Hjelpepleier Robert unngår slagene ved å holde avstand, så pasienten ikke treffer

MARTE BJERKE

marte.bjerke@fagbladet.no

– Det nytter å få saker om vold og trusler fram i lyset. Veldig mye blir ikke rapportert.

Hjelpepleier Robert Preuss dveler ikke ved de dårlige dagene på jobb, men noen kan han huske: Den kvelden en hjerneskadd mann ga ham gjentakende knyttneveslag mot hodet fordi han påførte litt for mye tannkrem på tannbørsten. Eller da han ble skalla på neserota og fikk en albue i nakken av en 82 år gammel dame med demens. 

– Og så har jeg en pasient som hater tyskere, sier han med sin karakteristiske tyske aksent. 

Robert unngår slagene ved å holde avstand, så pasienten ikke treffer.

– Jeg har vært der i ti år, så det blir litt komisk for meg. Jeg sier at kommunen selger tjenester, ikke vennskap, og nå har de sendt meg. Skal du ha hjelp, må du ta den av meg.

{f2}

En vanlig dag på jobben er uten vold

En sølvgrå golf svinger opp bakken foran de lave omsorgsboligene. Robert går ut av bilen.

– Her vet jeg ikke hva som venter meg, sier han og fortsetter mot en av dørene. 

Hjelpepleieren jobber i ressursenheten i Fredrikstad kommune. Han vet når han skal på jobb, men ikke hvem han skal på jobb til.

Nå skal han inn til en av hjemmesykepleiens typiske pasienter – mennesker som er utsatt for egenomsorgssvikt. De er ikke nødvendigvis veldig syke, men trenger medisiner og hjelp til å ta vare på seg selv. 

Medisiner, mat, prat og stell er sentrale oppgaver for hjelpepleieren.

Ida Christin Foss

Robert låser seg inn i den lille leiligheten, roper et «hallo» før han forsvinner ut i stua der gulvet knapt er synlig under alle stablene med aviser og magasiner. En sped kvinne sitter omsluttet av en grovbygd lenestol. Hun spøker med Robert som har satt seg på huk foran henne. Han gir henne et knippe medisiner, litt vann og spør om han ikke skal lage noe mat. En kaffetrakter står på en krakk i armlengdes avstand fra stolen. Litt kaffe kanskje? Nei.

Stuebordet er like fullt som gulvet, knapt én centimeter til overs mellom askebeger, kopper, lys, figurer og enda flere aviser i et salig virvar. TV-en står på. Robert prøver igjen: Jeg skal ikke lage litt mat før jeg går da? Nei, det er ikke nødvendig, sier hun mildt og spør hvordan det var med disse medisinene igjen? Hun har så lett for å glemme.

En vanlig dag på jobben handler for Robert om de gode menneskemøtene.

Ida Christin Foss

Ruspasienter og valget om å gå

Hvis du ber Robert fortelle om jobben sin, er det disse vennlige møtene han kommer til å fortelle om. Men å befinne seg alene i et fremmed hjem kan også få pulsen til å øke og sende kroppen i fluktmodus.

– De omsorgsboligene her er et typisk eksempel på steder man kan oppleve utfordrende episoder, sier han når han er tilbake ved bilen.

{f1}

Mange i hjemmesykepleien kvier seg for å gå inn til rus- og psykiatripasienter, forteller Robert. Den erfarne hjelpepleieren har en regel om alltid å ringe på forhånd til pasienter som sliter med rus. I løpet av samtalen kan han avdekke om personen er ruset når han kommer, han får en følelse av sinnelaget og om det befinner seg flere i leiligheten. 

– Hvis vi kommer til en pasient som er ruset, avbryter vi jobben. Hvis jeg ikke opplever å ha kontroll, avbryter jeg tjenesten. Jeg må være komfortabel med situasjonen, understreker han.

Robert har en regel om alltid å ringe på forhånd til pasienter som sliter med rus.

Ida Christin Foss

Robert har avbrutt flere besøk gjennom karrieren. Eskalerer en situasjon mot voldsbruk, er det bare å komme seg ut. En sjelden gang har han løpt.

– Andre ganger har jeg gått og kommet tilbake seinere. Da hender det at pasienten får en aha-opplevelse om sin egen oppførsel, forteller han.

– Å snakke om det har helbredende effekt

Hvis du ikke takler det, skaff deg en annen jobb! Dette var holdningen til vold da Robert var nyansatt i helsevesenet. Nesten 30 år seinere er innstillingen en annen, men fortsatt sliter Robert med å få kolleger til å snakke om og ikke minst rapportere vold og trusler. 

– Det nytter å få disse tingene fram i lyset, ikke tie dem i hjel. Veldig mye blir rett og slett ikke rapportert, sier han.

Hjelpepleieren har en spesiell interesse for håndtering av vold og trusler. Han er en av Fredrikstad kommunes «TROLD»-veiledere og har fått opplæring i å jobbe med temaet på arbeidsplassen.

Denne dagen har han tatt plass bak kateteret for å kurse kolleger sammen med «TROLD»-veileder Lars-Erik Olsen.

(Se mer om «TROLD»-opplegget i faktaboks.)

{f3}

– Å snakke om det har både forebyggende og helbredende effekt, påpeker Lars-Erik. 

– Nå har jeg hatt kurs i flere uker, og ingen har opplevd noe, sier Robert og mer enn indikerer at han overhodet ikke tror på den opplysningen. 

Etter hvert kommer det også noen innrømmelser fra stolradene foran ham. «Joa, det skjer jo ting hele tida.»

Snakk om det, oppfordrer Robert Preuss (t.v.) og Lars-Erik Olsen når de underviser i håndtering av vold og trusler for kolleger i hjemmesykepleien i Fredrikstad.

Ida Christin Foss

Tøysete, trøstende eller holde avstand?

Tilbake i hverdagen plotter Robert inn neste destinasjon på GPS-en. Utafor bilvinduet ligger skyene lavt over høstblasse jorder. Han kommenterer hvor fint det er her ute, at han liker å kjøre der det er litt avstand mellom husene. Noen boligkomplekser drar han ikke til uten en makker, men i dag behøver han ingen ekstra sikkerhetstiltak.

Dagens frokost til en av pasientene på ruta.

Ida Christin Foss

Han svinger bilen inn på gårdstunet til et eldre ektepar og har knapt rukket innfor døra før småpraten går uanstrengt. Snart vet de at han er fra Berlin og han vet hva de jobba med før de ble pensjonister. 

– Jeg stresser aldri på jobb, gjentar han flere ganger. 

Pasienten skal ikke få følelsen av at han har dårlig tid.

– Jeg stresser aldri på jobb, sier Robert. Han vil ikke gi pasienten følelsen av at han har dårlig tid.

Ida Christin Foss

Når stell og vask er unnagjort bærer det videre i retning flere brødskiver som skal smøres, medisiner som skal svelges og stomiposer som må byttes.

– Det beste jeg vet er når vi etablerer kontakt menneske til menneske. Og veldig mye er gjort hvis man får dem til å le, sier Robert.

– Hvis man ikke får den kontakten, overlever man ikke i jobben lenge. Du finner fort ut om du skal være tøysete, trøstende eller om du skal holde litt avstand, fortsetter han.

Hvor går grensen?

Ikke alle har erfaringen til Robert når de skal analysere en situasjon, eller tryggheten til å sette egne grenser. 

– Mange lurer på: Når skal jeg gå, sier han.

– Det er vanskelig å svare på. Vi har ulike grenser, men du kan jo lytte til kroppen din – hvis pulsen stiger og du svetter i panna. Det som hindrer oss fra å gå er lojaliteten til arbeidsgiver. Det gjør kanskje at vi ikke sier fra eller blir litt for lenge i en situasjon. Ofte handler det også om skyldfølelse eller tullete ting som dårlig samvittighet, sier Robert og legger til:

– Noe må vi tåle, men ikke alt.

{f4}

Arbeidsmiljøloven fastslår at arbeidet kan stanses hvis det er umiddelbar fare for liv og helse (se mer om arbeidsmiljøloven i faktaboks). Men hvem har ansvaret for sikkerheten din på jobb?

– Arbeidsgiver eller avdelingsleder har et soleklart ansvar, sier Robert. 

– Men også hver og en av oss. Vi er nødt til å si fra, og vi er også nødt til å vurdere sikkerheten blant annet ved å lese pasientjournalen. Hvis det er tiltak som bør komme på plass kjapt, si fra til leder med en gang, muntlig eller skriftlig.

«TROLD»-veileder Lars-Erik Olsen stresser også viktigheten av å melde avvik.

Lars-Erik Olsen oppfordrer kollegene til å melde avvik når han holder internkurs på SimFredrikstad.

Ida Christin Foss

– Det eksisterer en holdning om at det ikke er vits i å melde avvik, det skjer ikke noe likevel. Men selv om sjikane, trusler og vold skal dokumenteres i pasientens journal, er ikke journalen et verktøy for å skaffe en helhetlig oversikt for rapportering videre til administrasjon og politikere. Å melde avvik er et tiltak i seg selv, mener Lars-Erik. 

– Ta hensyn til den som er minst trygg

Økte ressurser kan være en forutsetning for økt sikkerhet. Ett av tiltakene som forutsetter styrket bemanning er å sende to kolleger til pasienter som har høy risiko for å utøve vold. I Fredrikstad kommune er dette vanlig praksis i enkelte boliger. 

– Da er det viktig å avklare roller på forhånd, ellers kan pasienten sette dere opp mot hverandre. Man må bli enige om hvem som fører ordet, hvem som gjør tiltak og når vi trekker oss ut, sier Robert.

– Ta alltid hensyn til den som er minst trygg på jobb, oppfordrer Lars-Erik.

Kollegasamarbeid kan være et sikkerhetstiltak i møte med voldelige pasienter, forteller Robert (t.v.) og Lars-Erik.

Ida Christin Foss

Mennesker med psykiatriske lidelser eller demenssykdom kan derimot oppleve det som forvirrende og truende å få to fremmede mennesker inn i hjemmet sitt. Her er god tid en viktigere ressurs enn økt bemanning. 

– Demenspasienter bor altfor lenge hjemme, mener Robert.

– De kan gå fra smil, at det er helt greit å skifte bleie, til at de står med buksene nede og så er det plutselig ikke greit lenger. 

De to veilederne har et par triks for å unngå en albue i nakken eller et slag mot hodet: Når man skal kle på en demenspasient er det lurt å stå tett på, slik at pasienten ikke får armslag. Hos en pasient med kjent voldshistorikk eller i en situasjon som gir dårlig magefølelse, gjelder det motsatte: God avstand. To armlengder er en fornuftig regel.

– Det er viktig å kjenne til at det ofte er akkurat litt lenger unna enn hva som intuitivt kjennes som «sikker avstand», når man er uvant med å bli fysisk angrepet, forklarer Lars-Erik. 

{u1}

Den dagligdagse sjikanen

I utkantstrøkene av Fredrikstad fortsetter den sølvgrå golfen sitt hjelpeoppdrag mellom spredte klynger av hus. Robert er vant til å være alene på jobb.

I dag trenger ikke Robert bistand fra kolleger på jobb, men noen ganger går de ansatte i par til krevende pasienter.

Ida Christin Foss

Arbeidstilsynet peker på nettopp alenearbeid som en av risikofaktorene for vold og trusler. Men det er sjelden hjelpepleieren opplever fysisk vold. Trakassering og sjikane derimot, karakteriserer han som «dagligdags». Sjikanen kan være subtil, vanskelig å gripe tak i og rapportere. Rasisme er et velkjent og utbredt problem, seksuell trakassering likeså.

– Vi har en regel i hjemmesykepleien om at alle går til alle, men noen ganger skal man kanskje ikke sende en ung kvinne til en mann som trakasserer, sier Robert.

Lunsj med kolleger. Støtte fra dem og ledelsen er viktig hvis man opplever vold, sjikane eller trakassering. Ved siden av Robert: Serine Hansen, Heidi Nordmo, Camilla Sandberg og Andrea Meier.

Ida Christin Foss

Sjikane og trakassering kan i noen tilfeller stoppes med tydelig grensesetting. Hvis man ikke når fram, må ledelsen kobles på. 

– I slike saker er det veldig viktig med støtte fra ledelsen og kollegiet, sier Robert.

– Det verste man kan gjøre for et arbeidsmiljø er å fostre fram en hær av kynikere.

Sikkerhetstiltak du selv kan gjøre

• Les pasientjournalen, forbered deg før du går til pasienter som har risiko for å utøve vold.

• Tips til forberedelse: Hvordan kan du tilpasse din atferd for å forhindre eller få ned et eskalerende konfliktnivå? Justere volum og tempo på stemmen, noen ganger kan det være lurt å gjøre seg mindre, legge seg flat hvis situasjonen eskalerer.

• Demenspasienter: Stå tett på pasienten ved skift og stell, slik at vedkommende ikke får armslag.

• Ved kjent voldshistorikk eller dårlig magefølelse: Hold sikker avstand, minst to armlengder. Avbryt tjenesten hvis du mistenker psykose.

• Ruspasienter: Ring på forhånd, så får du en idé om sinnelag, tilstand og om det er flere i boligen. Avbryt tjenesten hvis pasienten er ruset, eller hvis det er flere til stede.

• Noen ganger er det gunstig å gå to sammen til enkelte pasienter. Dette gjelder vanligvis ikke demenspasienter og pasienter med psykiatriske lidelser. Disse gruppene kan oppleve det som forvirrende å få to mennesker inn i hjemmet sitt. Her er det bedre å være én og heller sette av mer tid.

• Når dere er to: avtal rollene på forhånd. Ta hensyn til den som er minst trygg.

• Pårørende er en sjelden voldsgruppe, men kan stå for trakassering og ubehagelige episoder. Ikke gå inn i diskusjoner som kan ende med munnhoggeri. Kontakt heller leder.

Kilde: Fra TROLD-kurset til Robert Preuss og Lars-Erik Olsen