TEKST: SIMEN AKER GRIMSRUD

simen.aker.grimsrud@fagbladet.no

– Det er viktig at ungdommen får slippe til. Enkelte steder sitter tillitsvalgte og niholder på verva sine, sier Christina Beck Jørgensen.

Hun kommer rett fra møte i LO-sekretariatet, den utvidede ledelsen i landets største arbeidstakerorganisasjon. Der sitter hun på vegne av ungdom i alle LO-forbundene. Nå har lederen for Fagforbundet Ungdom satt seg godt til rette i en sofa i hjørnet på en kafé i Oslo. Hun fisker opp en tepose fra kurven på bordet og dypper den i det rykende varme vannet i koppen. Det er grått og kaldt ute.

– De har ikke tariffavtale her, sier hun plutselig.

I Fagbevegelsen er det som å banne i kjerka. Enkelte mener at slike steder bør boikottes.

– I hvert fall ikke ennå. Men nå er nesten alle som jobber her organisert.

Hun har gjort kometkarriere som tillitsvalgt. Det er ikke mer enn fire og et halvt år siden den unge hjelpepleieren ble aktiv i Fagforbundet.

– Det har gått veldig fort, og jeg har vokst veldig som menneske.

På ungdomsskolen og videregående skulket hun hvis det var framføring. Hun hatet å prate foran folk. Fikk helt angst. Nå har 26-åringen stått på talerstolen foran hundrevis av delegater på den internasjonale kongressen for fagbevegelsen.

– Første gang jeg skulle på formidlingskurs i LO, fikk jeg helt jernteppe, jeg klarte ikke en gang å si hva jeg het og hvor jeg kommer fra.

Christina ler litt av det i dag. Nå syns hun det bare er gøy å ta ordet. Selv om hun fortsatt blir nervøs. I vinter debuterte hun i en tv-debatt om arbeidsmiljøloven i beste sendetid på statskanalen.

– Timene før var nervepirrende, tenk om jeg sier noe feil på tv. Men de andre i studio var veldig snille og ønsket meg lykke til.

Hun har sett debatten i reprise tre ganger. Notert ting hun kan bli bedre på. Kollegaer sier hun er litt kontrollfrik, noe Christina bekrefter.

– Plutselig kan jeg våkne midt på natta og tenke: «Husket jeg det?» Nå har jeg begynt å sende epost til meg selv, så jeg kan sove videre og ta det når jeg kommer på jobb.

Å kjempe mot flere midlertidige stillinger er også en personlig kamp for elverumsingen. Hun vet godt hvordan det er å leve i usikkerhet på jobben. Hun har i dag per¿misjon fra en 16,9 prosent stilling ved et bofellesskap i hjembyen.

– Unge folk sliter med å få fast jobb og hel stilling. Da hjelper det ikke å åpne for mer midlertidighet. Vi må øke grunnbemanningen, sier hun engasjert.

– Bør foreldre anbefale ungene sine å bli helsefagarbeidere når de ender opp med en deltidsjobb?

– Ja, problemet er ikke å få jobbe 100 prosent, men at du aldri vet når du får vakter. Men jeg skjønner jo at folk kan bli skep¿tiske, det er et kjempeproblem at mange unge ikke får hel, fast stilling. Den kampen har jeg tenkt vi skal vinne.

Det var først da hun 20 år gammel fikk sommerjobb som resepsjonist på et hotell i Tyrkia at Christina innså hvor viktig det er med gode lønns- og arbeidsvilkår.

Hotellsjefen fant raskt ut at han kunne dra nytte av den unge skandinavens språkkunnskaper, og plutselig var Christina alt-mulig-kvinne på hotellet. Hun ble dratt med på legevisitter og var tolk på sykehuset og politistasjonen. På kveldstid måtte hun bidra med underholdningen, så de skandinaviske barna skulle forstå hva som ble sagt.

– Jeg jobbet 12 timer hver dag, sju dager i uka. Egentlig skulle jeg ha en fridag, men de hadde alltid bruk for meg.

Første dag på jobb på det tyrkiske hotellet fikk Christina utdelt én arbeidsuniform. Hun forklarte at det ikke kom til å gå. Det var 50 grader ute og hun jobbet lange dager. Svetten rant. Men hotellsjefen sto på sitt. Dagen etter møtte den unge norske kvinnen opp i sivile klær. «Uniformen er til vask», var meldingen til sjefen. Dermed fikk alle ansatte en ekstra uniform.

– Det var min første politiske seier.

Foreldrene møtte hverandre på et omreisende tivoli. Faren styrte radiobilene, mens moren lagde sukkerspinn. Det var kjærlighet ved første blikk. Etter noen år på veien i campingvogn, slo de seg ned i Elverum. Moren begynte å jobbe som renholder og senere på kinoen, mens faren fikk jobb på glass¿fabrikken.

– Ingen av dem fullførte videregående. Faren min fikk fagbrevet sitt på jobben, forteller Christina, som fikk omsorg for andre og engasjement for rettferdighet inn med teskje hjemme i blokkleiligheten på Mastmoen.

Faren ble raskt tillitsvalgt på fabrikken. Så ble han LO-leder i Elverum. Christina ble dratt med på 1. maifrokost og i tog fra hun kunne gå.

– Da jeg gikk på ungdomsskolen, kom faren min med en innmeldingsblanket fra LO og sa jeg var pent nødt til å skrive under.

At Christina er glad i hjembyen Elverum er å underdrive. Hun elsker hjemplassen. Så ofte hun kan, reiser 26-åringen hjem. I fjor kjøpte hun en leilighet i naboblokka til foreldrene.

– Folk spør hvorfor jeg gidder å flytte til det «hølet» der, men for meg er det hjemme. Jeg elsker Elverum.

I oppveksten var det alltid noen å leke med mellom blokkene på Mastmoen. Hun har fortsatt kontakt med mange av vennene i den gamle gjengen.

Hun gikk med VG på søndager for å tjene penger til å bygge egen PC. I kjelleren i blokka arrangerte gjengen dataparty en gang i måneden. De rigget opp digre harddisker og skjermer, skrudde og koblet ledninger. Gulvet ble fylt av madrasser. Det luktet nystekt Grandiosa, og colaflaskene lå strødd. På det lille kjellerkjøkkenet lå sigarettrøyken som et hvitt teppe. I de sene nattetimer trasket vennegjengen til bensinstasjonen borti gata for å kjøpe mat.

– Vi var tre venninner som hang med gutta. Jeg har nok alltid vært en guttejente, jeg syns det er enklere å være med gutter. Det er mindre drama.

Hennes høyre arm er dekket av tatoveringer. Ifølge Christina har hun ti timer igjen med nålestikk før hun er i mål. Nå er det snart nok, sier hun til seg selv. Hun har brukt rundt 60.000 kroner på kroppsblekk.

– Fredsdua, V-tegnet med de palestinske fargene, et bur med en nøkkel i – det er veldig politisk, sier hun og ler.

– Men det er jo den jeg er som person.

Hun har fått interessen for tatoveringer fra faren. Han har tatovert begge armene og beina. Nå har han startet på ryggen.

– Også mora mi har tatt en del tatoveringer etter hvert, sier Christina.

Hun viser fram en tatovering som betyr spesielt mye.

– Det er navnet til broren min på kinesisk. Han har den samme.

Nå har hun bare et halvt år igjen som leder for Fagforbundet Ungdom, men har allerede gitt valgkomiteen beskjed om at hun er villig til å ta to nye år. Christina håper hun blir gjenvalgt.

– Å gå tilbake til jobben min i Elverum hadde blitt veldig uvant og stille.