I fjor ble det født sju mennesker i Loppa kommune. 18 personer døde

HANNA SKOTHEIM

hanna.skotheim@fagbladet.no

En tredjedel av kommunene som har negativ befolkningsvekst, finner man i Norges tre nordligste fylker. En av dem er Loppa i Finnmark.

Utkantkommunen har hatt lavest befolkningsvekst i Norge siden 1998, og innbyggertallet kommer til å krympe i årene som kommer, ifølge befolkningsframskrivningene til SSB. Årsaken er at flere dør enn fødes og at flere flytter fra enn til kommunen.

Årsaken til stor utflytting er fordi bo,– og arbeidsstedet ikke er attraktivt. Det mener samfunnsgeograf Knut Onsager ved OsloMet – storbyuniversitetet.

– Arbeidsmarkedet vurderes ut fra tilgangen på jobber og om de jobbene som finnes, er attraktive nok for unge voksne, sier Onsager.

Vi har møtt noen av dem som bor i finnmarkskommunen.

Svein Pettersen, pensjonert fisker

Maud Lervik Grøttland

Svein Pettersen (71), pensjonert fisker

– Det er helt for jævlig.

Det er Svein Pettersen (71) sin reaksjon på at det blir færre mennesker i bygda.

– Det at det nesten ikke er barnefamilier her, er galskap, fortsetter Pettersen.

Han sitter i en sjøbod omringet av stram fiskelukt og kaffegrut. Selv om Pettersens yrkesaktive liv som fisker er lagt på hylla og bekymringene er få, er han likevel urolig for den negative utviklingen i utkantkommunen.

– Det er ikke noe å gjøre for de unge her. Ungdommen i dag orker ikke å jobbe på fiskebruk, for eksempel. Det er det bare utlendinger som vil, så vi er glad for at de vil jobbe på fiskebruket her, sier han og sikter til Polarctic Seafood AS.

Liv B. Karlsen, assisterende rådmann i Loppa kommune

Maud Lervik Grøttland

Liv B. Karlsen (55), assisterende rådmann

I et vindu henger en ensom julekule som varmes opp av en uvanlig sterk mai-sol. Inne på kontoret ved siden av sitter en svarthåret dame med definerte briller. Assisterende rådmann i kommunen, Liv B. Karlsen (55), synes ikke noe om at innbyggertallet synker.

Selv har hun aldri tenkt at hun skal bo noe annet sted. Her har hun utsikten å hvile øynene på, kort vei til alt, fine kollegaer og folk er åpne med hverandre.

Karlsen håper de som er her får barn og blir. Og at ungdommen som har dratt vekk for å gå på skole, kommer tilbake. For å få til det må kommunen snakke positivt om bygda og arbeidsplassene som finnes.

– Vi har arbeidsplasser i kommunen, men vi mangler hoder og hender.

Tre bosatte familier som har kommet som flyktninger fra Syria, kan bli viktig arbeidskraft for Loppa. Familiene har også utstyrt skolen og barnehagen med barn.

– Nå håper vi bare at de blir, sier Karlsen.

Familien Hessi/Ali fra Syria. Foto: Maud Lervik Grøttland

Maud Lervik Grøttland

Familien Hessi/Ali

Når mange dør og flere flytter vekk, er bygdene avhengig av at noen velger å flytte dit. Det sørger nå innvandringen til, ifølge SSB. Det er syrere som står for nesten en tredjedel av nettoinnvandringen til Norge med 1600 personer.

I Loppa kan du nå se persiske tepper hengende til lufting fra balkongene. Syriske Fairouz Hessi (47) kommer ut på tunet balanserende med et sølvfat svart te og en raus sukkerskål. Hessi og mannen Sulaiman Ali (45) er én av tre syriske familier som bosatte seg i kommunen for to år siden. De ønsker seg jobb etter at de begge er ferdig med introduksjonsprogrammet og språkpraksisen.

– Dette er et lite, men fint sted for barna. Her kommer folk bort til oss, hilser og slår av en prat, forteller Ali på gebrokken, men forståelig norsk.

Jorunn Richarsen, hjelpepleier på Øksfjord sykehjem. Foto: Maud Lervik Grøttland

Maud Lervik Grøttland

Jorunn Richardsen (61), hjelpepleier på Øksfjord sykehjem

De fire damene på demensavdelingen i Øksfjord skraper restene av eplekake fra tallerkenene sine. De var fem, men den eneste mannen i gjengen døde i februar.

Før jul måtte noen pasienter sove på gangen. Nå står flere rom tomme. Men selv om mange eldre har gått bort i det siste, er det fortsatt færre pleiehender enn det er eldre på Øksfjord sykehjem.

– Det er vanskelig å få tak i folk til å jobbe her. Flere må jobbe overtid, mange blir sykemeldt, og frustrasjonen øker. Det er en ond sirkel, sier hjelpepleier Jorunn Richardsen (61). Hun legger til at de har opplevd halv bemanning på sykehjemmet.

Richardsen vet at de eldre har det godt i Loppa, men hun er usikker på om det vil vare.

– Det spørs om det blir folk nok til å ta ansvar for de eldre til slutt. Ellers må vi flytte på oss. Foreløpig går det så vidt det er.

Anne Marte Ospedal Haugen, lærer på Høgtun skole

Maud Lervik Grøttland

Anne Marte Ospedal Haugen (29), kontaktlærer for 10. Trinn på Høgtun skole

Mens mange velger å dra for å jobbe andre steder, valgte Anne Marte Ospedal Haugen (29) å flytte til Øksfjord og lærerjobb Høgtun skole.

Hun forteller at det var godt å komme til et oversiktlig sted etter å ha studert i Oslo – med praksis på store skoler og overfylte klasser. Det var ikke mulig å bli kjent.

– Jeg blir her fordi jeg trives godt. Her ble jeg kjent med alle kollegaene mine allerede første dag, og alle elevene kunne jeg navnene på etter en uke. Jeg har lavere hvilepuls her oppe, sammenlignet med da jeg bodde i Oslo. Her slipper jeg å spurte til en buss om morgenen og stå som sild i tønne på vei til jobb, sier den unge læreren.

I starten spurte mange hvor lenge hun skulle bli. Nå har de sett at innflytteren har blitt. Haugen trives med den korte veien til jobb, den mektige naturen og at hun har fått venner i alle aldre.

– Flere spør meg om jeg ikke snart skal få barn. De mener vel det er på tide at jeg bidrar på den fronten også, sier Haugen og smiler.

10. Trinn på Høgtun skole. F.v.Tim Odin Lauvnes (15), Hilda Marie Sotkajærvi (15), Elise Rubbas Jørgensen (15), Ian Witbreuk (16), Andrea Stensen Engvoll (15). Foto: Maud Lervik Grøttland

Maud Lervik Grøttland

10. Trinn på Høgtun skole

I 1990 skal det ha vært 27 elever på tiende trinn på Høgtun skole i Øksfjord. På døra inn til tiende klasse nå henger det bare fem navnelapper. Før høsten vil de bli tatt ned. Da har ungdommene dratt enten til Hammerfest eller Alta for å gå på videregående. Ingen av dem har planer om å komme tilbake.

– Jeg trives i Øksfjord, men når jeg blir eldre, tror jeg det blir for lite her, sier Hilda Marie Sotkajærvi (15), som drømmer om å studere i Trondheim.

Klassekameraten Ian Witbreuk (16) tror heller ikke han kommer tilbake.

– Det er nesten ingenting å gjøre her, og det er nesten ikke arbeidsplasser her. Personlig ser jeg ikke vitsen å komme tilbake, sier Witbreuk.

Han vil bli kokk og håper han treffer flere med samme interesse når han begynner på restaurant- og matfag i Hammerfest.

Truls Martinsen, kirkegårdsarbeider og kirketjener

Maud Lervik Grøttland

Truls Martinsen (52), kirkegårdsarbeider og kirketjener

Jorda er fortsatt kald selv om tælen har gått. Det er vår i Loppa, fuglene kvitrer og Truls Martinsen har kastet jakka. Det skulle kanskje båret bud om optimisme, men kirkegårdsarbeider Martinsen og fetteren Viktor Danielsen har gravd mye i det siste. Bare den siste måneden har det dukket opp syv hvite kors på den allerede fulle kirkegården. På fredag skal begravelse nummer 22 i år finne sted.

– Det er ekstremt mange begravelser til å være en bygd med under 1000 innbyggere, sier Martinsen som også er kirketjener.

Til sammenligning er det bare fem som er blitt døpt. Martinsen tror det blir negative fødsels- og dødstall neste år også.

– Det er ikke så mye plass igjen på kirkegården. Vi bør starte å utvide her nå.

Selv om bygdene dør ut sakte, men sikkert, prøver Martinsen å se det positive i Loppa.

– De eldre har det bra her. Det frister ikke å bo i en leilighet i storbyen og bli overlatt til seg selv. Her er det noen som tar vare på deg.

Sumali Olsen, renholdsarbeider på Høgtun skole

Maud Lervik Grøttland

Sumali Olsen (51), renholdsarbeider på Høgtun skole

I klasserommet til andre til fjerde klasse på Høgtun skole veter Sumali Olsen (41) en tørr mopp. Her har hun vasket etter at hun for et par år siden sluttet i en mindre stilling som hjelpepleier på Øksfjord sykehjem.

Olsen flyttet til Loppa fra Thailand for 14 år siden. Da kom hun sammen med nordlendingen hun møtte i hjemlandet.

– Jeg trives godt her i Øksfjord. Her er det masse hyggelige mennesker og flott natur, sier Olsen.

Eldre på dagsenteret. Bakest f.h. Harald Johansen (75), Ingunn Bye (43). Midten f.v. Edith Nielsen (81), Christina Trondal (52), Hildur Rydheim (89). Foran f.v. Alfhild Dahl (93), Aud Larsen (59).

Maud Lervik Grøttland

Eldre på dagsenteret

– I en bygd med få barn og mange eldre er det hyggelig å høre barnelatter når barnehagen går forbi på gata, sier Aud Pedersen (88).

Akkurat nå er det stille i gaten, men inne på dagsenteret for eldre sitter latteren løst. Der slurper Pedersen i seg grønnsaksuppe sammen med en gjeng med damer og en eneste mann. Ettersom de har blitt eldre har mye endret seg i bygda. Det blir bare flere av dem og mindre av barnefamiliene.

Helsefagarbeider, Aud Larsen (59), er skuffet over at ikke kommunen gjør mer for å få ungdommene, som er født og oppvokst i Øksfjord, tilbake etter endt utdanning.

– De bør også gjøre mer for ungdommen som faktisk bor her. Vi må få flere fritidsaktivitetstilbud, sier hun.

På dagsenteret møtes de eldre tre dager i uka fra ti til tre. Noen av dem har bodd her hele livet. Andre er innflyttere fra fjern og nær. Selv om få barneføtter passerer dagsenteret i løpet av en dag, er de alle enige om at det er godt å bli gammel i Loppa.

– Her er det omsorg på alle kanter, sier Elsa Thomassen (82).

Christoffer Lovin Bergfall, formann ved Polarctic Seafood AS d

Maud Lervik Grøttland

Christoffer Lovin Bergfall (32), formann ved Polarctic Seafood AS

Måkene sirkulerer rett over en båt som legger til kai ved fiskebruket Polarctic Seafood AS. På land står formann Christoffer Lovin Bergfall (32) og heiser en korg med fisk opp fra båten med hjelp av en heisekran. På land står en polsk arbeider klar til å ta imot. Fisken forsvinner inn i fiskebruket og korga kjøres tilbake tom.

Det er kun to nordmenn og ellers bare polske arbeidsinnvandrere som håndterer tonnene med fisk som kommer inn fra havet hver dag. Fiskebruket er helt avhengig av den polske arbeidskraften for at bedriften skal gå rundt.

– Arbeidsmarkedet her er begrenset. Enten må man jobbe i helsesektoren eller på fiskeriet, men det er ingen norsk ungdom som vil jobbe med fisk, sier Bergfall.

Han er opprinnelig fra Narvik, men har bodd i Øksfjord nesten hele sitt liv og trives godt.

– Her har du alt. Natur, fjell, sjø, skole, butikk og ikke minst fiske. Og så kjenner alle hverandre. Det har jo sine fordeler og ulemper, sier han og ler forsiktig.

Camilla Nielsen, «Sjokolade-Camilla»

Maud Lervik Grøttland

Camilla Nielsen (45), «Sjokolade-Camilla»

Bak et forheng og et gitter står Camilla Nielsen (45) og fordeler sjokoladekuler i delikate bokser. Fristelsene, laget med bær fra Finnmark og salt fra Nordland, står Nielsen selv bak.

Etter at kjærligheten førte henne til Øksfjord fra Alta, måtte hun finne noe å gjøre. Med et hjerte for søte fristelser åpnet Nielsen likeså godt en sjokoladefabrikk for litt over et år siden.

Annet enn fiskeri og maritim industri er det lite private arbeidsplasser i kommunen. Dette trengs det mer av, ifølge ordføreren i kommunen. Sjokoladefabrikken er et slikt tilskudd og vil resultere i flere arbeidsplasser. For med flere store maskiner inn i fabrikken må det flere hender til.

– Jeg vil trenge flere ansatte ganske fort, sier Nielsen, som foreløpig er den eneste ansatte.

Dette mener partiene om sentralisering

Er sentralisering noe du mener politikerne må jobbe for å motvirke?

Hvordan skal utkant-Norge hindres i å dø ut?

Er det grenser for hvor liten en kommune kan være og har de små kommunene livets rett?

Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos, stortingsrepresentant (Frp) og 1. nestleder i Kommunal- og forvaltningskomiteen

1. Vi jobber for å desentralisere så mye som mulig. Det betyr at vi sentraliserer bare det som må sentraliseres.

2. Unge som flytter ut for å ta utdannelse vil kun komme tilbake om de får fulle stillinger og får brukt sin utdannelse. De vil søke seg bort hvis ikke deres egen kommune kan levere. Kommunene må derfor slå seg sammen slik at de kan bygge opp spennende arbeidsmiljø som gir faglig utvikling og en meningsfull arbeidshverdag.

3. Kommuner som ikke forstår viktigheten av dette, vil på sikt ikke kunne overleve.

Arbeiderpartiet: Cecilie Agnalt, leder for Arbeiderpartiets Distriktsutvalg

1. Sentralisering løser ikke alle problemer. Derfor må vi jobbe med å skape et samfunn med gode velferdstjenester over hele landet, der gode lønn og arbeidsvilkår står helt sentralt.

2. Vi må ha like gode velferdstjenester som skole og helsetjenester over hele landet. Da trengs det god digital infrastruktur, interessante arbeidsplasser og mulighet til kompetanseutvikling.

3. Det er helt avhengig av om kommunen klarer å levere gode tjenester til innbyggerne. Beliggenheten endres ikke selv om det blir kommunesammenslåing. Arbeiderpartiet er helt klare på at det skal være bosetting i hele landet. Det må vi tilrettelegge for.

Høyre: Norunn Tveiten Benestad, distriktspolitisk talsperson (H) og stortingsrepresentant (H) for Vest-Agder i Kommunal - og forvaltningskomiteen

1. Vi er opptatt av å skape utviklingsmuligheter for Distrikts-Norge. Resultatene er at ledigheten i distriktene er rekordlav, næringslivet blomstrer og det bygges ut vei og bane som knytter by og bygd sammen. Det gir et godt grunnlag for å kunne leve gode liv både i bygd og by.

2. Bedre vei- og jernbaneforbindelser knytter landet sammen og gjør det mulig å skape flere jobber. I tillegg må kommunene få lov til å bestemme mer uten statlig detaljstyring. Det må bli enklere å utvikle lokale næringer innen for eksempel turisme, sjømat og skogbruk.

3. Det viktigste er at kommunene klarer å ivareta de lovpålagte oppgavene og sikrer innbyggerne tjenester av god kvalitet. Ettersom kommunene har fått nye og større oppgaver den siste tiden, må de i fremtiden være store og kompetansemessig sterke nok til å løse de viktige oppgavene og utfordringene som ligger foran oss.