JOAKIM MEDIN

tips@fagbladet.no

Scenen utspiller seg i byen Amuda i det nordøstlige Syria. Her møtes parlamentet i den selvstyrende kantonen Jazira. Det var her, i november 2013, at Rojava-regionen erklærte seg selvstendig fra Assad-regimet i Damaskus.

Forsvarsminister Abdulkerim Saroxan går på talerstolen. Han unnskylder først sin gebrokne arabisk, men må bruke det hvis alle skal forstå det han sier. Syrisk-arameisk, arabisk og kurdisk har nå alle fått status som offisielle språk.

Saroxan snakker om den folkelige kampen for å forsvare regionen. Geriljastyrken deres, Folkets forsvarsenheter (YPG), opprettholder fronten mot Den islamske staten (IS) på en vellykket måte inntil videre.

– Er det noen som har noen spørsmål? Noen hender strekker seg i været, og ministeren peker på en av dem.

– Dette er ikke en pressekonferanse! Vi må skrive ned spørsmålene og deretter ta dem i tur og orden, roper en person.

Forsiktig latter bryter ut blant delegatene. Mange her mangler erfaring når det gjelder å avholde slike møter, så hvert møte er derfor en viktig læringsprosess.

– Tidligere var det ikke tillatt med demokratisk arbeid i partier og sivile organisasjoner. Det er mye som har forandret seg, sier tolken vår Abdulsalam.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PÅ POST: Kurdiske soldater i YPG og YPJ er utplassert over alt ved Rojavas frontavsnitt, som er alliert til den USA-ledede internasjonelle koalisjonen mot IS.

Thorkil Rothe, Joakim Medin

Etnisk og religiøst lappeteppe

I dag kontrollerer kurderne store deler av det nordlige Syria og har blitt den viktigste allierte bakkestyrken til den USA-ledede koalisjonen mot IS. Tre landområder langs den tyrkiske grensa er utropt til egne kantoner som sammen danner regionen Rojava.

Akkurat slik valget av navnet «kantoner» antyder, er det liten tvil om at inspirasjonen er hentet fra den desentraliserte og direktedemokratiske modellen i Sveits. Ved å ta hensyn til lokale forhold, passer modellen det etniske og religiøse lappeteppet i det nordlige Syria og mange andre steder i Midtøsten. Majoritetsbefolkningen er kurdere, men også syrere, arabere, armenere og turkmenere bor her. Mennesker fra religionen islam, kristendommen og den urgamle jesidismen lever side om side. Tanken er å la alle, både kvinner og menn, bygge opp et nytt og bedre samfunn sammen.

Vil dele på makta

I etasjen over den pågående parlamentssamlingen arbeider statsminister Akram Hasso med de gjennomgripende endringene i samfunnet.

– Vi ønsker ikke å lide samme skjebne som Aleppo, Homs og andre steder i Syria. Dette selvstyret ble skapt slik at alle grupper kan delta. Vi ser det som en måte å bevare Syria på, med alle de kulturene og minoritetene som har bygget opp landet.

Selv er Akram Hasso kurder. Han jobber som advokat og er ikke medlem av noe parti, men har bakgrunn i den kurdiske politiske bevegelsen. Det var handlingene til kurdere som først og fremst gjorde det mulig å etablere et selvstyre i Rojava. Da de syriske regimestyrkene i stor grad trakk seg tilbake fra den tyrkiske grensa sommeren 2012, ble samfunnsmakta tatt over av en paraplyorganisasjon som besto av ulike kurdiske partier og organisasjoner, blant dem Kurdistans arbeiderparti (PKK), hvis geriljastyrker hadde kjempet mot den tyrkiske staten i over 30 år. Kurderne åpnet opp for å inkludere Rojavas øvrige etniske og religiøse grupper i samfunnsstyringen.

Statsministeren nikker mot sine to visestatsministre, som sitter og jobber et par stoler unna. Hussein Azzam er araber, mens Elizabeth Goreye er syrer og bærer et halskjede med et krusifiks.

– Revolusjonen vår handler om å dele makta mellom alle som bor her, sier han.

Det flerkulturelle samholdet er et forbilde som både Assad-regimet og enkelte grupper i den syriske opposisjonen har forsøkt å rive i fillebiter de siste to årene, ifølge Akram Hasso.

Beskytter byens befolkning

Ute på kantonens veier ser vi også konkrete eksempler på det nye samarbeidet. Vi kjører gjennom et landskap av bølgende, brungule myrer omgitt av stillestående oljepumper. Når vi nærmer oss en by, blir vi vinket inn til siden. Her er det en dobbel veisperring med to vaktgrupper som samarbeider hundre meter fra hverandre. Den ene består av kurdere, den andre av personer fra den kristne lokalbefolkningen.

Harib er 34 år, bonde, og familien hans har bodd i byen i 50 år. Han holder et Kalashnikov-gevær i hendene. På uniformen hans står det «Sutoro», arameisk for politi.

– Jeg har meldt meg for å bygge noe nytt, og for å beskytte folket mitt og landet vårt mot IS, sier han.

Fronten går i dag noen mil sør for oss. Til tross for at selvmordsbombere og IS-celler tidligere har klart å trenge gjennom forsvaret og gjennomført angrep i disse regionene, er avstanden fortsatt stor nok til å skape både selvtillit og en surrealistisk trygghetsfølelse.

Harib er selvfølgelig klar over skjebnen som venter ham og hans familie dersom IS-krigerne skulle lykkes i å trenge seg inn. Lenge før den vestlige verden fikk høre om fundamentalistene sommeren 2014, kjente lokalbefolkningen i Syria og Irak til hvordan alle de «uønskede» religiøse og etniske minoritetene ble fordrevet fra sine hjem – eller drept.

– Det skal ikke få lov til å skje her. Jeg holder vakt så lenge det er nødvendig, sier Harib.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PÅ VAKT: Aisha Ibrahim og Montaha Xelil fra kvinneorganisasjonen Yekitiya-Star stiller opp som frivillige vakter mot angrep fra IS.

Thorkil Rothe, Joakim Medin

Kvinnene ved fronten

Lenger framme ser vi nok et eksempel på at samfunnet ikke bare defineres på grunnlag av etnisitet og religion. Kvinners deltakelse er en viktig del av endringsprosessen. Vi møter dem bak en voll av sandsekker på landsbygda, ved innfartsveier og ved en sikkerhetskontroll utenfor en base som er erobret fra Assad-regimet. Bevæpnet, men vennlige, ønsker de å se ID og kontrollere bilen.

Rojavas kvinnelige soldater er omtalt som de eneste i verden som spesifikt er trent for å krige i front mot en terrorbevegelse. De er organisert i Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), som er en separat militær gruppe i YPG.

Noen dager senere møter jeg forsvarsminister Abdulkerim Saroxan i kantonens hovedsete Qamishli. Han sier at mange tusen kvinner har blitt en del av områdets styrker. De får samme trening, samme behandling og kjemper minst like bra som menn, men er organisert i en separat enhet for å redusere den patriarkalske innflytelsen. Styrken består ikke bare av kurdere, men også av syrere og arabere.

– Det er et unikt prosjekt i regionen, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

EGEN ETAT: Unge medlemmer i den kvinnlige politietaten Asayisa Jinê patruljerer gatene i Syrias kurdiske områder.

Thorkil Rothe, Joakim Medin

Redningsaksjon på bakken

I begynnelsen av august 2014 ble rundt 40.000 mennesker fra byen Sinjar i Irak fordrevet til et nærliggende fjell, etter at byen deres ble angrepet av IS-krigere. De var alle jesidiere, en religiøs minoritet som blir anklaget av IS for å være djeveldyrkere. Omverdenen fulgte sjokkert med på hvordan alle disse menneskene langsomt nærmet seg døden i den stekende varmen, i mangel på mat og vann.

Offisielt var det dette overgrepet som fikk USA til å sende bombefly mot IS. Den virkelige unnsetningen kom imidlertid nede på bakken. Der krysset den kurdiske YPG-militsen den syrisk-irakiske grensen, kriget mot IS og åpnet opp en korridor i fjellet der flyktningene befant seg. En svært uvanlig internasjonal redningsaksjon, utført av en ikke-statlig aktør.

– Før den tid hadde vi gjentatte ganger sagt at IS utgjorde en stor trussel for hele regionen. Vi kunne ikke stå passive på sidelinja når folk ble drept rett for øynene på oss, sier forsvarsministeren.

Eget kvinnepoliti

I en annen bydel i Qamishli får vi en omvisning av en uniformert kvinne som med raske steg viser oss ulike brakker og trimrom. Nalin Ahmed Ibrahim leder administrasjonen av byens enhet av Asayisa Jinê – kvinnepolitiet. Dette kvinnepolitiet, som noen ganger er til støtte for YPJ i kampen mot IS, sendte denne morgenen flere kvinner til fronten i Al-Hasakah. Men for øvrig skal de, akkurat som sine mannlige kollegaer, beskytte hele sivilsamfunnet mot IS’ infiltrasjonsforsøk og angrep.

– En alvorlig oppgave, sier hun. – En rekke angrep og selvmordsbomber har blitt utløst mot både sivile og militære mål, og fortsetter å ødelegge mange liv.

Nalin Ahmed Ibrahim sier at mennesker i deler av samfunnet – først og fremst menn – først avviste tanken om et kvinnelig politi. Det var en radikal forvandling fra det mannsdominerte, og ikke minst undertrykkende, politiet under Assad-regimet.

– Med tida har kvinnene imidlertid vist seg svært dyktige, og har vunnet alles respekt og tiltro. Nå finner du oss i veisperringer og i strid om nødvendig.

Slåss for noe de tror på

Brutaliteten på den andre siden av fronten har også bidratt til en forandring. IS er en særlig stor trussel mot kvinner, med sine prinsipper som begrenser kvinners bevegelsesfrihet og krever strenge kleskoder. En svært streng straff venter dem som ikke følger reglene.

Hele verden er i dag klar over at flere tusen jesidiske kvinner som ble tatt til fange i byen Sinjar, ble solgt som sexslaver i det sunnimuslimske kalifatet som IS selv har utropt. Det har blitt rapportert om flere tilfeller av steining og henrettelser. Med dette som alternativ har situasjonen hjemme blitt mye enklere å takle for kurdiske kvinner.

En av de unge kvinnene som har gjennomgått trening hos Asayisa Jinê, er Roja (18). Hun tar seg en røyk ved et hushjørne, med Kalashnikov-geværet hengende over skulderen. Roja har jobbet som livvakt for ministre en stund, men vil snart bli en av dem som blir kalt ut til fronten for å møte IS ansikt til ansikt.

– Jeg elsker det her, på sett og vis. Nå får vi lov til å slåss for noe vi tror på.