Hva gjør du hvis fascismen kommer? Jonas Bals har tatt et valg

Hennika Lillo-Stenberg 

hennika.lillo-stenberg@fagbladet.no

I en lenestol på Youngstorget sitter han. LOs fagleder for sosial dumping. Malersvenn, forfatter og Jonas Gahr Støres tidligere rådgiver. Om en snau time skal Jonas Bals holde sitt n-te foredrag om fascisme. Han anslår det blir omtrent ti i uka. Først skal han forklare Fagbladet én ting: Fascismen er tilbake. Og det er på tide å våkne.

Bals mener langt på vei at Russland er blitt en fascistisk stat, og at USA kan være på vei til å bli det.

Derfor må vi ikke la Putin vinne krigen i Ukraina, mener Bals. I ett av foredragene han holder denne dagen, ser han tilbake på krigen mot fascistene i Spania i 1936, for å forklare hvorfor. Da advarte motstanderne om at et tap mot fascistene der, kunne bety en andre verdenskrig. I dag utspiller krigen seg i Ukraina. Hvordan vi reagerer nå, vil være avgjørende for framtida, ifølge ham.

– Tenker du på om du kunne ha sendt barna dine i krigen?

Jonas Bals svarer umiddelbart.

– Mye.

– Er det en samtale dere har hatt hjemme?

– Nei. Jeg prøver å skåne barna mine. Det jeg sjøl tenker, og som kvinner og menn i Ukraina har tenkt, er at det er bedre at vi voksne lærer oss å bruke våpen for å forsvare landet først. Sånn at vi kan dø først.

FRED I UKRAINA: Bals mener de må få all hjelp de trenger i kampen mot Putin – også i form av våpen. Fred på Putins betingelser vil føre til voldsfred, ikke frihet, sier han.

Siv Dolmen

Bals har tenkt mye på dette, lenge. I fjor høst kom tobindsverket om den historiske kampen mot fascisme fram til i dag. Etter at «verden gikk av hengslene», har han fått en travel hverdag.

– Preger dette deg mye i hverdagen, eller klarer du å slippe de tankene … eller skal man slippe de tankene?

– Ja. Man må slippe de tankene inni mellom. Men jeg tror ikke man skal …

Han leter litt etter ordene.

– Jeg kan forstå at mange får en sterk impuls nå til å krype under dyna, holde rundt barna sine, og håpe at verden blir et bedre sted når man våkner. Men verden blir bare verre. Derfor må vi bare kjempe, tenker jeg.

Motstandskamp er ikke bare død og fordervelse, ifølge Bals. Han ser noe vakkert i den og.

– Veldig mange av de som sloss mot fascismen, har klart å ha det gøy og fint mens de har gjort det. Det har jeg også prøvd å beskrive i de to siste bøkene mine.

– Føler du at det er andre rundt deg som tenker på samme måte som deg, og som spør seg om de ville ha sendt barna sine i krigen?

– Ja. Jeg har i hvert fall inntrykk av at veldig mange har begynt å tenke sånn de siste fire ukene.

SOV IKKE: Selv har Jonas Bals aldri følt et behov for å krype under dyna. – Hvordan kan du skjønne at andre har det sånn da? Fordi jeg tenker at folk er forskjellige. Det har jeg lært gjennom 48 år på denne kloden, sier han.

Siv Dolmen

Utviklingen i USA, Ukraina og Europa har skremt mange. Plutselig viste Tesla-milliardær Elon Musk nazihilsen under innsettelsen av Donald Trump som president i Det hvite hus. Flertallet ble sjokkert, andre ristet på hodet over naiviteten.

Selv har Jonas Bals vært bekymret for fascismens tilbakekomst de siste 20 årene.

Det begynte i Tyskland i 2004. Han var sammen med venner for å demonstrere mot reformer som skulle frata arbeidstakere ansettelsestrygghet og deregulere arbeidsmarkedet. Tusenvis fra arbeiderbevegelsen demonstrerte, men plutselig dro Bals også kjensel på flere personer fra det høyreekstreme miljøet.

– Da slo det meg at hvis disse folka her begynner å bry seg om sosiale krav, og forsøker å gi det høyreekstremt innhold, da har vi et kjempeproblem. Og det kan man si at de dessverre har lykkes med.

Da finanskrisen kom, økte bekymringen. Den strenge sparepolitikken mange land innførte, gikk hardt utover vanlige folk.

– Jeg tror ikke vi i Norge har skjønt hvor hardt det har vært. Mange av mine venner i Europa fikk teppet revet vekk under seg. Det skaper frustrasjon og sinne. Og er det noe vi vet, så er det at disse fascistiske kreftene er veldig flinke til å bruke det sinnet.

Siv Dolmen

Når folk har dårlig råd og lite innflytelse over politikken, øyner fascistene muligheter, forklarer Bals. De kan lokke med et løfte om å gjenreise en tapt storhetstid. For å oppnå dette må makten «overføres til en autoritær leder framfor at den beholdes i et svakt og ubesluttsomt demokrati». Denne lederen bruker forakt og vold ovenfor fienden.

Så kom Trumps første valgseier i 2016. Den ene hatefulle ytringen etterfulgte den andre. Mot innvandrere, kvinner, LHBT, journalister, fagbevegelsen, miljøforkjempere og andre kritikere.

– Det utløste også motstand, som Black Lives Matter, MeToo og Fridays for Future, men fascister og høyreautoritære har store ressurser og enormt mye penger. Tech-oligarkene og Putins trollfabrikker har stor påvirkning på den demokratiske offentligheten vår, og sprer løgner, hat og konspirasjonsteorier.

Da begynte Bals å skrive bøker om fascismen.

– Har du holdt tilbake bekymringene dine i 20 år, eller har du snakket om fascisme hele tiden?

Han tenker seg om.

– Jeg har noen ganger tenkt at folk kanskje kan oppfatte meg som litt … ikke alarmistisk … men at de i alle fall har tenkt: «hvorfor snakker han så mye om dette her, liksom?»

Kanskje er det fordi han har kjent høyreekstremismen på kroppen. Han vokste opp på Kolsås i Bærum, og forelsket seg i pønken. Ganske snart var han en del av det antirasistiske miljøet rundt ungdomshuset Blitz i Oslo. De ble utsatt for brutal vold av nynazister. Et mørkt kapittel av norsk historie Bals mener ble redusert til «guttestreker», når det i virkeligheten var terror.

PØNKER: Allerede som 11-åring startet Bals og to kompiser pønkebandet «Amok». Det begynte med musikk og fandenivoldsk humor, som sømløst gled over i et politisk engasjement. I dag har han et svært disiplinert forhold til aktivismen - han står som regel opp mellom 5-6 for å skrive.

Privat

En venn ble hogget med øks i beinet og skutt av nynazister, og det ble kastet bomber og molotov-cocktailer både mot Blitz og folks boliger. Selv har Bals omtrent tjue sting i hodet fra denne tiden. For noen var de psykiske ettervirkningene verre enn de fysiske.

– Hvordan var denne tiden for foreldrene dine?

– Det tror jeg ikke var så hyggelig. Vi fortalte ikke alt hjemme, for å si det sånn, men bombene fikk de jo med seg. Men jeg er veldig glad for at de ikke prøvde å trekke meg bort fra det antifascistiske miljøet. Du har jo to alternativer: Du kan stå imot, eller du kan gi opp.

– Har du aldri gitt opp?

– Nei, jeg tror ikke det. Men, jeg tenker at vi skal ha respekt for at folk er veldig forskjellige. Når jeg sier at vi skal kjempe for demokratiet, så mener jeg at folk må få gjøre det ut ifra sine forutsetninger. Alle kan bidra med noe, men det er veldig forskjellig hva folk er villig til å risikere.

OMSORG: Jonas Bals og pappa i 1977. Moren jobbet i barnehagen hans på Rykkinn, og faren på sosialkontoret. Tid med familien er høyt oppe på prioriteringslista til Jonas.

Privat

Etter å ha studert historien peker Bals på fem motmidler. For det første må man forstå fascismen. For det andre må man gi konkrete svar på de krisene fascistene mener de har svar på. For det tredje må man bekjempe rasisme og antisemittisme. For det fjerde må man ikke la dem få kontroll over gatene. Det inkluderer i tillegg internett i dag. Og til slutt: Organiser de uorganiserte.

Han er langt ifra fornøyd med dagens organisasjonsgrad, og er særlig bekymret for at løsarbeid som Wolt skal spre seg.

– Er LO for dårlige på dette?

– Hvis jeg hadde ment at LO var bra nok, hadde jeg ikke giddet å jobbe her. Så er det viktig å si at dette ikke bare handler om forbundsledere eller oss som jobber på fulltid i bevegelsen, det er et kollektivt ansvar. Men vi må sette oss i kampdyktig stand. Det innebærer blant annet å speile mangfoldet blant medlemmene våre bedre enn i dag.

Han roser Fagforbundets søksmål mot Stendi/Aleris, som han mener «satt ned noen stolper i arbeidslivet».

– Vi må ikke tenke at vi selger en forsikring. Vi organiserer. Vi skal få folk til å ta tak i ting sjøl. Vi er ikke et advokatkontor, selv om vi har verdens beste advokater; først og fremst er vi en sammenslutning av arbeidere som bygger kollektiv motmakt.

Siv Dolmen

I bransjer med stor arbeidsinnvandring må fagforeningene rigge seg for å løse litt andre typer problemstillinger, og kunne språkene som snakkes. At halvparten av befolkningen er fagorganisert, imponerer ikke ham. 

– Det høres jo greit ut, men det skygger for at i de bransjene som trenger oss mest, er organisasjonsgraden på rundt 10 prosent. Da begynner du å slite med å kunne true med streik, som er det eneste maktmiddelet arbeidere har.

Han mener uorganiserte må forstå at de er en del av et større bilde.

– Vi betaler en kontingent for å sikre oss maktbalanse, for ikke å måtte ta til takke med det vi blir budt. Lønningene presses ikke opp av seg selv. Du må ha kampvilje og evne for å ha forhandlingsmakt.

Tanken på fellesskapet og antifascisme fyller mange av dagene. Det siste halvåret har forberedelsene hans funnet veien hjem til boden, i form av et lite beredskapslager for familien.

– Ikke som «prepping», men som et grunnleggende solidaritetsprosjekt. Hvis du sitter der uten vann og mat, må noen andre sørge for at du har det. Det skylder vi hverandre å ha klart, tenker jeg.

Siv Dolmen

6 kjappe:

Hva drømte du om å bli da du var barn?

Den første supermannen jeg husker, var renovasjonsarbeideren som tømte søpla og sto tøff som f bakpå den svære bilen.

Hva er en perfekt dag på jobben?

Hver gang jeg føler meg litt motløs, hjelper det å komme seg ut og møte tillitsvalgte og medlemmer. Det minner meg på hvilken enorm kraft som finnes i bevegelsen vår, og at mennesker stort sett er veldig ålreite og jordnære.

Hva var din første lønnede jobb?

Avisbud.

Hvem bør skjerpe seg?

Alle som har kjøpt løgnen om at det er «woke» – antirasisme, likestilling og likeverd – som truer demokratiet. Dem har det vært en hel del av de siste årene, og de har bistått de antidemokratiske kreftene som nå river verden i filler.

Hva er ditt beste råd til ungdommen?

Se lenger enn til din egen nesetipp, bry deg! Da får du det også mye bedre sjøl.

Hva er typisk norsk?

Da jeg vokste opp, klagde folk fortsatt på hvitløkslukt i trappeoppgangen. Takket være impulser og mennesker utenfra har Norge blitt rausere, mer åpent og morsommere. Jeg er veldig takknemlig for alt «bindestrek-nordmennene» har gitt oss.