Frøydis Falch Urbye

Ferieturer og felles middager med mammas kolleger. Planleggingsdager på mammas arbeidsplass og åpne dager på brannstasjonen med stolte, sotete fjes og matchende sorte hatter. Barndommen til Tommy og Martin var preget av mammas yrke.

Da først den ene og så den andre sønnen søkte seg til samme bransje, var det derfor én ting som ble viktig for Janne Iversen (51):

– De skulle komme inn på egen hånd, ikke fordi jeg er moren deres.

Før i tiden var feiere forbundet med lykke. Den gang Janne Iversen fortsatt brukte flosshatt på jobb kom det ofte folk bort å tok henne på kinnet. Her fra en 17.-mai feiring i Bergen i 1999.

Privat

• Eirik (39) tar fri fra jobb for å lese pornoblader – nå ber folk ham om kjærlighetstips

Selv var Janne aldri særlig begeistret for å sitte på skolebenken. Ikke utmerket hun seg spesielt godt i verken diktanalyse eller stilskriving heller. Aller best likte hun å holde seg i aktivitet, og da hun omsider kom seg gjennom det som den gang het gymnaset, hadde hun fått nok. Hun måtte gjøre noe fysisk. Å trave opp og ned lange trapper og bratte stiger med tungt utstyr hørtes ut som en over middels god idé for en med maur i rompa.

Året var 1989 da Janne ble ansatt som en av de aller første kvinnelige feierlærlingene på Bergen brannstasjon.

• Nå må brannfolk regne med fire døgn i strekk på vakt

Økonomi og malermester

– Jobben var som en ekstra treningsøkt – det var midt i blinken. Vi møtte masse hyggelige folk hver eneste dag, og selvfølgelig noen tullinger innimellom, ler hun.

Entusiasmen for jobben har vært tydelig hjemme hos familien helt siden barna var små.

– Mamma har alltid skrytt av jobben sin, men hun har aldri pushet oss, forklarer Tommy.

De to sønnene hadde uansett egne planer. Mens Tommy tok fagbrev som maler, planla yngstemann fremtiden som økonomistudent på BI.

Fortsatt lager feiere mye av utstyret sitt selv. Ofte er det lærlingene som lager det meste av utstyret, da de likevel på trene på det til svenneprøven.

Frøydis Falch Urbye

Holdt familiebåndene hemmelige

Først ble eldstemann lei etter av å male hvite rom hvite. Etter et par år i militæret fant også Martin ut at han trivdes bedre i enn aktiv hverdag enn på skolebenken. Dessuten hadde han mer lyst til å tjene penger enn å ta opp lån for å studere.

{s2}

Når de beskriver ansettelsesprosessen, forteller sønnene nøyaktig den samme historien: På førstegangsintervjuet passerte de som de fleste andre søkere, uten å bli gjenkjent. Innen andreintervjuet hadde arbeidsplassen gjort en grundig bakgrunnssjekk funnet ut av slektsforholdet. Martin og Tommy var avslørt som sønnene til Janne Iversen.

– Da jeg kom inn i rommet, satt det tre stykker der, helt stille. Til slutt sa en av dem «Hvorfor sa du ikke at du er sønnen til Janne?». Men det var jo jeg som søkte på jobben, ikke moren min, forklarer Tommy.

Tommy (til venstre) og Martin (på fanget) har alltid vært involvert i mammas jobb. Her fra en åpen dag på brannstasjonen.

Privat

{s1}

Fra flosshatt til caps på hodet

– Merker du at folk kan bli nervøse når vi kommer på tilsyn?

Tommy kikker bort på lillebroren, som nikker bekreftende.

– Nå kommer vi jo ikke lenger med flosshatt og gullknapper. Uniformene vi bruker nå, ser nok litt mer strenge og seriøse ut, fortsetter Tommy.

Mye har nemlig forandret seg siden slutten av åttitallet. Etter lærlingtiden og bestått svennebrev gjorde nemlig Janne seg endelig fortjent til feiernes gjeveste identitietsmarkør: flosshatten. I dag er den erstattet med en enkel, valgfri caps.

– Folk spør etter flosshatten hver eneste dag, sier Tommy med litt irritert stemme.

– Ja, for hva skjedde egentlig med flosshatten?

– Den er upraktisk, rett og slett, svarer Martin.

Likevel hadde den ifølge Tommy én viktig egenskap.

– Feieren la matpakken på hodet og satte flosshatten over.

– Og så satt vi på taket og spiste, supplerer moren.

Noe av det beste med jobben som feier, er å få hilse på alle hundene som folk har, syns Martin.

Frøydis Falch Urbye

En ny norsk storfilm om... tilsynsfolk?

Mens Martin søkte seg inn i feieryrket som lærling på Lørenskog, er den litt eldre broren Tommy praksiskandidat på Rommen.

De er begge tilsynsfolk, jobben deres er å prøve å unngå at det begynner å brenne. De snakker med folk om hvordan de unngår beksot (resirkuler avispapiret, fyr opp med tennbriketter), de teller røykvarslere (en i hver etasje, minst) og ser til at rømningsveiene fra soverom er godkjente.

De undersøker ovn, pipeløp og skorstein omtrent hvert sjette år. Og så, helt til slutt – og bare hvis det er nødvendig – avtaler de et nytt møte med huseier for å feie pipa. Finner de den farlige beksoten, må den drilles bort. Ellers ender det som oftest med pipebrann.

Likevel brenner det i omtrent 3.000 norske hus hvert eneste år.

– De fleste husbranner skjer i hus uten skorstein, i husstander som vanligvis ikke får besøk av oss, forklarer Tommy.

Ifølge en undersøkelse utført av NRK i 2014 skyldes bare 4,2 prosent av brannene beksot i pipeløpet. Ildspåsettelse, matlaging, røyking og feil på det elektriske anlegget er derimot blant de viktigste faktorene.

– Ni av ti som omkommer i brann, tilhører utsatte grupper. Det er mennesker som har vanskelig for å forebygge og oppdage brann, varsle, slukke og evakuere uten hjelp utenfra, forklarer Janne.

Når det først brenner, er det brannfolkene som overtar ansvaret. Her i Lørenskog deler feierne og brannfolkene ikke bare hus – de deler også lunsjrom.

– Det er vel ikke til å stikke under stol at dere ikke har helt den samme heltestatusen?

– Begge yrkene er like viktige, og jeg tror ikke feierne føler at de trenger noen heltestatus. Jeg drømmer ikke om den norske heltefilmen om feiere, men vi har jo Mary Poppins! ler Martin.