KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

Blåmann, blåmann, reis deg bror. Kjenn at livet letter, at det spirer, at det gror»

Roy Gudmundsen har rykket ut i påskenatta. Alarmen har gått. Det brenner i Kirkebygda. Han og brannbilen fyker bortover landeveien. Men sangen de akkurat holdt på å ta opp i Flatcity Studio slipper ikke taket. Brannmannens røst blander seg med radiomeldingene fra operasjonssentralen.

«Sett på kaffen, slepp meg inn. Blåmann, blåmann, bror min»

Langsetter veien skråner åkerlandskapet ned mot den langstrakte innsjøen Øyeren der han liker å tøffe rundt i snekka si eller kaste ut snøret. Mer krevende bakkete svinger overtar inn mot Kirkebygda, tettsted og hovedsete i bondebygda Enebakk noen få mil sørøst for Oslo.

Kommunen har mest skog og sjøer, men det finnes et par grender til. Ytre Enebakk i sør, der den nybygde brannstasjonen ligger. Og Flateby i nord, der Follo Brannvesen har en mindre utplassert brannbil. Det er denne Gudmundsen syngende manøvrerer gjennom mørket, før han med ett tar seg i det. «Hva i all verden er det du driver med? Sitte og synge på vei til en bygning som brenner? Ta deg sammen!»

Her kan du se video:

https://www.youtube.com/watch?v=oND-DY-_BI0

Roy Gudmundsen har skrevet tekster og stått på scener nærmest bestandig. Kort fortalt var han lenge skuespiller og tekstforfatter i revygruppa Enebakk Dramatiske Sælskab.

Siden omreisende standupkomiker med Oslo-klubber som Latter, Dattera til Hagen og Josefine med på turnelista.

Men høsten 2017 tok scenelivet en helt ny vending. Da debuterte den selvtitulerte brannmannen, bygdebohemen, jegeren og poeten som plateartist med skiva «Månen og jeg».

I kjølvannet fulgte forestillinger som begeistret smekkfulle samfunnshus og lokale medier. Den særegne miksen av livaktig historiefortelling mellom låtene, og tekstlig bygdeblues i musikalsk spenn fra stillferdig melankoli til svingende rockerytmer, traff åpenbart en nerve.

Nylig lanserte 54-åringen oppfølgeren «Halvtam», og igjen gikk bygdefolket mann
av huse for å oppleve hans mørke og muntre, vare og sprelske tekster akkompagnert av sju musik­ere, med sambygdingen Jim Berget i spissen. Gitaristen, låtskriveren og musikk­produsenten Berget sørget for at tekstene fikk musikalske vinger.

Da han satte av en dag i uka til å skrive, ante han ikke hva det skulle bli til. Først kom små historier, etter hvert mer og mer dikt i bunden form. Kanskje kunne det bli en diktsamling?

Men så var det flere som mente at tekstene ville kle musikk, og en høstkveld stakk han innom og leste noen dikt for musikeren. Sånn starta en fruktbar allianse.

– Han er den første leikekameraten jeg har hatt som gjør tinga mine bedre. Ofte kan samarbeid føles som en klamp om foten, og du kjenner at det drar deg ned. Men med Jim veit jeg at det er ærlige tilbakemeldinger – han står trygt i seg sjøl, sier Gudmundsen.

Han har tatt imot Fagbladet i en peisvarm stue hjemme i skogkanten utenfor Flateby.

Noe av det første han skrev, har fått plass i den nye forestillingen. En lang historie om en saftig fyllekule som han framfører som en skuespiller mot et dempet lydteppe. Gudmundsen lar starten av teksten «Lasaron leve» fylle rommet.

«Det bor en slags lasaron langt inni meg
et sted.

Stort sett holder’n kjeft og lar meg vær’ i fred.

Noen ganger ypper’n seg og hvisker inni øret:

Nå slepper du meg ut, nå skal vi to ut på kjøret».

Som sceneartist er han blitt sammenliknet med Odd Børretzen, fordi begge snakker fram tekster. Som tekstforfatter har han noen fellestrekk med Alf Prøysen, i bygdedialekten og klasseperspektivet. Gudmundsen forsøker bare å dyrke sin egen signatur, men gode forbilder er de. Gjennom egen skriving har han sett kvali­teten og dybden i tekstene til landets fremste visedikter.

– Prøysen blir bare større og større for meg. Tenk å skrive så enkelt og likevel helt genialt.

Gudmundsens dialekt kan kanskje beskrives som en litt breiere bondsk variant av det man hører på Oslo øst. Gamle former som je og itte, som faren hans brukte, er riktignok forsvunnet. Men det går i spelle, væra, mor mi og alltid dem, aldri de. I starten følte han enebakkmålet ble litt «potet».

– Men så leser du og kjenner at det blir mer kvalitet på det du gjør. Men det hender jeg jukser med ett og annet ord om bokmålsvarianten rimer bedre, innrømmer poeten.

Anmeldere bruker ord som underfundig og oppfinnsom om språket han bruker for å skildre livet på bygda, menneskene og kulturen han kommer fra.

Det var enkle kår under oppveksten. Faren hans var en husmannsgutt som lenge livnærte seg av sesongarbeid som gårdsgutt, grøftegraver, tømmerhogger og tømmerfløyter. Men faren var også en tusenkunstner som laget det meste sjøl. Han malte landskapsbilder og sydde alt fra båtkalesjer til sønnens teaterkostymer.

– Der var faren min helt genial å bruke. Lørdagskveldene tok vi en dram mens jeg skissa på en idé. Så kom symaskinen fram, forteller Gudmundsen.

En gang trengte han innleggsbryster og spesiallaget truse til en kvinnerolle. Etter hvert kledde han av seg for å prøve.

– Så da satt vi der til seint på natt en lørdagskveld. Gubben sydde, mens jeg satt i truse og BH, mens vi røyka og drakk. Jeg har ofte tenkt på i ettertid … At for tilfeldig forbipasserende…

Visa «Far min», som han skrev kvelden etter at faren døde, er en vemodig hyllest til den kreative bygdeproletaren som han gir æren for egne kunstneriske evner.

– Bakgrunnen din preger det du skriver om?

– Ja, det gjør den. En ting er enkle kår, men det var også et ståkfullt hjem med mye krangel, drikking og leven, på godt og vondt. Det var ofte en gneldrete kjærring og en gubbe som kanskje skjenka seg for mye. Han hadde jobba hele uka, og når helga kom så var’n ordentlig brennevinshungrig.

Moren hans er en frittalende nordlending som satte ord på det meste. Men hun hadde også en barsk væremåte som satte varige spor hos en gutt som innimellom trengte trøst. Forholdet mellom dem ble anstrengt, ja, litt «Se meg mor», som ett av sporene på den nye CD-en heter. Gudmundsen beskriver den teksten som å kle seg ganske naken.

– Det er ikke sånn «nå skal dere høre hvor fælt jeg har hatt det». Teksten uttrykker et savn som jeg balanserer med å skildre litt av hennes liv og hvorfor hun ble så hard.

Adskillig muntrere barndomsminner, bygdeoriginaler, jakthistorier, hjertesmerte og mye annet inngår i Gudmundsens univers. Men noe brannmannsdikt er det foreløpig ikke blitt.

– Det kommer nok en gang. Jeg veit hva det skal handle om, det der å være deltidsbrannmann. For det er … det er Bygde-Norge.

Brannmann ble han først som 44-åring. Han prøvde seg allerede som 24-åring, men fikk da til svar at han var for gammel. Tjue år etter var han god nok. Da var det et skrikende behov for brannfolk som bodde i bygda og samtidig besto røykdykkertesten.

Mens Gudmundsen jobber som veileder i attføringsbedriften Enebakk Produkter, går han vakt hver fjerde uke i Follo brannvesen, og har radioen med hele tida.

– Å være deltidsbrannmann betyr at du rykker ut fra der du bor. Vi kan være midt oppi ei malingsbøtte, så går alarmen og du må sleppe det du har i henda og reise ut. Ofte kan du komme først til et sted og må ordne opp på egen hånd.

Det er noe ganske annet enn å være fulltidsbrannmann på en brannstasjon, der hele laget kan sette seg i bilen og legge en plan sammen, påpeker han.

– Her blir det mye mer gerilja. Du må løse ting på måter som ikke står i boka, være mer sjølhjulpen, improvisere. Vi har ikke tilgang på alt det et profesjonelt korps har. Men det er jo det fascinerende med jobben, også, sier han.

Kombinasjonen tøff røykdykker og følsom poet er blitt lagt merke til. For Gudmundsen handler mot mest om holdning. Det kan være å skrive en følsom utleverende tekst eller kjempe med en brann, selv om man er redd. Brannmannen og artisten har noe felles.

– En brann og det å stå på en scene er noe av det samme kicket. Du kjenner litt på dødsangsten begge steder. Den galskapen, det ville og ekstreme – det trigger meg litt.

Vi bryter opp og kjører den korte veien ned til Flatcity Studio der innehaver Jim Berget
har produsert platene hans, og de ofte lager grov­opptak av melodiskisser for å huske dem til de skal spilles inn. Det var det de gjorde med sangen «Blåmann» den kvelden alarmen gikk. Plutselig blandet meldingen på vaktradioen om brann seg inn i opptaket.

Det er det store Nav-bygget som brenner. Han går opp på taket med motorsaga for å lage et hull så de kan komme til innunder med vann. Men fortsatt slipper ikke Blåmann taket. Han synger videre mens det blir varmere og varmere. Til slutt kommer han igjennom og kan klatre ned av taket, helt utkjørt. Men arbeidsdagen er ikke over. Nå får de melding om full fyr i en enebolig et par kilometer unna. Når brannene og all opprydningen etterpå er over, har han jobbet
20 timer i strekk. Søndag er for lengst blitt blåmandag.

– Og Blåmann var med meg hele veien.