Hverdagsheltene

{O} █████ Parallax start 

HÅPSVEGGEN: Før gjestene tar farvel blir de oppfordret til å skrive noe på et kort, slik at gjester som kommer etterpå kan se at det finnes håp.

Jo Straube

Fra hver gjest henger en lapp som vitner om håp.

52/50

Jo Straube

«Det er to jenter der ute som aldri kommer til å miste sin pappa. Livslosen fikk meg til å finne gleden med livet igjen.»

{/o} █████ Parallax slutt

Jo Straube

jo.straube@fagbladet.no

– Da jeg gikk inn døra, følte jeg at jeg kom hjem til noen. Folk var veldig hyggelige, og jeg ble tatt så godt imot, forteller mannen som ønsker å være anonym.

Han er nå 44 år og skrev en av lappen om de to jentene som ikke kommer til å miste pappaen sin.

For to år siden var han gjest hos Livslosen på Lovisenberg. Da var tobarnsfaren inne i en tung periode og hadde bestemt seg for at han ikke ville leve lenger.

Men en kamerat som hadde mistet datteren sin til selvmord, var blitt opptatt av psykisk helse. Han hadde postet en lenke på Facebook der han oppfordret til å ta kontakt med Mental Helses hjelpetelefon, om man hadde problemer.

– To forhold hadde gått skeis og datteren min hadde begynt med tung rus. Det var så mye som jeg ikke fikk til å stable på beina, at jeg ikke ville være her på jorda. Jeg lette bare etter en anledning til å avslutte livet på en måte som ikke var til sjenanse eller hinder for noen. Men det Facebook-innlegget hans gjorde at jeg måtte ta sjansen, sier mannen i dag.

{o} █████ Parallax start 

55/20

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt

Skammen

Han hadde prøvd å gå til legen for å få henvisning til psykolog, men fikk beskjed om at det var 18 måneders ventetid. Et lokalt tilbud fikk han avslag på fordi han «ikke var syk nok».

Men hos Mental Helses hjelpetelefon fikk han høre om Livslosen i Oslo. En uke senere sto han i foajeen innenfor den høyreiste døren i massivt tre.

– Det hadde vært en lang reise. Da jeg fant fram, følte jeg meg ganske naken der jeg sto med bagen og klærne mine.

Han hadde aldri snakket med noen om egne problemer før. Besøket i det kremgule Gjestehuset på Lovisenberg i Oslo skulle bli første gang.

– Det gikk to–tre dager før jeg kunne dele noe særlig. Jeg syns det var så skambelagt. Men jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta den tiden jeg trengte, og at jeg ikke behøvde å si så mye. Men etter hvert var det bare godt å ha noen å snakke med, forteller mannen på telefon.

{o} █████ Parallax start 

50/20

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt

{o} █████ Parallax start 

40/10

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt

Loshjelp

– Vi som jobber her, har mange ulike fagbakgrunner, som blant annet sykepleie, sosionom, barnevernspedagog og juss. Men vi er ikke så opptatt av hva vi er. Vi er «livsloser». Det vi har til felles, er at vi er godt trent i å møte mennesker i krise og med selvmordstanker, forteller Ingrid Nyhus.

Hun er daglig leder ved Livslosen. I tillegg til elleve ansatte, utgjør staben rundt 30 frivillige som går vakter dag, kveld og natt.

– En los hjelper en person i ukjent farvann å navigere videre. Vi som jobber her, forsøker å finne ut hva som ligger bak selvmordstankene, og inviterer gjestene til å snakke om følelser og opplevelser som skam, sorg og avmakt. Vi ser også på hva gjestene kan ha behov for når de kommer hjem, som vi kan lose personen videre til, sier Nyhus.

Tilbudet ble igangsatt av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (SDL). Bakgrunnen var å dekke et tomrom for mennesker i selvmordsfare som ikke passer inn i det ordinære hjelpetilbudet.

Tanken var at tilbudet ikke skulle være en helsetjeneste, med krav til journalføring, dokumentasjon og utredning, men et kortvarig botilbud.

– Vi syntes det manglet et tilbud for dem som ikke trenger innleggelse, men noe mer enn en hjelpetelefon, forteller hun.

{o} █████ Parallax start

70/20

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt



{o} █████ Parallax start 

65/10

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt



Fem gjestedøgn

Tilbudet består i å være inntil fem døgn i det gamle Gjestehuset. Her har de forsøkt å skape en hjemmekoselig atmosfære. 80 prosent av gjestene sier at oppholdet har endret livssituasjonen deres.

Lite handler om teknologi og fysisk sikring. Snarere handler det om bruk av menneskelig nærhet og støtte for folk i livskriser. Ideen er å skape et kortvarig krisetilbud som er tilgjengelig for dem som er i en livskrise og har selvmordstanker.

– Vi har tro på at menneskelig nærhet er selvmordsforebyggende. Så langt har vi fått gode tilbakemeldinger. Det er ofte enkle ting som skal til, sier Nyhus.

Derfor er man «gjest» hos Livslosen, ikke «pasient» eller «klient». 

– Det er ikke alle vi får hjulpet. Noen trenger medisiner eller terapi. Når vi opplever at det er mer akutt enn vi kan håndtere, forsøker vi å lose dem videre. Iblant er oppgaven vår å gi håp og tro på at det går an å få hjelp andre steder også.

{o} █████ Parallax start 

60/10

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt

{o} █████ Parallax start 

62/25

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt



Ulike behov

Grunnene til at gjestene ikke ønsker å leve, kan være alt fra samlivsbrudd til at de har mistet jobben eller er i konflikt med arbeidsgiver, til at de har hatt dødsfall i nær familie, opplevd tap av økonomi, status, vennskap eller relasjoner.

Av statistikken vet man at selvmord rammer alle typer folk i alle typer samfunnslag. Hva folk i livskriser og med selvmordstanker trenger, varierer.

– Det alle har til felles, er en tanke om at det ikke er noen vei ut av det vanskelige de står i. Vi sier ikke at det er lett, men at det er en vei ut av en slik negativ tankespiral. Det vi forsøker, er å styrke det som gjør livet verdt å leve. Det kan være små ting: En relasjon, troen på at en kan få det bedre og at det er en vei ut av krisen, sier Nyhus.

{o} █████ Parallax start 

62/95

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt



Trengte ikke medisiner

I dag sier vår mann på 44 år at han har det mye bedre.

– Det er så viktig at alle kan finne noen å snakke med. Det var egentlig ikke mer enn dette jeg trengte for å finne den riktige retningen i livet igjen.

Livet har tatt en annen vei.

– Jeg har truffet en ny person i livet og vi har det veldig bra sammen. Selv om jeg ikke har mye kontakt med døtrene ennå, kan jeg være der når de trenger det. Det blir nok mer aktuelt når de blir litt eldre, sier han.

Han mener helsetilbudet for folk som står i situasjoner som han sto i, nesten er helt fraværende. Derfor mener han det burde finnes et slikt tilbud i alle landets større byer.

– Jeg var veldig nær å ta et dårlig valg. Det er nok mange som har hatt glede av at jeg ikke tok det valget. Det er ikke alle som trenger medisiner eller diagnoser. Bare det å ha noen å snakke med, betydde mye for meg, forteller han.

{o} █████ Parallax start 

55/60

Jo Straube

{/o} █████ Parallax slutt

{lesogsa: ("url":"https://fagbladet.no/nyheter/hjelpetelefonene-klarer-kun-a-besvare-halvparten-av-henvendelsene-6.91.1095984.5d27b49e14", "tittel":"Hjelpetelefonene klarer kun å besvare halvparten av henvendelsene", "bilde": "https://fagbladet.no/image-3.606236.142000.20241206095429.1.8303e7d956?size=640")}

{lesogsa: ("url":"https://fagbladet.no/nyheter/-noe-av-det-mest-meningsfulle-jeg-har-gjort-6.91.1089486.c57e0ef18c", "tittel":"– Noe av det mest meningsfulle jeg har gjort", "bilde": "https://fagbladet.no/image-3.608414.140741.20241206094748.6e16b3a716?size=640")}