Ida Bing

ida.bing@lomedia.no

– En god del vil oppleve det å miste jobben som en krise. Spesielt en aleneforsørger, eller hvis både mamma og pappa mister jobben. Da treffer det ekstra hardt, sier Karianne Framstad Holden, kommunepsykolog i Verdal kommune og psykologspesialist i barne- og ungdomspsykologi.

• Nav-ansatt: – Vi jobba huden av oss og alt vi leste i mediene var kjeft

Uro, engstelse, bekymring, sinne og tristhet er normale reaksjoner som kan oppstå i en slik krisesituasjon. Det er også reaksjoner som de minste merker godt.

– Barna kan merke disse reaksjonene på de voksne. De tar også lett på seg skyld for endringer i familiesituasjonen, som for eksempel at pappa ikke kan gå på jobb lenger.

Hør psykologens råd om hvordan du skal snakke med barn om arbeidsledighet:

Barn har store antenner

Holden er i tillegg klinisk familiepsykolog og universitetslektor ved NTNU, ved regionalt kunnskapssenter for barn og unge. Gjennom mange års erfaring vet hun at barn lett plukker opp endringer på hjemmebane.

– Barn har veldig store antenner. De merker foreldrenes stemningsleie nesten før foreldrene selv. De reagerer særlig på endringer. At pappa som før var aktiv, sitter masse i sofaen med egne tanker og bekymringer, og er ukonsentrert, for eksempel.

• Kokken Robin (26) har blitt permittert tre ganger siden mars. Nå vurderer han å søke jobb innen helse

Her er psykologens råd om hva du bør gjøre hvis du som forelder blir arbeidsledig.

1. Vær åpen om hva som har skjedd

Det er viktig å fortelle barna om endringene som følger av at en forelder ikke er på jobb, fordi fantasien til barn kan være verre en virkeligheten, forklarer psykologen.

– Det er lurt å være åpne for barn og fortelle om det som har skjedd, understreker Holden.

– Når er barna «store nok» til å forstå alvoret av at mamma eller pappa har mista jobben?

– Tidligere enn vi tror. Vi kan snakke med 3-åringer om dette, men de forstår jo ikke alvoret helt. Den øker med alderen, men man kan snakke om at for eksempel «mamma gråter fordi jeg har mistet jobben. Det har ikke noe med deg å gjøre eller noe du har gjort», sier Holden.

Psykologen mener det er en utbredt misforståelse at barn må skånes for sannheten.

– Det som er viktig, er hvordan vi forteller sannheten. At informasjonen vi gir er tilpasset barnets alder og utvikling. Min erfaring som klinisk psykolog, er at du kan snakke med barn om alt.

Når foreldre strever med å være åpne om viktige familiehendelser overfor barn, så er det som regel velmenende fra foreldrenes side, forklarer Holden.

– De gjør det som regel for å skåne barna, men vi vet fra erfaring at det kjente ordtaket «ærlighet varer lengst» også gjelder i denne sammenheng.

Åpenheten rundt forandringen i hjemmet gir imidlertid barna mulighet til å bruke energien på sin videre utvikling.

– Barn skal få være barn, understreker psykologen.

2. Understrek at det ikke er barnas skyld

Barn vil ha lettere for å ta på seg skyld for endringene som oppstår i en familiesituasjon, forklarer Holden.

Særlig de yngre barna, fra 2 til 7 år, er i en utviklingsfase hvor de har noe som heter magisk tenkning, hvor skyldfølelsen kan forsterkes:

– De kan tro de har overnaturlige krefter, slik at de kan endre det ytre miljøet gjennom tankene de har. For eksempel kan en 5-åring tenke: «Hvis jeg bare hadde hatt det ryddig nok på rommet, så hadde ikke pappa mista jobben».

Karianne Holden Framstad er kommunepsykolog i Verdal kommune.

Verdal kommune

3. Ikke bebreid seg selv

Holden tror det er mange foreldre som kjenner på selvbebreidelse og skamfølelse, når de har mista jobben. De som er blitt arbeidsledige i forbindelse med koronapandemien, føler kanskje mindre skam fordi det er så mange som nå har mistet jobben samtidig. Likevel kan det være vanskelig for mange å snakke om.

– Min erfaring som klinisk psykolog, er at skambelagte ting generelt er viktig å snakke om. Ofte kan familiehemmeligheter skape mer utrygghet og uro i familiene.

4. Signaliser at du har kontroll selv om det er vanskelig økonomisk

Flere nordmenn har vært permittert siden mars. For mange innebærer det en hverdag med dagpenger og redusert inntekt.

– Hvis man er i en vanskelig økonomisk situasjon, så er det ekstra viktig for barnet at vi voksne signaliserer at dette har vi kontroll på, sier Holden.

5. Ikke vær redd for å ta imot hjelp

I enkelte tilfeller trenger foreldre ekstra støtte fra andre voksne for å takle situasjonen. Da er det viktig at foreldrene tar imot hjelp, for at de skal klare å stå i den krevende situasjonen overfor barna sine over tid, understreker Holden.

– For eksempel kan man si til gutten eller jenta at «det er ikke rart at du kan kjenne at du ble redd eller lei deg på grunn av at mamma har mista jobben, men det her skal vi voksne klare og vi er her for å passe på deg og vi får hjelp. Det er ingen sin skyld, vi har rett og slett vært uheldige».

6. Prøv å opprettholde en normal hverdag og sett barnas behov først

– Rutinene er krykkene våre i en travel hverdag. De er kjempeviktige for å skape trygghet. Normaliteten som rutinene gir, fremmer trygghet, sier Holden.

Dermed bør de normale rutinene og strukturen som arbeidslivet til foreldrene gir, opprettholdes.

– Det vil si å sette på vekkerklokken til samme tid, til tross for at det ikke er en jobb som må nås, sier Holden.

Normalitet vil også innebære at barnas behov blir ivaretatt. Det kan være så enkelt som at de voksne fortsetter å sørge for at barna kommer seg på fotballtrening og andre aktiviteter.

– Når en pappa kjenner han er nedfor, at alt er tung og at han helst vil ligge på sofaen, så er det viktig å sørge for at barnets behov kommer først.

7. Det du gjør er godt nok

– Det er viktig at foreldre husker på at all atferd hos barna ikke nødvendigvis handler om den nye familiesituasjonen, sier Holden.

– Akkurat som barn, tar også foreldre lett på seg skyld. Skyld er jo i så måte noe positivt, fordi det maner til ansvarsfølelsen hos foreldre. Men det er viktig at skyldfølelsen ikke blir for stor hos foreldre, da den stjeler mye energi. Faktum er at foreldrene rett og slett har hatt uflaks.

Holden understreker at hennes erfaring er at de aller fleste foreldre som regel gjør så godt de kan overfor barna sine, og at det er godt nok.