Frøydis Falch Urbye

frf@fagbladet.no

Anne Grethe (68) har levd mesteparten av livet i en bolig for utviklingshemmede. Hvis John Helge og de andre ansatte blir trygge nok, kan hun kanskje få bli her til livets slutt.

Fra den sorte stresslessen i den ryddige stua veiver 68 år gamle Anne Grethe armene i takt med den dansende oransje barneTV-favoritten Fantorangen.

Jægermyren bofellesskap i Bergen kommune er hjemmet til ni beboere og arbeidsplassen til rundt 20 ansatte. Både Anne-Grethe og flere av de andre beboerne har bodd her i mange år, og flere flyttet inn som unge voksne en gang på 80-tallet. Nå er fem av ni beboere over 50 år.

Tett på beboernes liv

I løpet av de neste årene kommer noen av dem til å bli syke og dø.

– Skal vi gå og male litt, Anne-Grethe? spør helsefagarbeider John Helge Engan med koselig stemme i det rulleteksten flimrer over skjermen.

Helsefagarbeideren forteller om båndene som knyttes mellom ansatte og beboere etter årevis med felles opplevelser. Her hvor verken personalet eller beboere skiftes ut særlig ofte, finnes felles minner fra alt fra sydenferier til alvorlig sykdom.

Engan har opplevd beboere som har søkt trøst hos ansatte når familiemedlemmer har kommet for å fortelle om søskens bortgang, og han har flere ganger feiret jul sammen med de eldste som ikke lenger har noen slekt å feire sammen med.

Etter 21 år som ansatt har helsefagarbeideren også rukket å se tre beboere bli flyttet til sykehus eller sykehjem fordi de ble syke og skulle dø. Det har ikke alltid vært like lett å være vitne til.

– De får mye mer oppfølging her enn på et sykehus eller et sykehjem – det er helt sikkert, konstaterer Engan.

Utrygg i omsorgsrollen

Neste gang en beboer blir alvorlig syk og skal dø, er sjansen litt større for at hun eller han kan bli boende her i Jægermyren til livets slutt.

For noen kilometer unna, på Haukeland universitetssykehus, ble det mellom 2015 og 2018 gjennomført et prosjekt som skal trygge ansatte i boliger for psykisk utviklingshemmede i å gi lindrende, palliativ behandling.

Til og med vask av døde kropper har sykepleier Grethe Skorpen Iversen lært bort til helsefagarbeidere, vernepleiere og andre ansatte i bemannede boliger rundt om i storkommunen.

Ikke fordi det er et uttalt mål at beboere i skjermede boliger skal dø hjemme, men fordi de ikke skal sendes på sykehjem som et resultat av at de ansatte føler seg utrygge i den nye omsorgs­rollen.

HJELPER: Prosjektleder Grethe Skorpen Iversen jobber til daglig på Haukeland Universitetssykehus. Selv om prosjektet nå er avsluttet, bistår hun fortsatt boliger rund om i landet når de har spørsmål om lindrende behandling til beboerne.

Frøydis Falch Urbye

– Ansatte vi snakket med var usikre på om det de gjorde var godt nok, og de var usikre på hvem de skulle ta kontakt med når de hadde spørsmål. Det var bakgrunnen for at vi startet prosjektet, forklarer Iversen.

Snakker om døden

John Helge Engan er en av dem som var på kurset, som fikk navnet «Tror du vi kan klare det?» Helsefagarbeideren har som flere av de andre ansatte i boligen vært borti død før. Under deleksamen på 90-tallet fikk han i oppgave å stelle en døende kvinne på sykehjem, men det er mange år siden nå.

At han skal møte døden igjen her på arbeidsplassen, er noe han og kollegaene jevnlig snakker om.

– Vi vet jo ikke hva som venter oss når vi går inn i en leilighet om morgenen, men det er ikke noe jeg går og er spesielt urolig for. Det er jo livets gang, fastslår Engan.

Et av målene med kurset var å gjøre ansatte bedre kjent med hva slags ressurser som finnes i kommunen. Et eksempel er at Sunniva, senteret for lindrende behandling i Bergen, kan komme på hjemmebesøk i boligene. Et annet er at sykehjemslegevakten i Bergen nå har sagt ja til å komme på legebesøk på kveld, helg og helligdag, når det ikke er mulig å få tak i en fastlege.

I forkant av funksjonstap

Når de ansatte kjenner til hvilke ressurser de har og i tillegg klarer å planlegge godt allerede fra en beboer får en alvorlig diagnose som kreft eller demens, blir de tryggere i arbeidet med syke eller døende, mener Grethe Skorpen Iversen.

– Hvordan vet vi at en person uten språk er syk? Hvordan skal vi fortelle til en beboer at operasjonen ikke var vellykket? Hvem skal vi ringe til når en beboer dør og hvordan skal vi ivareta medbeboere? Det er ikke sikkert at man klarer å ha beboeren boende hjemme helt til det siste, men det er uansett viktig å være tidlig ute med planleggingen, mener hun.

BEHOV FOR VERNEPLEIERE: Elna Ekmann forteller at beboerne her i Jægermyren bofellesskap ofte ikke klarer å uttrykke smerte og at de ansatte ikke har mengdetrening i palliativ behandling. Fordi så mange av beboerne her er gamle, har hun sluttet å søke etter pedagoger eller aktivitører når hun har en stilling ledig. Nå er det vernepleiere og sykepleiere boligen har behov for.

Frøydis Falch Urbye

Vernepleier Elna Ekmann er leder i Jæger­myren bofellesskap og har etterutdannet seg innenfor aldring og demens. Hun forteller at de her, som i mange andre døgnbemannede boliger for utviklingshemmede, har en god miks av vernepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte.

På enkelte vakter er det ingen faglærte på jobb. Men i boligen med bare ni beboere får heller ikke de faglærte her mengdetrening i palliasjon og død. Og selv om ansatte blir kurset og faglig forberedt på at beboerne blir gamle og syke, er det andre grunner til at svært syke beboere har blitt sendt på sykehjem.

– Vi hadde en med demens som bodde her lenge. På grunn av hennes helsetilstand og manglende døgnkompetanse ble det vanskelig, og med trange bad og to etasjer uten heis ble det til slutt umulig. Hun kom ikke ut, og av sikkerhetsmessige årsaker måtte hun flytte på sykehjem.

– Burde boligen vært bedre tilrettelagt for døende?

– Kanskje noe, men ikke nødvendigvis. For dette er et hjem. Et sykehjem et bedre tilrettelagt for pleietrengende enn det vi har som mål å være.