Henrys siste håp

Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

{O}

20/0

privat

Henry Sørensen (79) jobbet som brannmann i Bergen fra 1965 til 1980.

15 år seinere kjente han de første symptomene på at arbeidsdagene i giftig røyk kunne ha satt spor.

59/0

Eivind Senneset

Siden har han kjempet for å få godkjent kreftsykdommen som yrkesskade.

Nå er han kommet til siste runde.

{/o}

Da Henry Sørensen troppet opp til første arbeidsdag hos brannvesenet i Bergen i 1965, fikk han utdelt blå skjorte og slips, en lårkort regnfrakk, sjøstøvler og stålhjelm, samt et bandolær med redningskrok. Han rykket aldri ut til en brann uten at slipset var ordentlig knyttet under regnfrakken, eller «kavaien» som de kalte den.

Etter å ha utdannet seg til røykdykker, fikk han røykdykkermaske, med beskjed om ikke å dekke til huden helt: En brannmann måtte kjenne varmen fra en brann på huden for å kunne bedømme eksplosjonsfare.

Siden strømmen i brennende hus ikke alltid var slått av, og stål leder strøm, ble stålhjelmen etter hvert byttet ut. Den korte regnfrakken ble erstattet med ullfrakk, siden det var upraktisk med ei arbeidsjakke som smeltet ved for høy varme.

{o}

Eivind Senneeset

Henry Sørensen (79) har ikke så mye å le av om dagen.

Når han tenker tilbake på forholdene han og kollegene jobbet under på 60- og 70-tallet, trekker han likevel på smilebåndet.

{/o}

– Det har skjedd så mye siden min tid: I dag vet vi at hvis brannrøyk kommer i kontakt med hud, så går de giftige kjemikaliene gjennom huden og inn i blodbanen. Når brannpersonell jobber, er all hud dekket til og det er garderoberegler og rutiner for hvordan klær skal behandles etter en brann. I min tid vasket vi arbeidstøyet bare når det var ekstremt skittent. Vanligvis satte vi fra oss sjøstøvlene og hang «kavaien», hanskene og hjelmen på knaggen til morgenen etter. Når vi skulle på vakt, kjente vi på lukta i garasjen om gutta på skiftet før hadde vært ute på jobb.

Risikabel arbeidsplass

Det er ingen tvil om at brann- og redningsetaten har vært og fortsatt er en risikofylt arbeidsplass. Ikke minst på grunn av eksponering for farlige kjemiske stoffer i brannrøyk.

I sommer klassifiserte Verdens helseorganisasjon brannkonstabelyrket som «sikkert kreftfremkallende». Forskningen har påvist en sikker sammenheng mellom brannkonstabelyrket og henholdsvis brysthinne- og blærekreft. Helseorganisasjonens kreftforskningsinsitutt konstaterte også «begrenset bevis» for sammenhengen mellom yrket og enkelte andre krefttyper. Blant disse er prostatakreft.

At brannfolk har høyere forekomst enn normalbefolkningen av flere krefttyper, har vært kjent i mange år. Fordi det ofte tar lang tid før kreftsykdom utvikler seg, kan det imidlertid være vanskelig å slå fast at kreftsykdommen er relatert til jobben. Det har vært vanskelig for norske brannfolk å få anerkjent kreftsykdom som yrkesskade. NRK hentet i 2021 inn tall som viste at 91 brannfolk med kreft hadde søkt om yrkesskadeerstatning fra Nav siden 2013. 76 prosent av dem fikk avslag. De fleste av sakene gjaldt prostatakreft.

Prostatakreft er ifølge Kreftforeningen, Kreftregisteret og Store Norske Leksikon den vanligste kreftformen blant norske menn. Krefttypen rammer primært eldre menn nordvest i Europa og Nord-Amerika, noe som kan tyde på at miljø har betydning. Andre faktorer som ser ut til å ha betydning er arv, kroppsfett og høyde; høye menn har større risiko enn lave.

Prostatakreft er én av flere krefttyper med økt forekomst blant brannmenn. Hittil har det manglet vitenskapelig dokumentasjon for hva som er årsaken.

Kamp

Henry Sørensen fikk de første symptomene på at noe var galt midt på nittitallet, 15 år etter at han sluttet som brannmann. I 2011 fikk han påvist prostatakreft og ble behandlet med stråling 23–24 ganger.

I 2017 søkte han om yrkesskadeerstatning.

– Når du kommer opp i åra, blir pensjonist og oppdager at mange tidligere kolleger som gikk av som 60-åringer ikke får vært pensjonister særlig lenge, begynner du jo å lure, begynner han.

– Da jeg begynte kreftbehandlinga for 11–12 år siden, var det en del som hadde begynt å få sakene sine gjennom systemet og godkjent kreftsykdommen som yrkesskade. En av dem døde av leukemi for to år siden. Før han døde, sa han til meg «nå er det din tur, Henry, nå må du kjempe for din kreft, for nå ser det ut som om det er flere med din type kreft som har fått det godkjent.»

{o}

Eivind Senneset

Henrys søknad om yrkesskadeerstatning til Nav ble avslått. Det samme ble klagen på avslaget.

{/o}

Ekspertene så ikke bort fra at eksponering for kreftfremkallende stoffer i jobben som brannmann i perioden 1965–1980, kunne ha betydning, men mente det var mest sannsynlig at hans høye alder var årsaken til at han fikk kreft.

Henry tok saken til trygderetten. Og tapte. I januar 2022 behandlet Gulating lagmannsrett spørsmålet om hvorvidt Sørensen var berettiget yrkesskadeerstatning. Også denne gangen fikk staten medhold i at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom Sørensens prostatakreft og de 21 giftige brannene han var med å slukke i løpet av sine femten år i Bergen brannvesen.

Lagmannsrettens dom siterer flere eksperter som har vært inne i saken. Alle konkluderer med at «dagens kunnskapsstatus tilsier ikke at det er alminnelig sannsynlighetsovervekt for at yrket som brannmann kan fremkalle prostatakreft.»

Etter fem år med to avslag og to tap sa Sørensen «aldri mer» og pakket vekk papirbunkene.

– Jeg var mest klar for å glemme hele greia, sier han.

{o}

Rønnaug Jarlsbo

Så ringte Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby og fortalte at hun ville anke saken til Høyesterett.

Det tente en gnist av håp.

{/o}

For strenge krav

Hovedutfordringen i Sørensens sak er at vitenskapen så langt ikke har klart å finne en enkeltstående årsak til prostatakreft. Dermed er det vanskelig å bevise en klar sammenheng mellom sykdommen og arbeidsforholdene Sørensen hadde på 60- og 70-tallet.

Fagforbundets advokat Anne-Gry Rønning-Aaby mener trygderetten og lagmannsretten har lagt lista for hvorvidt en sykdom skal regnes som yrkessykdom, altfor høyt.

– De fleste krefttyper har en blandet årsak. Noe av det som er typisk for kreft, er at du svært sjelden kan peke på én enkelt årsak til hvorfor kreften slo ut. Samtidig vet vi nå at brannkonstabelyrket regnes som «sikkert kreftfremkallende», at det er sikker sammenheng mellom jobben og to krefttyper, samtidig som yrkesgruppa er overrepresentert i flere andre krefttyper, deriblant prostatakreft. Når vi vet hvor mange skadelige stoffer som kan være i en brann, så mener vi at de som blir syke bør fanges opp i det sikkerhetsnettet som yrkesskadereglene innebærer.

Høyesteretts avgjørelse om hvorvidt prostatakreft skal godkjennes som yrkessykdom hos brannmenn, vil ha betydning for langt flere enn Henry Sørensen påpeker Rønning-Aaby.

– Den vil også få betydning for de mange andre i branntjenesten som har fått kreft og hvor samme strenge vilkår legges til grunn. I tillegg har du folk i en del andre yrker hvor jobben innebærer eksponering for flere ulike kjemikalier, sier Rønning-Aaby, som er imponert over Sørensens utholdenhet:

– Det er tøft å stå i en slik sak, særlig når du har en så alvorlig diagnose og må slåss mot myndighetene samtidig som du baler med kreften. At Henry Sørensen orker å stå opp og ta denne kampen som kan bety så mye for så mange, er utrolig viktig for oss i Fagforbundet. Vi er avhengige av at vi har medlemmer som orker å stå løpet ut hvis vi skal få til endring i regelverket.

Andpusten

Når dommeren tirsdag morgen slår hammeren i bordet på Høyesteretts plass 1 i Oslo, er det likevel uten Henry Sørensen.

{o}

Eivind Senneset

Parallelt med kampen for å få godkjent prostatakreften som yrkesskade, har han hatt hudkreft, hjerteinfarkt og tilbakefall av prostatakreften.

{/o}

Men det er noen plagsomme bivirkninger av strålebehandlingene mot prostatakreften for 10 år siden som gjør at han holder seg ved kjøkkenbordet i Åsane under den viktige finalen.

79-åringen har akkurat kjørt bilen inn i garasjen hjemme når han tar telefonen fra Fagbladet. Stemmen er klar og tydelig, men han medgir at formen har vært bedre.

– Akkurat nå sitter jeg her og tenker på at jeg skal opp noen trapper som kommer til å gjøre meg skikkelig andpusten. Det er noe med blodprosenten. Jeg har allerede fått én blodoverføring, kanskje må jeg ha en til. Etter at prostatakreften kom tilbake er formen generelt dårlig.

Den lange kampen mot staten har også vært en stor belastning.

– Det har vært et høyt trykk, særlig etter at Høyesterett tok saken, telefonen har ikke stått stille. Og så er det jo sånn at vi som var brannmenn og røykdykkere på den tida, også kjørte ambulansen. Vi var utsatt for mange traumatiske opplevelser, men var våre egne psykologer som bearbeida opplevelsene på «stua» og konkluderte med at det var en del av jobben. Når jeg har gått gjennom papirer og bilder til denne saken kommer alt tilbake. De verste opplevelsene får meg til å våkne dyvåt av svette.

– Hva gjør du hvis dere taper i Høyesterett, hvordan ser du for deg veien videre da?

Den tidligere brannmannen nøler. Så viser han til Kreftforeningen og generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross, som har engasjert seg sterkt i saken, og kalt den «en milepæl for alle som er utsatt for kreftrisiko på jobben». Generalsekretæren har sagt at hun håper saken gjør at «arbeidsgiverne sørger for at brannfolk blir så godt vernet at de ikke risikerer å få kreft når de er ute og redder liv og eiendom for oss alle. Hvis ikke brannkonstabler blir beskyttet bedre på jobb, så kommer kravene om yrkesskadeerstatning til å bli enorme i framtida.»

– Men for min egen del er framtida høyst usikker, den tør jeg ikke ha noen formening om.