør om morgenen har vært bra og ikke om Kåre har det bra. Trond vet at Kåres utfordringer startet da han mistet kona for noen år siden, og at et generelt spørsmål om hvordan han har det kan utløse sterke følelser som kan bli vanskelig å håndtere. 

– Når du snakker med mennesker med demens er det viktig å være konkret, ta en ting av gangen og gjerne gjenta det de sier. Demens skaper lett misforståelser. Før jeg går pleier jeg alltid å oppsummere hva vi har snakket om.

Vil være som før

Trond har allerede dannet seg et ganske godt bilde av behovene til den tidligere interiørarkitekten på Bygdøy. Mye er på plass: Hjemmesykepleie, følge til legetimer, medisindispenser og plass i ei demensgruppe på et dagsenter for å dekke sosiale behov. I slutten av uka skal de på tur i nabolaget for å finne ut om orienteringsevnen til Kåre fortsatt er så god at han kan gå alene til det lokale seniorsenteret og matbutikken:

– Jeg har inntrykk av at du gjerne vil gå i butikken selv, at du liker trimmen? sier Trond. 

– Ja, jeg liker å innbille meg at jeg er like god som i gamle dager. Jeg prøver å skrive opp hva jeg skal, men skjønner at jeg er på et sted i livet hvor det er vrient. Det hender at jeg snubler i mine egne lister, og det kan bli merkelige kjøleskap ut av de turene, men jeg har ikke dødd ennå, sier Kåre.

«Alle» trenger spesialbehandling

I 2020 ble personsentrert omsorg en lovpålagt tjeneste til alle med demens. Det er et krevende pålegg å følge opp når befolkningen blir stadig eldre, og demenssykdom rammer flere, samtidig som mangelen på helsepersonell øker. 

– De som lager budsjettene våre, må vite hva som skal til for å oppfylle en god demensplan, mener Trond.

For få år siden rigget hjemmetjenestene seg med dedikerte demens-lag for å gi innbyggere med demens et optimalt tilbud. I dag er sykdommen så utbredt blant hjemmeboende eldre at et spesialtilbud til noen få ikke lenger gir mening.

I bydel Frogner samarbeider i stedet Trond og hans to kollegaer i hukommelsesteamet tett med hjemmetjenestens åtte ordinære arbeidslag. De har nettverksmøter to ganger i uka. Mens hjemmetjenesten har lister med brukere de skal rekke innom hver eneste dag og kan ha knapt med tid, er tid et av Tronds viktigste arbeidsredskap. Tid til å etablere tillit, tid til å snakke, tid til å forklare på en god måte de som har fått diagnosen hva demens er og tid til å trøste. Han har også tid til å rydde opp når kortkoden er hvisket ut av hukommelsen, strømmen er stengt eller telefonen borte. Kanskje er det krøll i kommunikasjonen med Nav eller på tide å søke om verge. Kanskje fins det en verge, men gjør vedkommende jobben sin til det beste for brukeren? Trond bruker også mye tid i telefon og møter med pårørende. For hvordan vet man egentlig når det er på tide å søke sykehjemsplass for partneren, hvordan søker man og hvor?

– Hvilke personlige egenskaper har du mest bruk for i jobben?

– Jeg er blitt ganske god til å lytte, mye bedre enn jeg var tidlig i min karriere. Dessuten tror jeg at jeg evner å være nær og få folk til å stole på meg. 

Økt arbeidsmengde

De første ukene etter at han begynte i jobben, var Trond innom 20–30 innbyggere for å finne ut hva de trengte. Nå besøker han 8–10 personer i uka, noen av dem flere ganger. 

Den siste tida har det dukket opp flere yngre personer med demens, enkelte er i begynnelsen av femtiåra.

– De befinner seg i en livsfase hvor det er vanskeligere å akseptere sykdommen og kan ha mye sinne og motstand i seg. Det gjør dem ofte mer krevende å hjelpe.

For Trond betyr utviklingen at han må prioritere hardere.

– Jeg verken slipper eller forsømmer noen. Men jeg skulle ønske jeg kunne bruke mer tid på de som har mest motstand i seg.