Hjelpepleier Rogelia håper hun finner en bit av bestefaren som forsvant

KATHRINE GEARD

kathrine.geard@fagbladet.no

{P}

UT AV MØRKET: Forsvarsløse mennesker ble henrettet og slengt i umerkede massegraver etter kuppet i 1936.

Kathrine Geard

Under den spanske borgerkrigen ble tusenvis av mennesker henrettet og slengt i umerkede massegraver.

FORSVUNNET: Ved massegraven har slektninger hengt opp bilder av sine savnede kjære.

Kathrine Geard

Nå krever barnebarna rettferdighet for ofrene.

{/p}

Kirkegården San Fernando i Sevilla er på mange måter et overveldende skue. Bak den prangende hovedporten kryr det av digre mausoleer, ruvende kors og i øyenfallende skulpturelle monumenter. Den snorrette gata som skjærer mellom påkostede hvilesteder for byens rike og berømte skifter navn underveis; fra tro, til håp og til kjærlighet. Litt før Håpgata blir til Kjærlighetsgata er det reist en klynge med store gråsvarte telt ut mot muren som omkranser kirkegården. Under teltdukene ligger hodeskaller, beinrester og skjeletter åpent i dagen. Ingen minnesmerker er å se. Bare et arbeidslag som konsentrert noterer og nennsomt børster beina reine. Vi er framme ved massegraven Pico Reja.

SEVILLA: Massegraven Pico Reja ble åpnet for halvannet år siden. Ennå pågår arbeidet med å grave ut og identifisere sivile ofre for Franco-regimet.

Kathrine Geard

BEINBLANDING: Spesialistene som graver ut Pico Reja ser at den originale massegraven er endret. Ofre er blandet sammen med avfall og levninger fra mennesker som ikke er drept.

Kathrine Geard

Sivile ofre

Her foregår en av de største oppgravingene av menneskelige levninger i Spania. Det triangelformede feltet på 672 kvadratmeter er anslått å romme restene av minst 1000 sivile ofre for represalier etter at general Francisco Franco og hans medsammensvorne satte i verk militærkupp i 1936. I borgerkrigen som fulgte brukte kuppmakerne terror som strategi for å skape frykt og kue motstand i befolkningen. Forsvarsløse mennesker ble skutt og slengt i jorda uten lov og dom.

– Jeg kommer ofte hit. For å besøke bestefar. For å hedre ham, for å gi ham verdighet, sier Rogelia Beltrán Pérez, og kaster et blikk mot fotografiet hun har med av bestefaren.

FORSVUNNET: Hjelpepleier Rogelia Beltrán Pérez leter etter sin bestefar Rogelio Pérez Rodriguez.

Kathrine Geard

59-åringen er hjelpepleier og jobber til daglig i en omsorgsbolig. På fritida arbeider hun utrettelig for at det spanske samfunnet skal ta et oppgjør med Franco-regimets krigsforbrytelser, i likhet med tusenvis av andre slektninger som håper å finne sin kjære. En mor, en far, men stadig oftere, en bestemor, en bestefar.

{f1b--FAKTABOKS: Historikk}

Fram fra glemselen

Spania er masseturismens hjemland numero uno. Bare fra Norge er det mer enn én million feriereiser dit hvert år. Få kjenner nok til at feriemålet også er massegravenes hjemland. Tallene er usikre, men forskere anslår at det ligger cirka 130.000 ofre i 4000 umerkede graver spredt over hele Spania. Bare i sørlige Andalucia er det rundt 46.000 ofre og 708 lokaliserte massegraver. Allerede når  solkyst-turistene lander på flyplassen i Málaga er  de nær en av de største. I byens gamle kirkegård San Rafael ble det for få år siden gravd ut levninger av 2840 personer. De hviler nå i et pyramideformet mausoleum, med navnene inngravert i den hvite marmoren. Utgravingen som pågår 20 mil unna i Pico Reja er den første i region-hovedstaden Sevilla. Åpningen av den  aller første massegraven i landet skjedde tilbake  i 2000 da 13 myrdede republikanere ble gravd fram i nordlige provinsen Leon.

KREVENDE: Jesús Román og Antonio Dominguez fra ekspertgruppa Aranzadi har en komplisert oppgave med å finne og identifisere ofre.

Kathrine Geard

Dokumenterer og leter

Siden har stadig flere slektninger, og særlig barnebarn, sluttet seg til kampen for at ofrene skal bli offentlig anerkjent og få en slags rettferdighet. De har sterk ryggstøtte fra frivillige i Asociación para la Recuperación de la Memoria Histórica (ARMH), og andre foreninger som arbeider for gjenreising av det historiske minnet, gjennom å samle dokumentasjon, finne massegraver og identifisere ofre. Det er en seig kamp. Ved overgangen til demokrati vedtok spanjolene i 1977 en amnestilov. Loven gjorde at Francos politiske fanger ble løslatt, men samtidig ble all etterforskning av krigsforbrytelser begått under diktaturet forbudt. Med «glemselens pakt» skulle det settes strek over fortida. Alle ansvarlige for terroren gikk fri og fortielse ble påtvunget ofrenes familier.

Tatt hjemme

Rogelia foreller derfor gjerne sin familiehistorie. Om bestefaren hun er oppkalt etter, Rogelio Pérez Rodriguez, som for 85 år siden ble tatt i hjemmet sitt i landsbyen Gines utenfor Sevilla, og kastet i fengsel. Og om kona Teresa, som hver dag gikk med mat og klær til ham, inntil han en dag ikke var der lenger. Siden hørte hun aldri mer fra ektemannen og faren til deres tre barn, Alberto (7), Maria Teresa (4) og Doloresita (2). Yngstebarnet, moren til Rogelia, snakket aldri om det som hadde skjedd. Men en dag i 2008 spurte hjelpepleieren om hvorfor bestefaren døde 39 år ung.

– Først ba hun meg lukke døra ut til gata. Så fortalte hun hviskende at faren hennes ikke døde, men at de hadde myrdet ham. Selv om han aldri hadde gjort noe som helst galt. Han lå under jorda et sted. Kastet i en grav med den absolutte mangel på respekt for mennesket.

Stemmen brister. Rogelia må ta en pause før hun fortsetter:

– Moren min var så redd at hun ikke ville at jeg skulle gjøre noe, men fra den dagen begynte jeg å spørre henne ut og lete etter informasjon om hva som skjedde med bestefar etter at han forsvant.

STØTTENDE: Rogelia Beltrán Pérez har fått et nært forhold til dem som jobber i massegraven. Hjelpearbeider Concha González deler ut en varm klem.

Kathrine Geard

Verre enn antatt

Det er ikke bare tilreisende som mangler kunnskaper om historien. Spanske skolebarn har fått vite fint lite om redslene som i alle år har preget samfunnet og mange tusen familier. Hvert bein som graves fram i lyset svekker derfor mørket og tausheten som har omsluttet forbrytelsene.

– De du ser der er ofre. De ligger i usannsynlige stillinger og med ansiktet ned, sier historikeren og rettsantropologen Juan Manuel Guijo, og peker mot noen skjeletter midt i graven.

Han leder ekspertlaget fra Sociedad de Ciencias Aranzadi, som byrådet i Sevilla har hyret for å åpne Pico Reja. Guijo har med seg fire andre spesialister på menneskelige beinrester og et hjelpemannskap på ti. De har allerede vært i sving i 19 måneder og skal holde på i minst 13 til for å få gravd ut hele feltet. Arbeidet har vært langt mer komplisert og omfattende enn de så for seg på forhånd.

– Vi har funnet beinrester fra ti ganger flere personer enn vi antok, og tallet vil vokse før vi er ferdige. Problemet er at det ikke finnes noe dokumentasjon på alt dette. Ingen kunne forutse det.

Ofrene for represalier er blandet sammen med levninger av andre mennesker. Mange av de originale massegravene er blitt rotet rundt i. Dels fordi området er blitt brukt til begravelser etterpå, dels fordi folk som døde i fengsler også endte her. I tillegg er det kastet amputasjoner og annet sykehusavfall på stedet.

– Pico Reja er som en enorm søppelkasse. Vi tror alt dette er gjort med hensikt. Det er logisk fordi det er den beste måten å skjule sannheten på, sier Guijo.

SAMLER BEVIS: Rettsantropolog Juan Manuel Guijo leder arbeidet i Pico Reja.

Kathrine Geard

Brutale bevis

De fleste ofrene ble henrettet ved innledningen av borgerkrigen. Men regimet fortsatte å skyte folk helt fram til 1950. Det finnes sju andre massegraver innenfor murene og på hele kirkegården kan være mellom 3500 og 4000 ofre. Aranzadi-laget går metodisk til verks for å skille ofre for kriminelle handlinger fra resten.

– Ikke alle som ligger her er ofre og det må vi formidle tydelig. Vi må presentere fakta og bevis på en upåklagelig måte. Derfor har vi full åpenhet om alt vi gjør underveis.

Så langt har de gravd ut levninger av 3800 personer. Blant dem er det drøyt 650 personer som de med sikkerhet kan si er ofre fordi de bærer tydelige tegn på vold og mishandling før døden. De har bruddskader, kulehull fra prosjektiler i skallen, og hendene bundet sammen.

Se video med lederen for utgravingen  og slektninger  her:

Mange fagforeningsfolk

Alle slags folk som forsvarte republikkens demokratisk valgte Folkefront-regjering (Frente Popular) ble myrdet. Fra aktive politikere til journalister, lærere, gruvearbeidere, leger, intellektuelle, forfattere, fabrikkarbeidere og fagforeningsaktivister.  Brorparten var sosialister, anarkister og medlemmer i fagforbundene CNT eller UGT.

 – Det er flest menn, men vi har funnet seks-sju prosent kvinner, mange tenåringer og til og med drepte barn.

De meste skremmende månedene i Sevilla var juli og august 1936. Da hadde de fascistiske militærbandene nesten grenseløs frihet til å myrde. Seinere begynte de med såkalte krigstribunaler for å gi et slags skinn av lovlighet.

– En stor del av dem vi tar opp fra denne massegraven stammer fra disse øyeblikkene, sier Guijo.

SAVNET: Slektninger har hengt opp bilder av sine kjære som ble myrdet og slengt i grava. I bakgrunnen noen av de mange mausoleene til ære for andre døde.

Kathrine Geard

Sterke historier

Ved Pico Reja møter vi flere slektninger og fortellingene om deres  kjære er  typiske. 88-årige Angel Rodriguez Franco savner sin far Eugenio Rodriguez Garcia. Han arbeidet ved keramikk- og porselensfabrikken Cartuja, og var med i den anarkistiske fagforeningen, CNT. Angel var bare 2,5 år og faren 28 da han forsvant.

– Den 1. august 1936 var min mor, min søster og jeg dratt på helgebesøk til en tante i en annen landsby. Far var trolig fortsatt igjen i Sevilla da falangistene kom og tok ham med. Mor lette etter ham i alle fengslene i Sevilla, men fant ham ikke, forteller Angel. Hun trodde at han hadde flyktet til Frankrike eller Tyskland, slik mange gjorde, og sluttet aldri å vente.

– Ja, vi venter fortsatt den dag i dag.

– Det betyr mye for meg å finne levningene til min far. Jeg fikk ikke kjenne ham i live, men jeg vil ikke han skal ligge her i mørket, glemt.

MISTET FAR: Angel Rodriguez Franco var bare 2,5 år da faren Eugenio Rodriguez Garcia ble myrdet.

Kathrine Geard

Fire brødre

Concepción Leon Lopez er barnebarn av forsvunne Joaquín Leon Trejo. To av Joaquíns brødre ble også drept. En fjerde bror ble fengslet, men slapp ut igjen. Han emigrerte til USA og nektet å dra tilbake til Spania så lenge Franco hadde makta. Dessverre døde han et par år før diktatoren. Concepción mener de skylder ofrene som kjempet for demokratiet spanjolene i dag nyter godt av, å kjempe for deres sak.

– De var gode, respektable mennesker som levde vanlige liv, som kjempet.

Bestefaren var lærer i landsbyen Castilleja de Campo utenfor Sevilla. Han syklet til Sevilla for å slutte seg til dem som forsvarte demokratiet da statskuppet ble satt i verk 18. juli 1936. Men han ble gjenkjent av en fascist  og satt i fengsel. En nevø brakte ham mat, men en dag sa de at han ikke var der lenger.

– Vi antar at han er begravet her i massegraven. Men vi vet ikke sikkert fordi han bare forsvant.

FELLES SKJEBNE: Concepción Leon Lopez savner sin bestefar Joaquín Leon Trejo. To av brødrene hans ble også drept, den fjerde flyktet i eksil.

Kathrine Geard

Joaquín var da 42 år og hadde tre barn. Datteren Lucida lever fortsatt. 90-åringen var fem år da faren forsvant og hun husker ham godt. Faren til Concepción var 14 år og husket enda mer, men han døde for fem år siden.

Gruvearbeidere forsvarte demokratiet

Bildet av Miguel Guerrero Gonzàlez henger på gjerdet sammen med bilder av andre ofre. Det er lett å se at sønnesønnen Miguel Guerrero Larios har mer enn navnet til felles med bestefaren, som var sosialist, tillitsvalgt i fagforbundet UGT og arbeidet i Rio Tinto-gruvene i provinsen Huelva. I sin tid en av verdens ledende selskap innenfor kobberutvinning. Huelva var på republikanske hender i starten, og en flokk gruvearbeidere marsjerte av gårde for å slutte seg til arbeidere som gjorde motstand i Sevilla. Utenfor byen ble de falt i ryggen av sivilgardister de trodde var allierte. En lastebil med dynamitt gikk i lufta og drepte 14-15 personer. Resten forsøkte å flykte, men til slutt ble 67 gruvearbeidere tatt.

FAGFORENINGSMANN: Gruvearbeideren Miguel Guerrero Gonzàlez og hans sønnesønn Miguel Guerrero Larios

Kathrine Geard

Etter et par måneder i fengsel ble de hentet ut i grupper og skutt på forskjellige offentlige steder i Sevilla.

– Min bestefar ble skutt i bydelen Amate den 31. august 1936 etter en summarisk rettssak. Han forsvarte en lovlig valgt regjering, men ble likevel anklaget og dømt for opprør. Opprørerne var jo de andre, men falangistene hadde våpenmakta, sier Miguel.

Mistet alle sønnene

Bestefaren var 41 år og hadde to barn da han ble henrettet. En gutt på 14 og en datter på 8 år, som begge er døde i dag. Men familiens tragedie sluttet ikke der. To av bestefarens brødre falt i borgerkrigen. Skredderen Antonio var kommandant i en republikansk brigade. Han ble arrestert i Alicante i mars 1939 sammen med 15-20.000 andre republikanere.

– Antonio satt i en konsentrasjonsleir under svært tøffe forhold. De fikk praktiske talt ikke noe å spise. Til slutt skjøt de ham i 1944, etter nok summarisk dom.

Den yngste broren, Ovaldo, ble drept da falangistene tok byen Nerva 26. august 1936. De hadde med seg lister over venstreorienterte folk og tok alle sammen.

– Vi vet absolutt ingenting om hvor han kan være begravet.

Gruvearbeideren Enrique Moye, som gift med brødrenes søster, ble også drept denne dagen, forteller Miguel. Stemmen dirrer litt når han fortsetter:

– De var tre brødre og tre søstre. Alle brødrene forsvant. Du kan tenke hvordan det var for foreldrene å miste tre sønner.

To opplysninger

Emma Alonso Huertas leter etter spor av Manuel Lòpez Còzar, som var broren til bestemoren og onkel til moren. Han jobbet som bygningsarbeider og var bare 24 år da han forsvant.

– En nabo av min oldemor sa; ‘jeg så din sønn i en lastebil. Han ropte: si til mor at jeg kommer tilbake i kveld. Dette er en feil’. Det er setningen vi har.

Seinere kom en annen nabo som trodde hun hadde sett ham død i en grøft, men de vet ikke hvor.

– Vi har bare disse opplysningene, og et fotografi og et postkort han sendte fra Barcelona som min bestemor passet på, sier Emma.

FÅ SPOR: Emma Alonso Huertas er grandniese til bygningsarbeideren Manuel Lòpez Còzar.

Kathrine Geard

I 2018 ble det utgitt en bok med oversikt over alle som ble utsatt for represalier i provinsen. Emma og moren satte seg ned for å se om Manuels navn sto der.

– Vi lette oss fram til landsbyen og der blant sju andre drepte sto navnet hans. Mor ble helt satt ut. På et vis hadde hun forholdt seg til at han var forsvunnet, og ventet ikke at han skulle stå oppført som skutt.

Slettet minnet

Emmas mor fylte 90 år i november. For henne er ny informasjon og mulig identifisering av onkelen utrolig viktig.

– Men det  som smerter mest  er straffriheten, sier  Emma, som først og fremst vil at man sier sannheten.

– Disse personene ble utsatt for forbrytelser og drept uten å ha gjort noe galt.

I familien ble det aldri snakket om han som forsvant.

– Bestemoren min fortalte meg aldri om broren som forsvant, aldri. Det tristeste er at hele minnet om Manuel er slettet. Livet han levde og hva han betydde for sin familie. For sin mor, far, bror og søster.

Emma forklarer det med at diktaturet, frykten og terroren formet spanjolene. Skulle du ha en jobb, et stipend eller en matkupong måtte man underkaste seg.   

– Alle utholdt mange ydmykelser og lærte å holde kjeft, på en måte som gjorde folk syke vil jeg si.

TAUSHET: Angel Rodriguez Franco forteller at moren aldri snakket om det som skjedde med faren, det var tabu.

Kathrine Geard

Kirkens rolle

Angel  vokste opp i den knugende atmosfæren. Moren fortalte aldri han eller søsteren om hva som skjedde med faren. Temaet var tabu, og kirken bidro til undertrykkelsen. En dag kom presten til skolen og spurte Angel ut om budene. Han svarte at han ikke ville vite noe om budene. Hvorfor det, spurte presten.

– Fordi det femte budet sier at man ikke skal drepe, men de drepte min far, sa jeg.

Presten forlangte at han skulle bli med til kirken, men Angel stakk hjem i stedet.

– Da gikk presten til Guardia Civil og anmeldte meg. Jeg var 14 år og ble anklaget for å være kommunist.

En stor sorg

Først som voksen begynte Miguel begynte å spørre ut faren om drapet på bestefaren, men han var ikke en mann som hadde lett for å snakke.

– Far ønsket det ikke og hadde blitt pålagt at dette skulle glemmes. Det er virkelig en stor sorg. I alle spanske familier på venstresiden sa man til barna at de ikke måtte snakke om uretten som var begått. For meg er Spania fortsatt et ufullstendig demokrati. Et demokrati kan ikke leve med en taushetspakt. De eneste som har hatt nytte av den er morderne som har levd sine liv uten å bli stilt til ansvar.

Tar vare på familiene

For Guijo og laget hans er det tøft å høre historiene om hvordan familiene har lidd.

– Det er klaustrofobisk å tenke på bestemoren som levde sammen med familien i tiår etter tiår uten å vite hvor ektemannen var blitt av, og uten å kunne fortelle om det.

FRI TILGANG: Mange slektninger besøker utgravingen. De kan komme når de vil.

Kathrine Geard

Men arbeidslaget legger stor vekt på å lytte, ta vare på familiemedlemmer og forklare alt de gjør.

– Ofrene og familiene er det sentrale i alt dette. På en måte begynner samfunnets helingsprosess med oppmerksomheten vi gir familiene. For på 70-80 år var det ingen som tok hensyn til dem.

Menneskene og historiene de blir kjent med påvirker alle som deltar.

– Ingen av oss som arbeider her vil være de samme når vi forlater stedet som da vi kom. Vi vil være bedre personer, mye mer følsomme og respektfulle overfor menneskerettighetene vi har. Det er krystallklart for oss at arbeidet vi gjør her først og fremst er et spørsmål om menneskerettigheter.

TØFT: Det gjør inntrykk å se hvor smertefullt det er for familiene som kommer hit, sier rettsantropolog Marina Cuevas.

Kathrine Geard

Kjepper i hjulene

Utgravingene og minnebevegelsen har siden starten møtt kraftig motstand på høyre flanke. Partido Popular (PP) og Vox hevder den historiske minneloven, som den sosialdemokratiske regjeringen endelig fikk gjennom i 2007, splittet det spanske folk og ensidig omskrev historien. Loven åpnet for økonomisk støtte, men overlot fortsatt ansvaret for leting og oppgraving til minneforeningene. En ansvarsfraskrivelse som ble kritisert av FN. Da Mariano Rajoy og PP tok regjeringsmakta i 2011  ble all finansiell støtte til utgravinger og historiske minneprosjekter stanset. Dermed ble loven i praksis satt til side. Framdriften har derfor hvilt på donasjoner og et enormt kollektivt arbeid av familiemedlemmer, frivillige og minneforeninger. Her hjemme har EL og IT Forbundet gitt viktig økonomisk støtte til arbeidet. Og tillitsvalgte i Fagforbundet Hordaland , EL og IT Forbundet og LO i Bergen og Omland  har gitt saken oppmerksomhet ved å arrangere møte og utstilling om massegravene. I fjor fikk Spania en ny venstreorientert samarbeidsregjering som igjen har bevilget penger til utgravingsprosjekter. Dessuten er en ny demokratisk minnelov, som anerkjenner Franco-diktaturets forbrytelser og alle ofrene i massegravene, nå under behandling i parlamentet.

Samler bevis

Når ekspertene finner et offer blir hele prosessen nøye dokumentert fra øyeblikket beina kom til syne til de første notatene om kroppens stilling, kjønn og alder. I neste fase tas beinrestene ut og legges på et bord.

– Dette er en kvinne på om lag 30 år, opplyser Guijo om bitene de har puslet sammen til et forholdsvis komplett skjelett.

Mens skjelettene ligger på bordet registreres kriminaltekniske bevis som virkningen av prosjektiler, og de rekonstruerer hodeskaller.

– Jorda her er sur og spiser bein. Så det er vanlig at hodeskallene vi finner er knuste og må repareres.

PUSLESPILL: Juan Manuel Guijo med restene av en ca 30 år gammel kvinne.

Kathrine Geard

De ser også etter bestemte kjennetegn som etterkommere har fortalt om sine kjære. Men det er laboratoriets DNA-analyser som til slutt setter navn på personene.

– Massegraven er så stor at det er vanskelig å slå fast profiler som stemmer overens med ofre. Så vi er nesten helt avhengige av laboratoriet og den genetiske profilen. 

Ennå er ingen av ofrene her identifisert. Men prøver fra levende slektninger og av beinrester er levert inn.

Monumenter over bødlene

Selv om utgravingen skjer i seineste laget, mener Guijo det fortsatt er mye å hente.

– Men sønnene og døtrene dør, vi har bare 5-6 år før alle de nærmeste er borte. Derfor må vi jobbe raskt og intenst, og ikke tillate forsinkelser.

 Han opplever at spanjoler flest nå  støtter utgravingene.

– Men selvfølgelig er det en minoritet på ultrahøyre fløy som aldri vil forstå dette. Det blir ofte sagt at man skal la personer hvile i fred. Men for alle som har sett dem som ligger slengt anonymt i en grav med kulehull og bruddskader er dette et sted uten verdighet.

En grotesk kontrast til alle monumentene som er reist til ære for kuppmakerne som beordret drapene. Et eksempel er general Gonzalo Queipo de Llano, som lot sine tropper voldta, drepe og herje fritt med sivilbefolkningen i regionen. For få år siden klarte man å få fjernet gravsteinen hans, som hadde våpenskjoldet til den fascistiske falangen inngravert. Men generalen ligger fortsatt gravlagt på æresplass inne i en kirke i Sevilla.

– Sånt forekommer i hele Spania, selv om det er i strid med kristne verdier å ære en person som har hendene fullstendig farget av blod, påpeker Guijo.

FLERE GRAVER: Rogelio Pérez Rodriguez kan også ligge i en massegrav bak disse trærne, rett ved Pico Reja

Kathrine Geard

Henrettet ved muren

Rogelias bestefar jobbet med kjøp og salg av land og storfe. Hun har funnet dokumenter som viser at alle bestefarens eiendeler ble beslaglagt og at han ble overført til fengsel i Sevilla. 

– Den 19. november tok de ham med til kirkegården. Han ble henrettet ved muren her og kastet i massegraven.

Rogelia var den første slektningen som kom til utgravingen. Hun er blitt godt kjent med arbeidsgjengen som jobber hvileløst i varmen.

– De er som venner og familie nå, iallfall for meg. De gjør det vi har ønsket så lenge, og de gjør det med så mye kjærlighet og respekt, og med all den verdighet de døde fortjener.

 Moren var også med hit flere ganger.

– Hun snakket med ham. Til slutt kom hun i rullestol og sa farvel til ham før hun døde.

– Hva vil du gjøre hvis de identifiserer bestefaren din?

– Du må ta ham med til meg sa moren min. Det løftet vil jeg holde. Uansett hvor liten bit av bestefar de finner skal jeg ta ham med til min mors grav. Han skal hvile hos henne.

Hat eller hevn over morderne var aldri i moren Dolersitas tanker. Rogelia vil først og fremst ha rettferdighet og sannhet. Inkludert at ansvarlige som fortsatt lever blir straffet.

Internasjonal rett

Hjelpepleieren er en av saksøkerne i det som kalles Den argentinske klagen. 

– Siden vi ikke har oppnådd rettferdighet for ofrene for Franco-regimets folkemord og forbrytelser mot menneskeheten her i Spania, dro pårørende til Argentina for å be om det der.

Basert på prinsippet om universell jurisdiksjon ble saken fremmet for en argentinsk straffedomstol, med støtte fra Amnesty og en rekke andre menneskerettighetsaktivister og organisasjoner. Blant saksøkerne er også mange som ble frastjålet spedbarn, eller utsatt for vold og undertrykkelse i en seinere fase av Franco-diktaturet. Blant de anklagede er Rodolfo Martín Villa, som var minister i overgangsperioden, og skal ha beordret massakren av fem arbeidere under en generalstreik i 1976. Han har så langt vært beskyttet av den spanske amnestiloven men den argentinske klagen har satt søkelys på ofrene og konsekvensene av straffrihet i Spania. Ofrenes kamp er skildret i den prisbelønte dokumentarfilmen El Silencio de otros (Andres stillhet).

– Jeg er med i filmen, men bare et bitte lite sekund, sier Rogelia med et smil, og legger til:

– De rev ut en side av historien som fortalte hva som skjedde med tusenvis av mennesker.  Vi i familiene ble værende i limbo. Slik kan det ikke være. I alle land sørger man for rettferdighet og oppreisning. Vi må behandles og anerkjennes som terrorofre på lik linje med andre.  

OPPGJØR: Etterkommerne til tusenvis av myrdede sivile krever rettferdighet og oppreisning.

Kathrine Geard

Ny lov anerkjenner  forbrytelsene

Det er foreslått en ny demokratisk minnelov som anerkjenner Franco-diktaturets forbrytelser og de mange tusen ofre som ligger skjult i massegraver i hele Spania. 

– Vi anerkjenner dem som er i massegravene, som fortsatt ikke er identifisert, og den enorme lidelsen denne situasjonen - som ikke er passende for et demokrati – har forårsaket, uttalte visestatsminister Carmen Calvo da lovforslaget ble lagt fram i oktober.

FN har oppfordret Spania til å vedta loven så snart som mulig fordi den vil "representere et framskritt og garantere ofrene etter borgerkrigen og Francos diktatur rettferdighet, sannhet og oppreisning".

Den første minneloven, som ble vedtatt i 2007, ble skarpt kritisert av FNs spesialutsending for ikke å gå langt nok i å sikre ofrenes rettigheter.

Den nye loven innebærer blant annet at staten tar det rettslige ansvaret for å etterforske krigsforbrytelsene og identifisere ofrene. Det skal opprettes en nasjonal DNA-database og dokumentasjonssenter i Salamanca.

"De falnes dal", som lenge var diktatorens mausoleum, skal omgjøres til en sivil kirkegård og offentlige glorifisering av diktatoren forbys.

Kraftig motstand

Lovforslaget har møtt sterk motstand fra det konservative partiet PP og ultrahøyrepartiet VOX. Partiene har allerede lovet at de vil sette loven til side om de kommer til makta ved neste valg seint i 2023 eller tidlig i 2024.

Loven er også kritisert fra venstre. Partiet Esquerra Republicana mener loven er «feig» fordi den ikke gjør slutt på straffrihet, ikke erklærer selve diktaturet for ulovlig, og heller ikke gir ofre rett til oppreisning og erstatning.

Også minneforeningen ARMH er kritisk til at loven ikke åpner for straffeforfølgelse og erstatning, og mener den ikke går langt nok når det gjelder rettferdighet.

– De teller opp ofre, men det er ingen liste over bødlene, sier presidenten i ARMH, Emilio Silva.

–  Og ingen steder i utkastet nevnes den katolske kirke, som var en av de viktigste redskapene for undertrykkelsen. Loven glatter over ting, den er skapt for ikke å plage noen. Det er et problem. En skikkelig demokratisk minnelov bør opprøre bødlene.

Det er  ventet at en ny lov blir vedtatt på nyåret 2022.

ANERKJENNELSE: En ny demokratisk minnelov kan bidra til mer fart i utgravingsarbeidet i Spania.

Kathrine Geard