JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Hjelpepleier skrev 20 bøker på nattevakt

Ole Martin Wold

Hvor mange bøker er det mulig å skrive mens du er på jobb? Ifølge forfatter og tidligere hjelpepleier Fartein Horgar er svaret cirka 20.

2019060609492720230821171436

At Fartein Horgar skulle bli forfatter var på ingen måte selvsagt. Familiemønsteret var fastlagt gjennom flere generasjoner. Det var en uttalt forventning om at han skulle følge forfedrenes karrierevei: Far, bestefar og oldefar var misjonærer.

Fram til han var seks år gammel bodde Horgar-familien på Madagaskar og rakk akkurat å få med seg øystatens frigjøring fra det franske koloniveldet før de flyttet hjem til Norge for godt. Dette var i 1961 – og siden har ikke Fartein Horgar vært tilbake på barndommens misjonsmark.

{F1}

– Som barn sa jeg et par ganger at jeg ville bli misjonær – men jeg sa det for å tilfredsstille far. Ikke fordi jeg ville det.

Noen klare alternativer hadde han imidlertid ikke:

– Jeg var ikke noe skolelys og kom ikke inn på gymnaset. Dermed opplevde jeg at nesten alle dører var stengt. Alt jeg tenkte på lå utenfor rekkevidde.

18 år gammel fikk han seg jobb på et hjem for psykisk utviklingshemmede, flyttet på hybel, søkte seg inn på sykepleierutdanningen – og begynte å skrive.

– Tidligere hadde jeg bare skrevet noen nidviser til kompiser, men fra nå av var det alvor. Jeg skrev dikt, og sju år seinere, i 1980, fikk jeg utgitt den første boken min, Nattedikt og morgenhud.

Etter halvannet år på sykepleierutdanningen innså Horgar at han var på feil spor. Egentlig hadde han aldri hatt lyst å bli sykepleier. Et initiativ fra en av lærerne, som også var rektor på en hjelpepleierskole, gjorde at den avbrutte utdanningen likevel ikke var bortkastet.

– Hun lurte på om jeg kanskje hadde lyst å ta hjelpepleierutdanning. Ja takk, sa jeg. Så ringte hun meg neste dag og sa det er greit det. Du kan begynne da og da og så går du der i tre uker og så kan du ta eksamen. Så det gjorde jeg. Jeg har nok hjelpepleiernålen et sted fortsatt.

– I alle år har jeg tjent pengene mine i helsevesenet, stort sett som nattevakt.

Ole Martin Wold

Bergenseren Horgar møtte sin tilkommende mens hun gikk på Kunstakademiet i Bergen. I 1987 bestemte de seg for å flytte til Trondheim. Her fikk han hjelpepleierjobb på Østmarka psykiatriske sykehus, nå en avdeling på St. Olavs hospital.

– Jeg har vært kjempeheldig med arbeidsstedet mitt, med kollegene og med avdelingen.

– Når pasientene la seg omkring klokka elleve, satt jeg og skrev hver bidige natt. Bortsett fra to av bøkene mine, er alle skrevet på nattevakt. Å gå på nattevakt var som å gå på kontoret for meg.

– Var du på noe tidspunkt engasjert i fagforeningsarbeid mens du jobbet på Østmarka?

Forfatteren ler:

– På et tidspunkt under lønnsforhandlingene satt vi på jobben og plapret om lønn. Jeg hadde selvsagt meninger, men så sa en kollega: Du som ikke er organisert, kan ikke være med på lokale lønnsforhandlinger.

– Du får verve meg da, sa jeg, og så gjorde hun det.

Fartein Horgar ble intet mindre enn medlem nummer 50.000 i Norsk helse- og sosialforbund, som noen år senere ble en del av det nystartede Fagforbundet. For forbundet var dette en milepæl, og de ville selvsagt gjøre stas på nummer 50.000. Han ble invitert på feiring, og da ble forbundet oppmerksom på at hjelpepleieren også var forfatter.

– Et par dager etter at festivitasen er over ringer de fra forbundet og spør om jeg har lyst å skrive forbundets historie. Nei, tusen takk sa jeg. Jeg holder på med en annen bok.

– Etter et par timer ringte hun igjen og sa: Du er kanskje ikke oppmerksom på at vi har veldig mye penger. Da ble det straks litt mer interessant, sier Horgar som fikk ett og et halvt års permisjon fra nattevaktjobben for å skrive fagforeningshistorie.

Resultatet, En midlertidig løsning, var forfatterens tiende bok og den eneste så langt som ikke var skrevet på nattevakt.

Å bli forfatter på heltid har vært en drøm, men ikke mulig å realisere før han for to år siden kunne gå av med AFP. Da var han allerede i gang med sitt største bokprosjekt så langt: en serie i fem tykke bind om norsk-dansk kolonihistorie. En del av historien som er ukjent for de aller fleste nordmenn.

– Norge har valgt seg selv ut av denne historien. Men vi var i union med Danmark fram til 1814. Norge var ingen dansk koloni. Vi var en del av et imperium der skip fylt av kolonister som reiste til Karibia der de tok seg slaver for å bygge land.

Første bind i serien, Paradisets elendige, utkom i 2016 og bygger på historiske hendelser der et dansk skip på vei til Karibia måtte søke nødhavn i Bergen. Under landligget rømte de fleste kolonistene som var om bord, og guvernøren måtte finne en ny skipslast menn og kvinner som kunne være med og bygge «den nye verden». Disse fant han blant byens straffedømte, sinnssyke og prostituerte.

Bind to, I slaktemåneden, kom i 2017, og den neste, «Frihetens kjøtere», sist høst. Bind fire er allerede ferdigskrevet, og han er godt i gang med femte og siste bind. Til forskjell fra tidligere i forfatterskapet har Fartein Horgar nå fri til å skrive når som helst på døgnet. Han har ingen problemer med selvdisiplinen:

– Det er ikke noe tull med meg. Jeg står opp mellom seks og åtte hver dag og sitter ved arbeidsbordet til fem-seks om ettermiddagen. Hver dag. Sju dager i uka. Jeg nyter hver dag.

Blir du ikke lei av et så stort prosjekt?

– Jeg går og gruer meg til jeg blir ferdig. Nå angrer jeg på at jeg ikke planla det som ti bøker.

Ved siden av forfattergjerningen bruker Fartein Horgar også mye tid på å holde foredrag om bøkene, og om Norges ukjente kolonihistorie.

– Jeg traff en fyr i Namsos nylig, og han kommenterte at dette var tungt stoff. Kommer det til å ende godt, spurte han. Jeg svarte at neste bok slutter med at slavene blir frigjort, så det må jo være en happy ending. Men det er jo ikke en happy ending det heller.

Bøkene er også oversatt til dansk, og i skrivende stund befinner Horgar seg på litteraturfestival på den karibiske øya St. Croix. Her skal han lese fra bøkene sine og holde foredrag om Norge i dansk Vest-India, og om hvordan du kan reskrive historien din så du står igjen uten skyld. Og så skal han dykke.

Dette er ikke første gang Fartein Horgar besøker de eksotiske farvann der romanserien hans utspiller seg. Første gang han var i Karibia var det for å hjelpe en kompis med å seile båten sin hjem til Norge. Det gikk ikke som planlagt. Turen endte med at forfatteren tok fly over Atlanteren og hjem til Trondheim. Men ekspedisjonen var på ingen måte forgjeves:

– Det var på denne reisen jeg for første gang ble oppmerksom på den norske kolonihistorien, og oppdaget at det var en del av norgeshistorien som ingen hadde skrevet om.

På dette tidspunktet hadde den yngste av Fartein Horgars tre sønner nylig flyttet hjemmefra, og forfatteren og fru Anne Lise var klare for endringer i livet.

– En morgen jeg kom hjem fra jobb, sa Anne Lise: Nå gjør vi det! Hva gjør vi? spurte jeg. Nå selger vi huset og kjøper båt. En ordentlig båt. Da tenkte jeg: For en dame! Og så gjorde vi det. Kjøpte en 40 fots seilbåt.

Bortsett fra at de ikke hadde fast grunn under hjemmet sitt, fortsatte Horgars liv i stor grad som før med nattevakter og skriving. Ferie og fritid ble brukt til korte og lange seilaser langs norskekysten. Målet var å legge seg opp penger til en skikkelig langseilas.

Da de omsider lettet anker for langtur, gikk det ikke som planlagt. Målet var Karibia, men på vei sørover løp tiden fra dem. De kom så lang som til middelhavsøya Formatera der de overvintret før de satte kursen nordover igjen.

Etter sju år som båtboere har ekteparet for lengst fått fast grunn under føttene igjen. De solgte båten og kjøpte rekkehus. Og hund.

– Hvis vi skal reise nå, må vi finne en måte å reise med hund på.

Foruten meter på meter med bokhyller og konas tekstilkunst, tar ulike musikkinstrumenter mye plass i rekkehuset i Stjørdal. For øyeblikket er det kontrabassen i hjørnet som trekker mest, men Horgar trakterer både saksofon, gitar, mandolin og banjo. Og ikke minst munnspill - som får hunden til å synge med.

Musikkinteressen har også satt dype spor i bøkene hans. Foruten et Bob Dylan-leksikon, er Dylan også sterkt til stede i romanen Jokerman der hovedpersonen er en lyriker på jakt etter Bob Dylan i Karibia. Neste roman, Pirayaens kyss, er lagt til Venezia der en ung mann leter etter gamle opptak av Charlie Parker.

Men nå altså kolonihistorie. Når roman fem er i boks i løpet av året, går forfatteren løs på en sakprosabok om samme tema. Og så da?

– Jeg utga to romaner om Madagaskar, Tabu i 1993 og Papegøyen i 1995. Planen var at det skulle bli tre, men jeg hadde ingen god idé på den tiden. Nå har jeg det, så den romanen skal jeg også skrive.

Muligens vil denne boka også bringe ham tilbake til Madagaskar for første gang i voksen alder. Her har han fortsatt kontakt med bestekompisen Benja som han sist så da de var seks.

Men en tilbakelent tilværelse under varme himmelstrøk ser ikke AFP-pensjonisten for seg.

– Å slappe av synes jeg er overvurdert.

Fartein Horgar

ALDER: 64 år

FAMILIE: Gift med Ane Lise. Tre voksne sønner.

YRKE: Tidligere hjelpepleier, nå forfatter og pensjonist.

AKTUELL: Har skrevet de fleste av sine 22 bøker på nattevakt. Til høsten utkommer tredje av fem romaner om norsk kolonihistorie.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy