Her er rådet Yohan (42) gir til sine barn: – Det finnes hverdagsrasisme, en det finnes også hverdags-antirasisme

Peter Vollset

redaksjonen@fagbladet.no

– JEG HÅPER de leser den, da. Jeg gjør det.

Yohan Shanmugaratnam har snakket lenge om fagbevegelsen. Men akkurat nå snakker han ikke lenger om fagbevegelsen i brede strøk. Han snakker om barna sine.

«Den» han håper barna leser, er boka han har skrevet. «Vi puster fortsatt», heter den. Den er en bok om rasisme, og han har adressert den nettopp til sine barn.

Og selv om barnas medie-diett inneholder for far uforståelige mengder tik-tok-videoer og altfor få bøker, er ikke bokens tema om røtter og tilhørighet ting de er uvant med å snakke om.

Tvert imot. Da Yohan vokste opp, kjente han og broren nesten ikke andre barn med utenlandske foreldre. Situasjonen i Oslo øst, der hans datter går på skole i dag, er en ganske annen.

– De har stålkontroll på hvor hverandres foreldre er fra, og hva de forskjellige blandingene kalles. Samtidig som de er veldig klare på at de alle er helt norske, så er de veldig bevisste på røttene sine. Dattera mi kan beskrive en klassekamerat som en «light-skin», altså det vi kalte «mulatt», mens hun selv er «whasian», en blanding av «white» og «asian», og så videre. Total oversikt.

En annen verden

Det er blitt en klisjé å påpeke, men når Yohan Shanmugaratnam treffer Fagbladet på en kafé på Aker brygge i februar og forteller om bakgrunnen for at han har skrevet bok, føles det som om han beskriver en verden som står mye fjernere i tid enn de åtte små månedene som faktisk har gått.

Han begynte å skrive var før den nåværende sosiale nedstengingen av Oslo, men etter den første. Drapet på amerikaneren George Floyd hadde utløst en bølge av antirasistiske demonstrasjoner som fort hadde spredt seg til hele USA, og deretter hele verden.

– Det som skjedde, var at man så en voldsom reaksjon også blant hvite i sosiale medier og den slags, med svarte instagram-bilder og sånn. Jeg tenkte «Må det en så ekstrem hendelse til for at folk som ellers kaller seg tolerante og liberale går fra å bare være ikke-rasister til å bli antirasister?» sier han.

Han skrev en kommentar, «Ilden neste gang», i avisa Klassekampen, der han jobber.

Under ingressen «Spar oss for det liberale hykleriet» fnøs han av folk som påstår at de er på demonstrantenes side, men samtidig oppfordrer dem til å ikke yte fysisk motstand mot politiet.

Dette er den type «liberale» som «gjerne ville stått fast i heisen med Nelson Mandela, men helst ikke den delen av ham som leda den væpna kampen mot apartheid og snakket varmt om Fidel Castro», utdyper han.

Han avslutter teksten med å be leseren spørre seg om rasisme bare er noe de ikke liker, eller noe de aktivt jobber imot. Teksten vakte oppsikt. Kort tid etter tok forlaget Manifest kontakt. De lurte på om Yohan kanskje ville skrive en bok om rasisme. Kommentaren hadde han skrevet på én natt. Boka tok tre måneder.

Bestselger

«Vi puster fortsatt» kom på femteplass på lista over de mest solgte bøkene på Oslo-bokhandelen Tronsmo i 2020, til tross for at den kom ut sent i oktober. Boken skildrer Shanmugaratnams egen barndom og beskriver hvordan både rasisme og antirasisme i Norge har forandret seg i løpet av hans liv, med drapet på Benjamin Hermansen, ellevte september 2001, tjueandre juli 2011 og nevnte George Floyd-protester som omdreiningspunkter.

HÅPEFULL: – Arbeidsplassen er et sted der ulike folk opplever den samme uretten. I det felles møtet med urett, med ledelsen, i streik eller forhandlinger, der kan forandring skje, sier Yohan Shanmugaratnam.

Anita Arntzen

De 120 sidene inneholder mye selvbiografi, og det er lett å forstå hvorfor. Hvis en romanforfatter skulle kommentert kolonialisme, utenforskap, fordommer, møter mellom kulturer og innvandring med én enkelt oppdiktet figur, karakter hadde ingen klart å dikte opp noe så dekkende som Yohan Shanmugaratnam. Oppvokst for det meste på Ås i Follo, med far fra Sri Lanka, en tidligere britisk koloni som nå var i full borgerkrig mellom etniske grupper, og en mor fra Japan. Da han kom til Norge som seksåring, var han ikke helt japansk, etter å ha tilbrakt tre år i morshjemland. Han var heller ikke helt tamilsk, etter å ha tilbrakt sine første tre på Sri Lanka.

Han hadde et «håpløst» tamilsk etternavn og førte dagbok på japansk, men i Follo var han og broren i det minste én ting helt og holdent: De var utlendinger.

Ball, band og trommekurs

I hvert fall til å begynne med. Barndomsvenner beskriver en sosial, smart og populær gutt med jentetekke og gode karakterer. Fotball ble spilt fra første stund, på elendig nivå (de eneste kampene laget noensinne vant, var de få gangene de møtte Skiptvet, som var enda dårligere). Etter hvert som årene gikk, ble fotballen erstattet med band og fester. Og tamilsk trommekurs – et «litt corny» forsøk fra hans foreldres side på å balansere den tre-kulturelle vektskålen mellom det norske samfunn og den japanske lørdagsskolen sønnene gikk på.

– Jeg brukte masse energi på å bli godt integrert og på å ignorere rasisme i oppveksten og var på mange måter et sånt godtroende innvandrerbarn som antok at selv kommentarer som i beste fall skyldtes ignoranse, bare var uskyldige misforståelser. Og noen ganger får jeg inntrykk av at det er sånn noen hvite vil at det skal være fortsatt, at alt alltid blir tolket i beste mening og at alle bare er takknemlige for å være her.

Han er også klar på at han som kom hit som liten, har en annen identitet enn folk som er født i Norge.

– Jeg reagerer for eksempel ikke negativt på spørsmålet «hvor er du fra?» Det er helt naturlig for meg at folk lurer på det, men det kan også tenkes at folk som er født her leser litt andre intensjoner inn i det spørsmålet. Men det er jo ikke verre enn å spørre «hvor er foreldrene dine fra?» Så enkel kan løsningen være, og likevel får dette folk til å si «Jeg tør ikke ta rasismedebatten».

Klønete, men velment

Yohans foreldre var ikke spesielt strenge når det kom til sine sønner, innenfor visse grenser mange akademikerbarn nok vil kjenne seg igjen i.

ET ANNET LAND: – De som lurer og svindler og blir rike, slipper unna med det. Fordi den økonomiske konflikten aldri blir den definerende konflikten i samfunnet, sier Yohan Shanmugaratnam. Derfor mener han at også antirasisme dypest sett handler om økonomisk ulikhet.

Anita Arntzen

– Klasseforstanderen min på ungdomsskolen sa jeg burde søke på tegning, form og farge på videregående, i Ski, og så gjorde jeg det, uten å ha snakka med foreldra mine, og da satte de ned foten. Det var helt uaktuelt. De var utradisjonelle foreldre og forventet aldri at jeg skulle studere medisin eller bli IT-ekspert sånn som mange andre asiatiske foreldre, men tegning var å gå over streken. Så det ble allmenn, og Blindern.

Et poeng han vender tilbake til, både i boka og under intervjuet, er at hans vellykkede integrering i det norske samfunnet ikke skjedde uten bevisst og aktiv innsats. Fra hans egen side, og også fra lokalsamfunnet.

{s1}

I boka finnes varme skildringer av lærere som kunne være hensynsfulle til det nesten komiske og tverrkulturelle bokdager på Ås bibliotek.

– Det finnes hverdagsrasisme, men det finnes også hverdags-antirasisme. En veldig stor motivasjon til å skrive denne boka var å få sagt at de noen ganger klønete, men oppriktige og velmenende forsøkene på å inkludere innvandrere, de hadde en effekt på meg. Det er mye bedre at folk tråkker litt feil og bruker litt feil ord og sånn enn at de trekker seg tilbake og gir opp.

Det handler om penga

Forestillingen om at terskelen til rasismedebatten er så høy at det er umulig å snakke om temaet på riktig måte, hindrer også at de underliggende årsakene blir snakket om, mener han.

– Det ene store skillet som går gjennom landet, og gjennom verden, havner alltid i bakgrunnen av samfunnet. Det er derfor de … sier han og gestikulerer i retning de enorme lystbåtene vi passerte på vei til kafeen.

– De som lurer og svindler og blir rike, slipper unna med det. Fordi den økonomiske konflikten aldri blir den definerende konflikten i samfunnet. Men der det er økonomiske forskjeller, er det forskjell i status. Og mitt problem med liberalerne er at de har godtatt dette samfunnet. De forestiller seg at «globalisering» er noe som skal arte seg som at verden blir som en kul, stor by, når det faktisk innebærer en enorm tilrøvelse av rikdom fra hele verden til en liten elite, og derfor synes jeg det er provoserende at de samme folka som har heia fram denne verden nå plutselig skal rope at «black lives matter».

– Men dersom det er de økonomiske forskjellene alt bunner i, hvorfor er det rasisme du har skrevet bok om da?

– Fordi jeg ser rasismen i sammenheng. Kapitalismen slik den finnes i dag, kunne ikke eksistert uten kolonialismen og det grunnleggende rasistiske verdenssynet kolonialisme er bygget på. Boka er mitt ydmyke forsøk på å binde disse tingene sammen. Når man har et økonomisk system som skaper forskjeller og som dyrker disse forskjellene så er det ofte slik at det blir etniske minoriteter som ender opp med å gjøre det ubehagelige arbeidet på bunnen av samfunnet.

Arbeidsplassen er også et av de stedene hvor rasisme mest effektivt kan bekjempes, mener han.

– En helt essensiell arena for å mobilisere er arbeidsplassen. Det finnes jo allerede en plattform der denne mobiliseringen kan skje – i fagbevegelsen. Der samles det alle slags folk, som jobber i samme yrke, da, uansett hva dem har på seg eller alder eller hvor foreldrene deres er fra. Arbeidsplassen er et sted der ulike folk opplever den samme uretten. I det felles møtet med urett, med ledelsen, i streik eller forhandlinger, der kan forandring skje. Der kan mistro bli til toleranse, og toleranse til solidaritet.

Boka ligger fortsatt på flere salgstopper et halvt år etter at den kom ut. Det har gjort Yohan Shanmugaratnam til en av de ganske få folka som blir ringt når noen trenger noen til å mene noe om rasisme.

– Jeg vet ikke hvor komfortabel jeg er med det – men jeg mener jo det jeg mener og jeg står jo for det jeg har skrevet.