Anita Arntzen
Tekst: SIDSEL HJELME
sidsel.hjelme@fagbladet.no
Det var da et veldig elitistisk sted å møtes på, kommenterer Magnus Engen Marsdal idet vi treffer ham på Kunstnernes Hus i Oslo. Han fnyser når vi antyder at vi synes det kler en mann fra kultureliten som ham selv.
Tankesmie-sjefen, forfatteren og debattanten er tydeligvis grundig vaksinert mot antydninger om at han tilhører de privilegerte i samfunnet og benytter enhver anledning til å påpeke det.
I Marsdals oppvekst i en av Trondheims drabantbyer var ordet karriere fraværende. Som sønn av en sjølproletarisert sivilingeniør som jobbet på jernstøperi, ble han tidlig drillet i å se samfunnet fra de svakestes side. Det perspektivet har han holdt fast på selv om han ytre sett altså unektelig har gjort det godt i livet så langt.
Nylig utkom hans åttende bok, «Frihetens mødre». En bok om hukommelsessvikt, ifølge forfatteren selv. Han bruker sin egen families historie for å beskrive hvordan frihetsbegrepet sto sentralt i framveksten av den norske velferdsstaten. Og ikke minst: den parallelle utviklingen i «The land of the Free».
EN LANG REISE: Det tok sju år og mange og lange reiser før boken som nå er ute, var klar. Nå håper Magnus E. Marsdal at boken også kan nå utenfor Norges grenser.
Anita Arntzen
Ideen til boken ble født i skyggen av et eliteuniversitet i California, der Marsdals kone var gjesteforsker mens far sjøl var i pappaperm med deres førstefødte Vemund.
– Når du sitter der med den første ungen, så blir du jo eksponert og bevisst både på fortid og framtid. Hvor jeg selv kom fra og på hva jeg hadde å gi videre til Vemund. På at min egen mor sannsynligvis hadde sittet og tenkt de samme tankene med meg på fanget.
Nå er det på tide at venstresida gjenerobrer frihetsbegrepet, mener Manifest-sjefen og siterer sin venn Harald Eia:
– Det handler om å få øye på det vannet du svømmer i, sa han da vi lanserte boken. Og det er jo slik – mye av det vi har bygget opp er så selvsagt at vi ikke ser det. Mange har kjøpt bildet av at venstresida har drevet med kollektivisme og ensretting. Når vi snakker om individets frihet og selvstendighet, løfter man litt på øyenbrynene og sier at «er det ikke amerikanerne som eier det»?
– Hvis du går bort fra skrivebordsteoriene og til det virkelige liv i stedet, så mener til og med Carl I. Hagen at folk flest har mer frihet i Norge enn i USA. Dette sa han i en debatt vi hadde, og det er jo en sjokkerende innrømmelse. Han har kjempet mot skatter og avgifter og offentlige inngrep i frihetens navn i alle år, og så sier han likevel at vi med mer skatter, avgifter og reguleringer har mer frihet. Da framstår hele Frp som en 40 år lang practical joke.
Selv om de politisk ikke er enige om noe som helst, innrømmer Marsdal at han likevel har sansen for den gamle Frp-koryfeen som person:
– Jeg ser det opprørske i ham. Karen som aldri var fin nok for Høyre eller smart nok for statsrådenes sønner og døtre i Arbeiderpartiet. Han ble latterliggjort og sett på som en idiot. Men han har bare stått på og ikke gitt seg.
– Carl er sikkert en av de modigste politikerne i Norge.
STÅSTED MED VESTKANTFOBI: - Folk vil jo tro at barna mine spiller fotball på Lyn når de ser meg her, sier Manifest-sjefen. Han er opptatt av å få fram at han kommer fra arbeiderklassen.
Anita Arntzen
Å kjenne seg igjen i opprøreren faller lett for Magnus Marsdal. For ham selv boblet det over allerede i første klasse.
– Å sitte ved statens kateter og motta sertifisert kunnskap, slet jeg med fra dag én på barneskolen. Det var som et dagfengsel og jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle sitte der og lære ting jeg allerede kunne. Jeg kasta pulten på læreren og ble sendt til utredning på PP-tjenesten relativt raskt.
– Hva sa de?
– Han er helt normal. Ikke noe problem.
Fra tolvårsalderen smalt musikken med full kraft inn i den unge trønderens liv. Han fikk sin første gitar, startet band og drømte om å bli rockemusiker. Bandet Hamlet, som etter hvert ble trøndermestere i rock, besto av kompiser fra ungdomsskolen. Reitan-arving Kjell Magnus, eller Kjellis som Marsdal kaller ham, stilte både med trommer og øvingsrom. Igjen får han behov for å markere distanse:
– Han bodde i Castle Reitan, mens vi kom fra arbeiderklassemiljø og bodde i noen fuglekasser av noen rekkehus. Vi øvde i kjelleren hos Kjellis, og han var nok litt prega av Remas milliardsuksess allerede da. Etter øvinga hadde vi fest, og da stod Kjellis i døra og tok ti kroner i inngangspenger fra dem han ikke likte så godt.
Politikken skilte etter hvert de to band-kompisene:
– Han åkte ut av bandet under EU-kampen. Mange i mitt miljø ble veldig grepet av striden om EU. Den var altoppslukende da jeg gikk på videregående og året etterpå, og jeg holdt på med det døgnet rundt.
– Beskjeden hjemmefra var at du må lære deg ting ordentlig. Et håndverk eller fag, mente de. Jeg holdt jo bare på med hobbyene mine. Da jeg var 21, kom noen og spurte om jeg ville jobbe på utenriks i Klassekampen, så da begynte jeg der.
– Har du savna å ha utdanning?
– Nei, jeg har jo videregående, sier han med et fornøyd smil.
Et opprørsk og overmodig trønder kan tydeligvis nå hvor langt som helst.
– Ifølge din egen hjemmeside har du til og med undervist på Jonas Gahr Støres gamle universitet, Institut d’Études Politiques de Paris?
– Det var et innlegg på en konferanse, ikke undervisning. Men jeg foreleste på et universitet i Nancy eller hvor det var, og de trodde vel at jeg kom fra Universitetet i Oslo. De satte meg opp som International keynote speaker, så jeg sa ikke noe til dem, jeg.
– På fransk?
– Nei trøndersk-engelsk. Jeg tenker det er god uttelling for artiumen.
Akkurat nå er det ikke tid for å pynte seg med opptredener på pene steder. Nå er det tid for hardt arbeid. Etter å ha jobba i nesten sju år med boka er det «payback time»:
– Det har vært veldig mye research, mye utgifter og tapt arbeidsfortjeneste. Jeg måtte reise til USA igjen, til Romania, til en husmannsplass på Helgeland, så måtte jeg lese et tonn med frihetsfilosofi, så dikte om alt til vanlig norsk, og så gikk jeg meg bort noen runder. Jeg skrev dårlig i tre-fire år.
– Jeg har hatt stipender og brukt dem opp, forskudd fra forlaget som ble brukt opp, så lånte jeg 100.000 fra foreldrene mine og i tillegg over 100.000 i forbrukslån for å finansiere skrivinga. Nå er det bare et stort svart hull i familieøkonomien, sukker forfatteren som i samme periode er blitt trebarnsfar og kan ikke lenger jobbe 70 timers uke som før.
I tillegg er det ikke fett fra før for lederen av en tankesmie på venstresida, understreker han.
– Klassekampen hadde en slags kåring over toppene på venstresida, hvor mye de tjente. Der var Aslak Sira Myhre på topp med 1,6 millioner, og så nederst på lista Magnus Marsdal med 226.000 eller noe. Det var nedpå der. Samtidig som vi måtte flytte og pusse opp huset, ha tre barn alt det der.
VET HVOR HAN HØRER HJEMME: -Fagforbundet er min hjemmebane. Oldefar var medlem i en mannsaler, og mamma har vært med i mange år.
Anita Arntzen
– Før brydde jeg meg ikke om økonomi overhodet. Jeg bare holdt på med hobbyen min. Nå står jeg der med tre unger og huslån og så videre, og det har plutselig noen konsekvenser å gå halvårsvis uten inntekt. Fordi du skal få ferdig boka di.
– Hva sier kona di til prosjektet?
– Hun sier at de pengene må vi bare få inn igjen. Jeg håper at jeg kan gå i null på å holde foredrag, sier han håpefullt. Foreløpig er det romslig i avtaleboka utover høsten, men han har tro på at det tetner til etter hvert.
Marsdal har i mange år vært en mye brukt foredragsholder både i Fagforbundet og ellers i fagbevegelsen, og det er her han treffer sitt kjernepublikum, framholder han:
– Fagforbundet er min hjemmebane, ikke minst fordi oldefar var i Kommuneforbundet i en mannsalder. Og mamma har vært medlem i mange år og også sittet i fagforeningsstyret i Trondheim. Som foredragsholder er det nok også en fordel for meg at jeg ikke har akademisk bakgrunn. Jeg trenger for eksempel ikke å justere språket. Jeg er vokst opp sammen med arbeiderklasseunger, sammen med Stig og Thomas og Frank. Dette er min verden. Jeg er ikke en akademiker som kommer utenfra.
– Siden boka di handler om frihet, har du sikkert også reflektert over hva det betyr for deg?
– Når du har små barn, er det veldig lite frihet. Du våkner i sekstida og så er de i gang. Alle skal på skole og i barnehage, og nå er de også så små at ingen av dem klarer seg noe særlig selv. Du må finne klær til alle, lage matpakke og havregrøt til alle. Så vil de ikke ha grøten sånn, men slik, og så må du lage den på nytt. Deretter må du følge dem til barnehagen og skolen. Så har du noen timer til å jobbe før barna skal hentes på AKS og i barnehagen. Så skal du skaffe middag og lage middag, og så er det lekser. Du skal ta oppvasken og så legger barna seg altfor seint. Så skal du gjøre ferdig husarbeidet og da er det på tide å legge seg, for de våkner jo igjen så tidlig. Det er en tilværelse i nødvendighetens rike.
– Alt dette kvinnfolkarbeidet som bare må gjøres! Men det er fint at det samtidig også er et liv fylt av kjærlighet, glede og entusiasme rundt de ungene.
– Mener du at småbarnsfasen er helt uten frihet?
– Det jeg, og mange i tilsvarende yrker lengter etter, det er frihet til å konsentrere seg, til å skrive. Den lille friheten jeg har, den bruker jeg til å jobbe.
6 kjappe
Hva drømte du om å bli da du var barn?
Som liten gutt ville jeg bli brannmann. Fra 12-årsalderen drømte jeg om å bli musiker.
Hva er en perfekt dag på jobben?
Når kjøleanlegget virker, byggearbeidene utenfor har pause, og alle gjør jobben sin.
Hva var din første lønnede jobb?
Som tenåring hadde jeg kveldsjobb på kursavdelingen på NTH. Det var store utsendinger og vi frankerte konvolutter i timesvis.
Hvem bør skjerpe seg?
Akkurat nå (juni) vil jeg si Rosenborg som ligger på tredjeplass i Eliteserien.
Hva er ditt beste råd til ungdommen?
Gå din egen vei, ikke gjør det systemet sier du skal gjøre. Du må følge det du brenner for.
Hva er typisk norsk?
Agget mot Oslo. Det som forener det norske folk, til og med de fra Trondheim og Bergen, er hatet mot Oslo.
Magnus Engen Marsdal
Alder: 44 år
Familie: Gift med Ingrid Lossius Falkum. Tre barn på 7, 4 og 1 år
Jobb: Leder for Manifest tankesmie, forfatter og debattant
Aktuell: Boken «Frihetens mødre. Jakten på et bedre liv i USA og Norge»
Skolen var som et dagfengsel. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle sitte der og lære ting jeg allerede kunne.
Alt dette kvinnfolkarbeidet som bare må gjøres!
Vi kom fra arbeiderklassemiljø og bodde i noen fuglekasser av noen rekkehus.
{"410456":{"type":"m","url":"/image-3.410456.71517e24a9","cap":"VET HVOR HAN HØRER HJEMME: -Fagforbundet er min hjemmebane. Oldefar var medlem i en mannsaler, og mamma har vært med i mange år.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"410458":{"type":"m","url":"/image-3.410458.49bb85ba8d","cap":"EN LANG REISE: Det tok sju år og mange og lange reiser før boken som nå er ute, var klar. Nå håper Magnus E. Marsdal at boken også kan nå utenfor Norges grenser. ","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"410461":{"type":"m","url":"/image-3.410461.2c989a59f2","cap":"STÅSTED MED VESTKANTFOBI: - Folk vil jo tro at barna mine spiller fotball på Lyn når de ser meg her, sier Manifest-sjefen. Han er opptatt av å få fram at han kommer fra arbeiderklassen.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"74","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Magnus Engen Marsdal","closed":false,"place":"I Marsdals oppvekst i en av Trondheims d"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"Skolen var som et dagfengsel. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle sitte der og lære ting jeg allerede kunne.","place":"– Å sitte ved statens kateter og motta s"},{"title":"Alt dette kvinnfolkarbeidet som bare må gjøres! ","place":"Nå er det på tide at venstresida gjenero"},{"title":"Vi kom fra arbeiderklassemiljø og bodde i noen fuglekasser av noen rekkehus.","place":"Politikken skilte etter hvert de to band"},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f4","title":"6 kjappe","closed":true,"place":"– Fagforbundet er min hjemmebane, ikke m"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}