Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

I utgangspunktet kan du si hva du vil om hva som helst. Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett. Skal den begrenses, må det begrunnes. Det betyr altså at en arbeidsgiver må ha veldig gode grunner for å forby ansatte å snakke eller skrive om jobben sin, enten det er til venner, på Facebook, eller til journalister.

Taushetsplikt

En god grunn til å begrense ytringsfriheten, er når den går på bekostning av andre personers rett til privatliv. Derfor har du som ansatt i helsevesenet, barnehage, SFO, skole og en del andre velferdstjenester taushetsplikt om det du får vite om folks personlige forhold gjennom jobben. Det finnes noen tilfeller der man likevel kan gi slike opplysninger videre, for eksempel om personen det gjelder gir samtykke til å oppheve taushetsplikten, eller opplysningene gjøres anonyme.

Lojalitetsplikt

Lojalitetsplikten innebærer at du som ansatt ikke kan gjøre ting som direkte skader arbeidsgivers interesser. Det skal likevel mye til for at arbeidsgiver skal kunne reagere på ytringer som ikke er underlagt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for den ansattes egne oppfatninger. Det gjelder også ytringer som arbeidsgiver oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige.

Som offentlig ansatt har du en lojalitet også overfor innbyggerne, som både er de som finansierer og bruker velferdstjenestene. Offentlig ansatte har derfor enda videre spillerom for å gi uttrykk for sin mening offentlig, også om eget arbeidsområde og egen arbeidsplass.

{u1}

Straffbare ytringer

Trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn er straffbare ifølge loven, og det gjelder naturligvis også på jobben.

Diskuter sak, ikke person

Ytringer som går på person, har ikke samme grunnlovsvern som ytringer som omhandler tema, og som regnes som politiske eller samfunnsmessige ytringer.

Lukket forum eller offentlig?

Diskuterer man sjefen i en hemmelig og lukket Facebook-gruppe, kan man oppleve det som en privat samtale. Men husk at når det er over 20 personer med i gruppa, anses det du skriver som en offentlig ytring. Du bør derfor bare skrive ting der som du også kunne skrevet eller sagt offentlig.

Kan jeg som offentlig ansatt kritisere arbeidsplassen min på Facebook?

Ja, forutsatt at kritikken ikke går på helt interne forhold, og at den har et korrekt faktisk grunnlag, særlig hvis den rammer enkeltpersoner.

Kan jeg som jobber i en privat virksomhet som leverer tjenester til det offentlige ytre meg kritisk til arbeidsplassen offentlig?

Ja. Hvis du jobber i en privat virksomhet på oppdrag for det offentlige, har du ytringsfrihet på lik linje med en offentlig ansatt. Det gjelder imidlertid kun forhold som har med den delen av virksomheten som leverer oppdrag til det offentlige.

Kan sjefen nekte meg å si noe kritisk offentlig fordi det kan skade arbeidsgivers omdømme?

Nei. Det er helt uakseptabelt om en skole eller et sykehjem sier at all kritikk må tas internt. Det er grunnlovsstridig.

Kan jeg legge ut kritikk av en irriterende kollega på Facebook?

Nei. Du kan som utgangspunkt ikke trekke helt interne personkonflikter ut i det offentlige rom, for eksempel negative ting om en kollega. Det er ytringer som ikke er systemkritikk, men snarere personangrep på medarbeidere.

Kan en helsefagarbeider uttale seg offentlig og protestere mot et politisk vedtak om eldreomsorgen?

Ja. Når du uttaler deg som enkeltperson, har du samme ytringsfrihet som andre velgere eller de folkevalgte i kommunestyret. Du skal imidlertid ikke bryte taushetsplikten.

Er det noe jeg kan gjøre hvis arbeidsgiver gir meg en advarsel for en kritisk uttalelse jeg har kommet med?

Ja. I offentlig sektor kan du klage til overordnet organ via den instansen som har gitt deg advarselen, og du har krav på en begrunnelse for hvorfor det er i samsvar med Grunnloven å innskrenke din ytringsfrihet. Videre kan du klage til Sivilombudsmannen og eventuelt bringe saken inn for domstolene. Ta gjerne kontakt med tillitsvalgt for råd og bistand.

Kilde: Intervju med høyesterettsadvokat Jon Wessel-Aas i Fagbladet nr. 10, 2018.