Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

– Jeg får mer energi av å jobbe enn av å ligge på sofaen, sier hun.

Den himmelblå sofaen i stua ser ut som den skal fotograferes til et interiørmagasin. Uten en flekk og med lekkert danderte puter virker den helt ubrukt der den står.

Nina Tangnæs Grønvold smiler med øynene. Hun dekker kjøkkenbordet til lunsj i rekordfart, skyller druer og skjærer paprika. Disker opp med sukkerfri brus og varme rundstykker.

Selv er hun ikke del av statistikken som ekspertene sliter med å forstå seg på, nemlig kvinners høye sykefravær. I sitt 54 år lange liv har hun knapt tillatt seg å være syk.

UFORMELL: – Jeg kan godt stå og holde en høytidelig tale først, og så være den som rydder opp på bakrommet etterpå. Inni meg føler jeg meg særs uformell, sier Nina Tangnæs Grønvold.

Sissel M. Rasmussen

Forskjell på arbeidsfolk

– Jeg er ydmyk overfor dem som har jobber med stramme rammer, sier hun.

Hun snakker om dem som har arbeidsdager med høye emosjonelle krav. Yrker hvor de jobber tett med folk og hvor kvinnelige ansatte er i flertall, hvor klokka må følges, mange går i turnus og avspasering på fredag er uaktuelt.

– Det er veldig forskjell på folks muligheter. For dem som leker i barnehagen, står i butikken eller steller på sykehjemmet, er det nesten ikke mulig å legge beina på bordet eller trekke seg litt tilbake. Når formen skranter, blir endepunktet veldig fort at «i dag er jeg syk, og jeg er syk hele dagen». I andre yrker kan en litt dårlig dag lettere kamufleres, sier hun.

Mer selvstyre

Er det mulig å ha litt svingende helse og dagsform og noe ujevn prestasjon, og fortsatt gå på jobb i disse sektorene? Kan en helsefagarbeider få litt mer autonomi i arbeidssituasjonen? Hun undres. Autonomi er et ord hun bruker mye. Selvbestemmelse.

1. april neste år kan vi få svar på flere sånne spørsmål. Da skal nemlig det regjeringsoppnevnte Kvinnearbeidshelseutvalget med Grønvold i front presentere funnene sine.

Bakgrunnen for arbeidet er at flere kvinner enn menn blir uføre i løpet av livet, og at de har mye høyere sykefravær. Dagens fravær er på 8,8 prosent for kvinner og 5,4 prosent for menn.

Stemme som Gro

Hun utdannet seg til lege for å få jobbe med folk, men folk kan en jo jobbe med mange steder. For eksempel i kommunen. Som kommunedirektør i Fredrikstad i nesten seks år hadde hun ansvar for 6.500 ansatte. Høyre-ordfører Arne Sekkelsten beskriver henne som dedikert og intelligent, en som har god husk og til tider er svært pratsom.

SNART VOKSEN: Fra russeavisa i 1988.

Privat

Når du hører henne prate for første gang, kan det godt være du skvetter til og forveksler henne med Gro Harlem Brundtlands dype politikerstemme. Trygg og litt moderaktig, som den tidligere statsministeren. Hun forsikrer om at stemmebruken er helt tilfeldig.

Hun kan framstå som litt formell, men sier at hun føler seg særs uhøytidelig og fri på innsiden.

– Jeg kan godt holde en høytidelig tale først og så være den som rydder opp på bakrommet etterpå, forteller hun og smiler.

Lag deg en fin dag

Da Arbeiderpartiet tapte valget i fjor høst, ville vinnerne fra Høyre og samarbeidspartiene også fornye den administrative ledelsen i Fredrikstad kommune.

Hun har vært arbeidsledig siden mai. Livet er derfor roligere enn vanlig i den hvite villaen et stykke utenfor Fredrikstad sentrum. Hjørdis og Petra løper rundt. Logrer med halene. Hjemmekontoret ligger i andre etasje, luftig og med utsikt mot duvende åkrer.

Dagene fylles likevel opp. I kommunen introduserte hun «Lag en fin dag»-kampanjen, for at ansatte skulle kjenne på arbeidsglede og medarbeiderskap, og ansvar overfor innbyggerne. Hun førte også en stor heltidssatsing over mange år.

– Med hele, faste stillinger kommer eierskapet og forpliktelsen til arbeidsplassen. Noen revolusjon har det ikke vært, men tallene kryper i riktig retning i kommunen, forteller hun.

Kanskje kommer villsvinet

Det kan være vanskelig å se for seg travle Nina Tangnæs Grønvold sitte musestille i et jakttårn i skogen og vente. Uten å sjekke mobilen. Hun kan bli både trøtt og småkald etter en stund, men hun fortsetter å sitte. For plutselig kan et villsvin komme gryntende forbi. Sammen med hundene Hjørdis og Petra og ektemannen Tarjei og hans barn, går hun på jakt. Hun har bestått både jegerprøven og storviltprøven, men har ennå til gode å skyte sitt eget dyr.

De fryser ned kjøttet, lager kjøttdeig og gryte eller griller det som spareribs på lyse sommerkvelder.

Hun forteller at jakt har blitt en hel pakke med opplevelser for familien. Med skytetrening, trening av jakthunder, slakting, matlaging og natur.

Ektemannen er en lidenskapelig friluftsmann som førte hunder inn i Ninas liv. Hun som var overbevist om at hun var allergiker. De to ble kjærester i 2019, samme år som hun skilte seg vennskapelig fra sin forrige mann, ble kommunedirektør og fylte 50.

JAKT OG FRILUFTSLIV: Med kjærligheten til mannen Tarjei fikk hun også hunder inn i livet sitt. Petra liker å være med på tur.

Sissel M. Rasmussen

Jobber for høy og lav lønn

Hun har et godt sovehjerte. Det hjelper nok på, for hun takker for hver bør hun får bære. Hun liker å kjenne at ryggsekken borer seg litt ned i skuldrene. Der andre føler seg tynget, tenker hun «jah»!

– Blir du irritert når folk ikke gjør jobben sin?

– Jeg kjenner ikke så ofte på sinne eller irritasjon. Mest av alt blir jeg nok spørrende. Jeg lurer på hva som skal til for at folk tar personlig ansvar.

Hennes egen ansvarsfølelse kom for alvor da hun var speiderleder i ungdommen. Hun vokste opp på Dokka i Oppland, med en yngre bror, en far som var skogsarbeider, sjåfør og energimontør, og en mor som var grunnskolelærer.

FIN SVEIS: Med pappa Odd Martin, sommeren 1970.

Privat

Hun har moppet gulv i matbutikk, jobbet i barnehage og vært hjemmehjelp. Hun har vært statssekretær for Arbeiderpartiet i to omganger og hatt en haug med styreverv.

Overfor LO-Aktuelt avslører hun at hun har jobbet like hardt om lønna har vært høy eller lav. Bare sånn at framtidige arbeidsgivere skal være klar over det.

Vallas nærmeste rådgiver

I LO jobba hun i snaut ti år. Ikke minst var hun LO-leder Gerd-Liv Vallas spesialrådgiver da Valla i 2007 måtte gå av. Beskyldningene haglet mot henne om konflikter med ansatte og autoritær lederstil overfor kvinnelige kolleger.

– Hvordan opplevde du denne situasjonen?

– For meg var hun først og fremst en tøff, sterk og ambisiøs LO-leder som jeg synes det var utfordrende og spennende å jobbe med.

Hun tenker seg om.

– Jeg så at det var andre forventninger til kvinner enn menn i den typen topplederroller. Det ligger mer tradisjonelle kjønnsbestemte forventninger til kvinnerollen, om at vi skal opptre mer feminint og moderlig. Samfunnet ser ut til å tåle en tøffere stil fra mannlige ledere.

Hun sier at hun har stor respekt for det de ulike aktørene opplevde under stormen som pågikk i høyhuset på Youngstorget i 2006 og 2007.

– Men jeg har ingen kommentarer til saken. Det er utgitt mye spennende lesestoff om den perioden, sier hun.

Hun har tidvis hatt privat kontakt med Valla i ettertid. Gerd-Liv Valla beskriver sin tidligere kollega som et engasjert følelsesmenneske som det aldri ble kjedelig å være sammen med. En omsorgsfull ansatt som samlet og stablet aviser og dokumenter i høyden på kontoret.

Kjoler og høye hæler

– Har du som kvinnelig toppleder selv følt at du må tenke over hvordan du opptrer?

– Jeg ser på meg selv som et menneske som har fått store muligheter, uavhengig av kjønn. Jeg har ikke følt meg hemmet eller stigmatisert. Selv om det åpenbart kan være en faktor, har det ikke vært en stor faktor i mitt yrkesliv.

Hun bruker tid på badet for å sminke seg, kler seg i vakre, fargerike kjoler og høye hæler. Og topper det hele med fransk manikyr.

– Jeg liker å pynte meg, men tenker samtidig at det kanskje hadde vært lettere for kvinner å forholde seg til en strammere dresskode.

Preget av livet

Som arbeidsgiver har hun sett på nært hold hvor høye forventningene faktisk kan være til hva et kvinneliv skal romme. Mange står i krysspresset mellom jobb, barn, kjæreste, foreldre, hus, trening, ferier – ja, driften av selve livet.

– Kvinner ser ut til å tidvis være sterkt preget av livet. Mer enn menn. Det er nesten så en må ta av seg hatten for alle dem som med fullt trøkk får hele denne kvinnelivskabalen til å gå opp. Og i tillegg står i fulle stillinger, sier hun.

– Vi snakker for eksempel mer åpent om kvinners syklus nå enn før. Mensen og overgangsalder. Hva kan endre seg med dette?

– De yngre bygger ned tabuer i høy fart. Mange snakker om vanskelige ting med den største selvfølge, og forventer at samfunnet tåler det og tilpasser seg. Her ligger det mange muligheter også for oss som skal se på kvinners arbeidshelse, sier hun.

– Hvorfor tror du regjeringa spurte akkurat deg om du ville lede Kvinnearbeidshelseutvalget?

Ny tenkepause. Kanskje fordi hun beveger seg lett mellom ulike typer mennesker og roller, og var spiselig for partene i arbeidslivet?

– Livet har lært meg at mange saker og situasjoner er mer sammensatt enn det som vises fram i offentligheten. Sånn sett passer nok samfunnsledelse bedre for meg enn politikk. Jeg liker nyansene, der hvor det ikke bare er svart-hvitt.