Helene Sandvig tror alle som jobber med mennesker ønsker det beste for brukerne. Men så blir de slukt av systemet.

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@fagbladet.no

En gråhåret kvinne sitter i frisørstolen på Lørenskog sykehjem. Ved siden av henne, ved kameralyset, sitter programleder Helene Sandvig og spør henne om hva hun ser i speilet. 86-åringen svarer:

– En gammel dame.

Selv om hun har kommet på sykehjem, er hun like opptatt av å ordne seg på håret. Men sminke har hun sluttet med. Når frisøren foreslår at hun kan spørre pleierne om de kan hjelpe henne med sminken, kommer det kontant fra damen i stolen:

– De har ikke tid. De har to hender. De må fly videre.

Etter å ha sjekket inn på 15 institusjoner har Helene Sandvig (50) fått høre mange ærlige svar. Hun har fått se hva som rører seg bak lukkede dører. Hva som skjer når de pårørende drar hjem. Når lysene slukkes.

Seernes øyne inn

Det var den usminkede virkeligheten Helene og NRK-teamet ville vise da de drodlet hva som skulle bli den nye satsingen etter helse- og livsstilsprogrammet Puls.

De ville komme nærmere mennesker, men hvordan?

«Hva om Helene bare flytter inn på institusjonen og bor der i syv dager», sa et hode i nettredaksjonen en dag. Konseptet ble bestemt. Samtidig var Helene redd for at hun skulle ta for mye plass. Stå i veien for de hun skulle møte. Det tok ikke lang tid før hun endret mening.

– Da jeg sjekket inn på det første stedet, ble jeg seernes øyne inn. Jeg kunne sette ord på sanseinntrykk og forestillinger jeg hadde, og jeg kunne reflektere over det jeg ikke forstod. Formatet gjorde det enklere for seerne å forstå hva som foregår på disse institusjonene som ligger midt blant oss, men som vi sjelden legger merke til.

Helene sitter rundt kjøkkenbordet hjemme på Skøyen i Oslo. Det er siste dagen i november, men juleeskene står allerede framme, og kongerøkelsen fyller rommet. Foruten en bjeffende valp og motordur fra hovedstadens innfartsåre har roen senket seg rundt 50-åringen.

GRUER SEG: Helene Sandvig gruer seg hvis hun havner på sykehjem. – Det handler ikke om de ansatte. De prøver å gjøre sitt beste. Det handler om systemet.

Adrian Nielsen

– Skammet meg

Mange av oss har forestillinger og fordommer mot «institusjons-Norge». Helene er intet unntak. Før hun skulle sjekke inn på et asylmottak høsten 2015, var hun litt redd.

– Det skjedde et stemningsskifte den høsten. Vi hadde gått fra å ha store hjerter for de som kom, til å bli engstelige fordi det kom så mange.

Helene tenkte mye over hvem disse menneskene på asylmottaket var. Hva hadde de i bagasjen?

– Jeg skammet meg raskt over fordommene jeg hadde, for herregud så mange fine mennesker jeg traff.

Så var det også de gangene Helenes forestillinger stemte overens med virkeligheten. Som for eksempel på Lørenskog sykehjem. Før hun sjekker inn, sier hun til seerne at hun gruer seg hvis hun oppdager at de som jobber der, ikke har tid.

Dessverre stemte forestillingen hennes overens med virkeligheten. Det hendte at beboerne fikk bleier fordi de ansatte ikke rakk å hjelpe alle på toalettet. De ansatte følte på tidspress, og flere av de eldre følte seg ensomme. Helene kjente seg igjen i det som møtte henne på Lørenskog.

Frustrert

Anna og Helene på kveldsvisitt. Blomster i vaser. Glad for å se oss, men sliten i øyne og kropp. Ga meg kompliment: Så fin du er. Blandede følelser å være her. Fint å være nær, holde hånden hans og fortelle at vi er glad i han, men vondt å se sterke pappaen vår så liten og sliten.

Det er fire år siden Helene noterte dette. Ordene står skrevet i dagboka som lå fremme mens faren var på sykehjem. De to siste årene han levde var tøffe. Helene ble frustrert av systemet.

– Hver dag skal pleiere på sykehjem håndtere kompliserte sykehistorier fordi det feiler mye med kroppene til eldre mennesker. Ja, vi trenger varme hender, men gud hjelpe meg vi trenger også empatiske mennesker med varme hjerter og masse fagkunnskap.

Helene mener det er fort gjort å bli blind for hvordan og hvorfor du gjør som du gjør når du traver rundt på en arbeidsplass.

– Av og til skulle det kommet inn mennesker utenfra som stilte spørsmål. Hvis noen spør den ansatte om hvorfor, må hun reflektere over det, mener Helene.

Hun var dette mennesket både mens faren var på sykehjem og under innspillingen av «Helene sjekker inn».

NYSGJERRIG: Mens faren til Helene var på sykehjem, var det noen pleiere hun ble ekstra glad i. – De som var nysgjerrig på hvem vi var som pårørende og hvem pappa var, forteller Helene.

Privat

En kritisk pårørende

Etter en uke på vandring i institusjonskorridorer har Helene vært helt utlada, men også imponert. Over de ansatte som står i dette hver dag. Som bærer håpet til mennesker som har mistet det. Som står i jobben selv om de daglig blir skjelt ut av brukere eller får kritikk fra pårørende.

Helene har selv vært en kritisk pårørende, og hun forstår at noen ansatte synes det kan være krevende. Samtidig synes hun det er farlig når ansatte sier pårørende er krevende mens pårørende sier at de ansatte ikke skjønner noe.

– De ansatte og de pårørende må snakke sammen og forstå hvordan de kan være en ressurs for hverandre.

Selv mener hun det ansvaret hviler mest på personalet.

Helene tror alle som jobber med mennesker ønsker det beste for brukerne. Så blir de slukt av et system og et effektivitetsjag som gjør at de på sikt brenner ut.

– Når ikke tiden strekker til, slutter du å legge hånda på Olga fordi du vet at bordet fanger og at du vil bli sittende der en halvtime. Derfor går du heller for å vaske skyllerommet. Du vil være nær, men du har ikke tiden som skal til for å være det.

IMPONERT: – Jeg tar av meg hatten for de som jobber på hospits. De som står til knærne i dritt og risikerer å få kjeft på hver vakt. Likevel er de der med hjertene sine, forteller Helene Sandvig.

Adrian Nielsen

Nå har Helene skrevet bok om hvordan det er å være pårørende til en far med demens. Selv om hun og søsknene er ressurssterke, kjente de på en følelse av avmakt i møte med sykdommen og systemet.

– Jeg tror mange pårørende ønsker å si noe, men så orker de ikke. Jeg har en gave, og det er at jeg kan skrive og formidle. Det måtte jeg bruke, tenkte jeg. Boka gir de pårørende en stemme. Forhåpentligvis kan den være en form for trøst.

Vant til søkelyset

15 institusjoner, utallige våte kinn og flere smilerynker senere, sitter Helene igjen med mange inntrykk. Flere av menneskene hun har møtt dukker ofte opp i tankene hennes.

– Jeg kan ikke redde alle, men jeg prøver å holde fast ved at jeg gir en stemme til mennesker som vanligvis ikke blir hørt i samfunnet.

Hvordan har de det nå? Helene tenker ofte på det. Og hvordan går det med de som har blitt utskrevet?

– Vi bruker så mye penger på intensiv behandling av mennesker på institusjon, men hva skjer med dem når de spaserer ut døra?

De fleste svarene til Helene kommer sent, men de er gjennomtenkt. Det ser det også ut som poseringene er under fotoseansen. Hun er vant til dette. Vant til å være i søkelyset. Det er likevel et spørsmål hun ikke svarer like selvsikkert på.

– Se for deg at du skal bo på en institusjon over lang tid. Hvilken ville du helst blitt lagt inn på?

– Gurimalla, det er et vanskelig spørsmål. Det er snakk om så alvorlige lidelser og liv så det blir urettferdig å svare på. Rent estetisk ville jeg vært på Modum Bad. Mange institusjoner er litt triste. Jeg tror omgivelser og interiør gjør noe med hvordan vi føler oss når vi er syke.

BLØDNINGER: På Nyfødtintesiv-avdelingen møtte Helene mange babyer som svevde mellom liv og død. Helene trodde selv hun skulle dø da datteren Anna ble født. Hun satt så godt fast at legen til slutt måtte røske henne ut. Etterpå fikk Helene store blødninger som legene måtte kjempe om å stoppe. Da tenkte Helene: «Hvis jeg dør nå, jaja, da dør jeg da».

Anders Leines/NRK

Vil dø under middagsluren

Bare 24 år gammel mistet Helene moren sin, og før hun rundet 50 år døde faren hennes. Likevel er ikke Helene redd for døden. Hun er redd for lidelsen før døden.

– Når jeg er gammel nok, håper jeg at jeg bare sovner inn mens jeg tar en middagslur på sofaen.

Før den tid skal hun fortsette å være til stede i hverdagen. For er det en ting hun har blitt mer bevisst på etter at foreldrene forlot henne, er det at livet ikke er evig.

– Jeg er veldig opptatt av å være nær barna mine. Være her nå. Vi må ikke opp på det høyeste fjellet eller reise jorda rundt, men vi må være sammen i hverdagen.

6 kjappe

Hva drømte du om å bli da du var barn?

Sikkert hestetemmer.

Hva er en perfekt dag på jobben?

På en institusjon for å gjøre opptak til «Helene sjekker inn».

Hva var din første lønnede jobb?

Vaskejobb.

Hvem bør skjerpe seg?

De som foreslår å endre paragraf 2c.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Drit i andres forventninger og tro på at du er bra nok.

Hva er typisk norsk?

Ja, hva er det?