SIMEN AKER GRIMSRUD

simen.aker.grimsrud@fagbladet.no

Han har satt seg til rette på kontoret med utsikt over Youngstorget. Fem minutter forsinket fisker han fram noen jukselapper fra skrivebordspulten, og unnskylder det midlertidige preget på kontoret. Til høsten flytter han inn på rådhuset i hovedstaden, i verste fall som opposisjonsleder. Raymond Johansen håper det er som den første Ap-byråden på 18 år i byen han elsker.

– Her får jeg brukt alle egenskapene mine, begynner han.

For den tidligere partisekretæren i Arbeiderpartiet er det ikke et steg ned å bli lokalpolitiker i hjembyen. Mannen som har vært samferdselsbyråd i Oslo for SV, leder av Flyktninghjelpen, sportslig leder i Vålerenga og statssekretær i UD, for å nevne noe, mener han er godt rustet til å styre hoved¿staden.

– Jeg har jobba lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Oslo er blitt en liten, internasjonal storby. Jeg har en kulturell kompetanse som er verdifull i møte med mange grupper i Norge. Bare det at jeg kan si at jeg har vært på hjemstedet til folk, gjør at vi «cathcer» opp med en gang.

Han flyttet fra Rodeløkka i byen til Tveita i Groruddalen som guttunge. Fra utedo til toalett og badekar. Siden har han blitt i den utskjelte dalen øst i Oslo. Da Raymond gikk i femte, begynte de første innvandrerne i klassen, en pakistaner og en mørk, muskuløs gutt fra Kapp Verde-øyene. Raymond må flire når han tenker på hvordan ungene i klassen måtte bort og kjenne på musklene til den nyankomne.

Ingen andre i Norge har opplevd større forandringer enn Raymonds generasjon som vokste opp i Groruddalen. Det hevder han i alle fall selv. Da tvillingsønnene hans gikk ut av ungdomsskolen, hadde 80 prosent av elevene en annen etnisk bakgrunn.

– Det har vært en berikelse, tror jeg. Sønna mine er mer fargeblinde enn jeg er.

– Men det er klart det preger et bomiljø. Når gamle fru Fredriksen er den eneste med norsk navn i en blokkoppgang på Lindeberg, kan hun føle seg isolert hvis naboene ikke snakker norsk. Det er en utfordring du ikke ser på andre kanter av byen.

Raymonds farfar var klubbformann på Fellesmeieriet i nesten 30 år og satt i styret i LO-forbundet NNN. Moren var bydelspolitiker for Ap på Tveita. Onkelen Torbjørn Berntsen ble kalt «leppa fra Grorud».

Raymond fikk også jobb på meieriet. I to år kjørte han melk. Han måtte ta sertifikat for stor bil. Trivdes godt. Så tok han fagbrev som rørlegger, men rørtanga og skiftenøkkelen ble raskt byttet ut med dokumentmapper og pult. Selv om det snart er 25 år siden, blir rørleggerjobben trukket fram i mediene støtt og stadig. Raymond rister på hodet og smiler.

– Det blir flaut, vettu. Flaut for de gamle kompisene mine som fortsatt er rørleggere, at jeg skal sitte på intervjuer og snakke om det. «Her kommer’n igjen, snakker om den rørleggerjobben sin opp og ned i mente. Har’n ikke gjort aent?»

Oslo har alltid har vært delt, og klasseforskjellene er fortsatt store.

– Det aller viktigste er å gjøre folk i stand til å klare seg selv; du må ha jobb og lønn.

Johansen lener seg fram. Gestikulerer. Blir mer bestemt. Nå snakker politikeren. Om områdeløft for Groruddalen, viktigheten av forskjellig type boliger i bydelene, næringsutvikling, bygging av 2000 nye barnehageplasser og tusenvis av nye boliger, faste og hele stillinger i kommunesektoren, bedre språkopplæring for dem som jobber i barnehage og kollektivsatsing.

– Er det en fordel at du selv er fra Groruddalen?

– Det tror jeg er veldig bra. Groruddalen har alltid vært underrepresentert både i bystyret og på Stortinget. Men jeg skal være en byrådsleder for hele byen.

En del av Raymonds hjerte er utenfor landets grenser. I mange år hadde han godt over 100 reisedøgn i året. Han savner det innimellom. Det å komme fram til et nytt sted.

Han har vært i flyktningleirer i Libanon og i katastrofeområder i Afrika. Møtt mennesker i sult og fattigdom, skjebner på flukt. Det kan være vanskelig å fordøye inntrykkene.

– Jeg kunne være i en flyktningleir en torsdag og se tøffe ting, så spiste jeg pizza med unga på lørdagen.

– Hva har det gjort med deg?

– Kanskje har jeg lært at det ikke går an å sammenligne problemene til en som har flykta fra Sierra Leone med problemene til sønnen min som har skada seg på fotballbanen. For alle mennesker er de problemene du har, store nok. Selv om jeg vet hvor faens bra vi har det.

– Det er litt av problemet med kommunepolitikken også. Sammenlignet med Sierra Leone har ingen noe å klage over i Norge, men bekymringene du har for unga dine eller mora di, er store nok. Da er det min oppgave som politiker å gjøre noe med det.

I fjor døde Reiulf Steen. Den tidligere Ap-lederen ble Johansens ste-svigerfar da Raymond giftet seg med Carolina Maira.

– Å være politisk leder kan være ensomt. Reiulf var en av få jeg kunne prate med om visse ting. Han visste hvordan det var.

– Jeg savner Reiulf. Både han og onkel Torbjørn har gitt meg mange gode råd, men de har aldri vært påtrengende.

Raymond Johansen var partisekretær da bomba gikk av i regjeringskvartalet og den første fra ledelsen i partiet som møtte livredde ungdommer og gråtende pårørende på Sundvollen. Det er fire år siden den grå julidagen.

– Det har blitt en melankoli og sårhet inni meg som jeg bærer på hele tida.

Raymond har tatt heisen til toppen av Folketeaterbygningen og går ut på takterrassen for å bli fotografert. Han peker mot en av åsene øst i Oslo.

– Jeg bor rett ved den kuppelen der.

Så forteller han om en lørdag for litt siden. Det var kjempevær, og han og en kompis var langt inni skauen med bikkja Xavi. Oppkalt etter fotballspilleren. De satt og nøt stillheten ved et tjern i marka. Så bestemte de seg for å dra til Hovedøya. Drakk øl og så på solnedgangen.

– Faen, det er jo en helt fantastisk by, vettu. Da har’u skauen, stillheten, du tar t-banen ned, du har sjøen, tar ferga ut. I løpet av noen timer. Det er glede. Det er livskvalitet.

Han gnistrer. Ser nesten litt gutteaktig ut.

– Jeg er veldig Oslo-patriot.